Ingen fred å finne

Er det mulig å bekjempe krig og forberede seg til krig samtidig?

Stian Bromark, Dagbladet.
Det skjer at hjernen fungerer på labyrintisk vis: Nå som lyden av krigstrompeter gjaller ut fra den koreanske halvøya, skaper navn som Nicholson Baker og Trygve Lie disharmoniske resonansbunner. Trygve Lie er ikke så overraskende. Norges eksutenriksminister brukte alle sine krefter som FNs første generalsekretær på å få Sikkerhetsrådet til å gå med på krig i Korea sommeren 1950, og han kalte det «min aksjon». Lie fryktet at verden sto foran en verdenskrig da Nord-Korea og Sør-Korea tørnet sammen, men denne faren ble først reell da amerikanerne provoserte kineserne ved å nærme seg deres grense. Som ikke-fast medlem av Sikkerhetsrådet valgte Norge, etter råd fra Trygve Lie, å støtte USAs forslag om å gå til krig.

En våpenhvile trådte i kraft sommeren 1953, ikke en fredsavtale. Slik sett pågår krigen fremdeles og har gjort det nå i 60 år. Den var ikke FNs heldigste øyeblikk. Mellom to og tre millioner døde uten en opplagt fornuftig grunn. Derfor er det noe foruroligende når USAs utenriksminister Hillary Clinton hisser opp stemningen ved å kreve at det internasjonale samfunnet reagerer kraftig på hendelsene som inntraff i mars, da en nordkoreansk ubåt (visstnok) torpederte et sørkoreansk marinefartøy.

Hundretusener vil dø i en eventuell ny krig, tror oberstløytnant Ydstebø ved Forsvarets høyskole. Han spår at Seoul kommer til å likne på Berlin mot slutten av andre verdenskrig. Dermed har vi dannet en kunstig overgang til vårt andre navn, Nicholson Baker. Den amerikanske forfatteren er nå aktuell på norsk med boka «Menneskerøyk», en fantastisk, øyeåpnende og original framstilling av motivasjonene og reaksjonene forut for og under den siste verdenskrigen. Boka på 600 sider består utelukkende av korte sitater fra brev, avisartikler, taler, dagboksnotater og liknende fra mennesker som bevitnet den aggressive tidsånden. Her er det både bad guys og snille frøkner. Summen blir en enestående, overbevisende og inspirerende hyllest til pasifismen.

Vi møter blant andre Jeannette Rankin, den første kvinnen som ble valgt inn i Representantenes hus og som var under voldsomt press for å stemme ja til å erklære Tyskland krig i 1917: «Jeg syntes at den første gangen den første kvinnen fikk en mulighet til å si nei til krig, måtte hun gjøre det». Vi møter manusforfatter Christopher Isherwood, som skrev i sin dagbok i januar 1940 etter et møte i Hollywoods antikrigsliga: «Så redde disse menneskene er for ganske enkelt å ta moralsk stilling mot å drepe!». Og naturligvis Gandhi, som i desember 1941 uttalte: «Det er et underlig fenomen at menneskets ønsker lammes av krigsfeberens snikende virkning».

I et krampaktig forsøk på å få dette til å henge sammen, kan vi stille et virkelighetsfjernt og naivt spørsmål til Jonas Gahr Støre: Føler utenriksministeren seg nå mest inspirert av Nicholson Baker eller Trygve Lie?

Klikk her for å lese mer

Sterk kost

Opprivende historier, i metaforisk og bokstavlig forstand.

Stian Bromark, Dagbladet.
En roman om det moderne Palestinas historie vil aldri bli en tannløs og uengasjerende fortelling. Susan Abulhawa, selv en palestiner, nå bosatt i USA, har med sin debut satt ord på livserfaringer som har savnet litterær bearbeidelse. Dels selvbiografisk, dels basert på skriftlige kilder, er ”Morgen i Jenin” en beretning om fire generasjoner palestinere og deres kamp for overlevelse og retten til sin egen jord. Ikke overraskende verken begynner det eller ender det lykkelig. I sentrum befinner Amal seg. Hennes omfangsrike familie og slekt blir gradvis utradert fra 1940-tallet fram til 2000-tallet, da hun sitter igjen med bare én bror: David, som ble frarøvet familien som spebarn og vokste opp med jødiske foreldre.

Den som søker en upartisk gjengivelse av konflikten må lete andre steder. Romanen har brodd mot israelerne og ”supermaktenes brutte løfter og verdens likegyldighet overfor spilt arabisk blod”. Hennes litteraturliste viser også at hun støtter seg på kjente Israel-kritikere som Robert Fisk, Norman Finkelstein, Edward W. Said og Noam Chomsky. Passasjene der Susan Abulhawa gjengir slike eksperters syn på palestineres situasjon, framstår som påklistret. Som om hun ikke har stolt på at de grusomme beretningene er troverdige og har overbevisningens kraft. Når det er sagt: Du skal være nokså politisk blindet for ikke å erkjenne at Israel/Vesten bærer hovedansvaret for palestinernes lidelser de siste 60 årene.

”Morgen i Jenin” er kraftig kost, basert på høydramatiske scener, tankevekkende livsvisdom og poetiske natur- og kulturskildringer. Hadde Said levd, og Susan Abulhawa ikke hadde vært en palestiner, ville han nok slått ned på en del av romantiseringen og karakterisert det som orientalisme: Palestinske kvinner med ”sine formfulle kvinnelige former”, som vugget ”hoftene i takt med Midtøstens rytmer, forførende og fulle av kvinnelig stolthet”, og de ”feiret mange hundre år av arabiske kvinner som har danset sammen i en privat kvinneverden”. Svulmende klisjeer. Men dette er et tema for store ord. Og det tankevekkende er alt i alt mer inspirerende enn slagsiden og romantiseringen er irriterende.

Klikk her for å lese mer

Den stille revolusjonen

Mens mennene er opptatt av våpen og vannpiper, er kvinnene i Midtøsten i ferd med å forandre patrialske strukturer i feministisk retning.

Stian Bromark, Ny Tid
Llikestilling er det heiteste debattemaet i Saudi-Arabia for tida. Og denne debatten foregår med kongens velsignelse. En av dem som har bidratt til å sette likestilling på dagsordenen, er sjefen for moralpolitiet i den hellige byen Mekka, Ahmed al-Ghamdi. Først ble det oppstandelse da han i aviser og på tv erklærte at det ikke finnes noe holdepunkt i islam for at ugifte kvinner og menn må være atskilt, så fremt det hele går sømmelig for seg. 25. april offentliggjorde et nyhetsbyrå at al-Ghamdi hadde fått sparken. To timer seinere ble meldingen trukket tilbake, etter at noen prinser hadde intervenert. Al-Ghamdi fikk beholde jobben og fikk heller ingen reprimande.

Man skulle tro han ga seg med det. Niks. Al-Ghamdi forstår nemlig ikke denne loven som sier at kvinner ikke kan kjøre bil. Det står ingenting om Honda, Ford og Mercedes i Koranen. Så i det siste har dette vært et debattema i landets største avis, Al-Riyadh, og de fleste forslagene har handlet om hvordan man gradvis kan bevege seg mot liberalisering. Forklaringen på hvorfor disse tingene diskuteres nå, er gjenkjennelig fra Europa noen tiår tilbake i tid: Kvinners deltagelse i arbeidslivet øker, på universitetene utgjør de nå 60 prosent av alle studentene.
Det foregår en likestillingsrevolusjon i Midtøsten og kvinnene leder an, hevder den amerikanske forfatteren og Midtøsten-eksperten Isobel Coleman i sin nye bok ”Paradise Beneath Her Feet: How Women are Transforming the Middle East”.

Hun foretar en reise gjennom sentrale muslimske land som Saudi-Arabia, Irak, Iran, Afghanistan og Pakistan (noen av dem ligger mer i Midtøsten enn andre) og undersøker på hvilken måte feminister og aktivister arbeider for å få gjennomslag for sine saker. Grunnen til å karakterisere revolusjonen som finner sted som ”stille”, i motsetning til den mer konfronterende, avvisende og hatske tonen til en islamkritiker som Ayaan Hirsi Ali, er at de fleste progressive kvinnene Coleman støter på, er resultatorienterte, dialoginnstilte og smidige. De argumenterer ikke mot islam, men med islam.

Dermed oppnår de lettere det de ønsker: Bedre økonomiske, juridiske og politiske rettigheter for kvinner. Sakena Yacoobli driver 40 kvinnesentre rundt i Afghanistan, der hun utdanner kvinner og forteller dem om deres rettigheter. Madawi al-Hassoon har satt seg i respekt blant saudiarabiske menn med sine velykkede forretninger. Salama al-Khafaji – en tannlege som ble politiker – har gjort seg bemerket i Irak med sine krav om sterkere kvinnerettigheter. Det samme har Malalai Joya gjort i Afghanistan. Hennes bok ”Kvinne blant krigsherrer ” kom på norsk i fjor. Som pakistansk-amerikanske Riffat Hassan formulerer det til Coleman: Koranen behandler kvinner med respekt, det er århundrer med patriarkalisme som har gjort kvinnene underdanige. Derfor er det bedre å bruke Koranen som våpen framfor å holde fram bilder av lettkledde kvinner fra strendene i Florida. Det først tvinger menn til å lytte, det andre blir kontant avvist som vestlig troløshet, dekadanse og nykolonialisme.

Sånn sett bekrefter Isobel Coleman det inntrykket den iransk-amerikanske journalisten og antropologen Pardis Mahdavi ga i sin bok ”Passionate Uprisings: Iran’s Sexual Revolution” (2008). I Iran har menn gjort sitt ytterste for å kontrollere kvinnenes kropp og bevegelsesmønster, men det fungerer bare i begrenset grad. 70 prosent av Irans studenter er kvinner og de utgjør halvparten av lønnsmottagerne. Når chadoren henges på kroken og dørene lukkes, praktiserer Irans unge og urbane kvinner en frivol livsstil der det meste som er forbudt er lov.

Halvparten av de gifte kvinnene i Pardis Mahdavis undersøkelse har vært utro. Utroskap straffes med steining. Mahmoud Ahmadinejad skulle bare visst.
Isobel Coleman underkjenner ikke det faktum at det finnes fundamentalister i Midtøsten, at terrorisme er farlig og at mange muslimske land har sterke patrialske kulturer. Men dersom dét er hele bildet vi ser, så ser vi ikke hele bildet. Det finnes mange former for islam og det finnes mange former for likestilling. Vesterlendinger betrakter ofte kvinner i Midtøsten som medgjørlige og kuede. Ikke framstill oss som medgjørlige og kuede, skriver nobelprisvinner Shirin Ebadi i sin bok ”Iran våkner”. Vesten har snakket lenge, høyt og uvørent. På tide å lytte.

Klikk her for å lese mer

Grønn revolusjon i Colombia

Det ligger an til at Colombias neste president blir filosofen og matematikeren Antanas Mockus. Han giftet seg i en sirkusmanesje og har Parkinsons.

Stian Bromark, Dagbladet.
Han har latt seg avbilde i en supermanndrakt. Han har vist rumpa til studenter som forsøkte å avbryte ham i en tale og han urinerte offentlig på et universitetsområde. Som borgermester i Bogota ansatte han 420 pantomimekunstnere til å drive gjøn med trafikanter som brøt reglene, fordi han antok at colombianere frykter å bli driti ut mer enn bøter. Han arrangerte en «kvinnekveld» der mennene ble beordret til å holde seg hjemme for å passe ungene. Og enda mer hårreisende: Han ba innbyggerne i Bogota om frivillig å betale mer i skatt. Nå driver han valgkamp for partiet De grønne, der en av kampsakene er økte skatter. Presidentkandidat Antanas Mockus er ikke som andre presidentkandidater.

Det mest surrealistiske er at han ligger an til å vinne. Spesielt blant de unge råder det reneste Obama-tilstander i Colombia for tiden. Går det som meningsmålingene antyder, vil 45 millioner innbyggere i det fjerde største landet i Latin-Amerika etter 30. mai få en av de mest fargerike presidentene i verden. Partiet De grønne er ikke mer enn et halvt år gammelt, men har rekordraskt markert seg som et moderat, sentrumsorientert alternativ til maktblokkene som tradisjonelt har styrt Colombia. Økologisk bevissthet, sosial rettferdighet, deltakerdemokrati, ikkevold og respekt for kulturelt mangfold er stikkordene i partiets politikk. I et land som gjennom generasjoner har blitt hjemsøkt at politisk vold, utbredt fattigdom, korrupsjon, krig og narkotika, er det slike fraser som skaper søt musikk. I spissen står altså sønnen til to innvandrere fra Litauen, den 58 år gamle filosofen og matematikeren Aurelijus Rutenis Antanas Mockus Šivickas, som i 2004 ble kåret til årets litauer. I begynnelsen av april sto han fram og fortalte at han har Parkinsons sykdom. Det ser verken ut til å plage ham eller velgerne. Mockus antar at han har rundt 12 funksjonelle og gode leveår igjen, takket være moderne, effektive medikamenter.

Antanas Mockus er utfordrende. Han representerer om ikke foryngelse, så i hvert fall fornyelse. Hans fremste konkurrent til posten er forsvarsminister Juan Manuel Santos. Han forsøker å surfe på populariteten til den sittende presidenten, advokaten Alvaro Ulribe. Konstitusjonen ble forandret slik at Ulribe kunne få fire nye år ved makten i 2006. Det samme ble forsøkt nå - uten hell. Det er hovedsakelig økt sikkerhet og økonomisk vekst som har gjort Ulribe til en av de mest populære statsmennene i Latin-Amerika, men det ser ikke ut til å være nok. Forsvarsministeren blir betraktet som mer av det samme, mens Colombias velgere, spesielt de unge, vil ha noe annet og mer, skal vi tro den colombianske sosiologen Eduardo Pizzarro; utdannelse, bedre miljø, likestilling, etniske rettigheter.

Enhver forandring i Latin-Amerika blir fulgt med argusøyne på venstre- og høyresiden i Europa og USA. Den sosialistiske bølgen som hjemsøkte kontinentet for noen år siden, rammet ikke Colombia, som har vært Washingtons nærmeste allierte. Colombias markedsvennlighet og kaldfront mot nabolandet, Hugo Chávez' radikaliserte Venezuela, har vært til berikelse for USAs presidenter. Mockus går til valg på en «respektfull» normalisering av forholdet til Venezuela, men har samtidig forsikret amerikanerne om at deres felles krig mot narkobaronene vil fortsette. Og Mockus er mer enn bare subtil når han sier at det ville være synd dersom Venezuela «ble nok et Cuba», med sikte på sistnevntes lands manglende evne til å gi mennesker de rettighetene de har krav på. Chavez er en fan av Cuba og den kubanske revolusjonen.

Derfor vil sannsynligvis valget av moderate Antanas Mockus være en skuffelse for både venstre- og høyresiden i Norge. Spesielt venstresiden, der noen foretrekker at presidentene i Latin-Amerika er antiamerikanske og har et avslappet forhold til menneskerettighetene. Grønne revolusjoner høres mer forlokkende ut enn de røde vi kjenner fra historien. Kanskje greier ikke Antanas Mockus å innfri alle sine fagre valgløfter, men colombianerne har i hvert fall fire fargerike år framover seg.

Klikk her for å lese mer

Vietnams vekst... og Partiets fall?

I skyggen av de økonomiske stormaktene India og Kina reiser en ny asiatisk kjempe seg: Vietnam.

Stian Bromark, Ny Tid.
I disse dager er det 35 år siden amerikanerne forlot Vietnam. De etterlot seg riktignok et selvstendig og stolt rike, men det 13. mest folkerike landet i verden skulle i flere tiår fortsatt plages av fattigdom, økonomisk ustabilitet, politisk diktatur og kriger med nabolandene. På tampen av 1980-tallet valgte kommunistpartiet å dreie økonomien i kapitalistisk retning, og gevinsten i dag er merkbar: Middelklassen vokser, turistene strømmer til og Vietnam er blitt et lukrativt land å investere i. Da de vietnamesiske myndighetene feiret 35 års jubileum i Saigon/Ho Chi Minh-byen, ble det ikke snakket om den militære seieren over amerikanerne. Talene handlet om økt økonomisk vekst.

Vietnam er nå medlem av WTO og er den neststørste eksportøren i verden av etterspurte varer som ris og kaffe. Riktignok eksporterer ikke Vietnam mye til USA eller Europa, men også i Iran og på Cuba trenger de ris til middagen og kaffe til desserten. Vietnam er ikke så opptatt av om det er diktatorer eller demokrater som styrer butikken. Det er dette spenningsfeltet mellom økonomisk styrke og politisk svakhet – og den prisen vietnameserne betaler for velstanden – BBC-journalisten Bill Hayton utforsker i sin nye bok, ”Vietnam: Rising Dragon”. I Vietnam har ikke de politiske reformene holdt tritt med de økonomiske. Partiet er staten og de mange statlige selskapene drives som om de var ministrenes private bedrifter. Media er statskontrollert og dissidenter tolereres dårlig. Korrupsjon er et voksende problem. Miljøforurensing likeså.

Bill Hayton utforsker landet på kryss og tvers. Han er ikke så opptatt av det Vietnam vi i Vesten ofte fokuserer på – det orientalske og forførende Vietnam fra den franske kolonitiden, eller det traumatiserte Vietnam fra krigen mot amerikanerne. Hayton har selv bodd i Vietnam og arbeidet som BBC-korrespondent der, men ble kastet ut fordi han intervjuet for mange regimekritikere og dissidenter. Bildet han gir av landet er ikke romantisk, men tvetydig og motsetningsfullt: Vietnam er et kommunistsk land som vil ha mer kapitalisme, et land der åkrer blir gjort om til industriområder i et heseblesende tempo, der bønder og fattigfolk strømmer til byene, et land der tradisjonelle familiebånd blir løst opp til fordel for individualisme, personlig frihet og dyrking av ungdomskulturen. Mer enn halvparten av befolkningen i Vietnam er under 26 år. I gatebildet har tynne menn med stråhatter på rickshaw blitt erstattet av små og raske Hondaer.
Myndighetenes kontroll er altomfattende, men partidisplinen eroderer. Dersom et direktiv fra toppen mislikes lenger ned i systemet, blir det simpelthen ignorert, ifølge Hayton. Spørsmålet er: Greier kommunistpartiet å tilfredsstille befolkningens behov eller må ettpartisysystemet oppløses for at Vietnam virkelig skal kunne konkurrere i elitedivisjonen?

Hayton tror kommunistpartiet har det som skal til. I hvert fall en stund til. Partiet har greid å tilby utdannelse, helsetjenester og økt levestandard til de fleste, og det har gitt fra seg makt uten at blod er blitt spilt. Dersom kommunistpartiet skal få beholde makten, som det veldig gjerne vil, har det skjønt at det må oppføre seg mindre som et kommunistparti og lytte mer til ”velgerne”. Det er mer tvilsomt om det vil vare i lengden. Partiet har en råtten kjerne. Økonomisk krise og/eller voksende demokratikrav kan få det skjøre, autoritære systemet til å vakle.

Ifølge Hayton blir ikke systemet holdt oppe av én monolittisk og strømlinjeformet makt, men av mindre, konkurrerende interessegrupper. Tidligere ga dette kommunistpartiet en nødvendig fleksibilitet, men nå er det de samme desentraliserte og motstridende kreftene som sørger for at en ny elite stikker av med hovedgevinsten og bereder grunnen for folkelig uro. Bare se til Thailand – et rikere og mer demokratisk land, nå kastet ut i et politisk kaos som vil ramme landet økonomisk i tida framover. Det siste halve året er det blitt avholdt 330 streiker i Vietnam. Det streikes for bedre vilkår og høyere lønn. Kommunistpartiet later som om de ikke finner sted. Med hodet begravet i sanda forsøker det å styre et land med 90 millioner innbyggere.

Klikk her for å lese mer

Tintins belgiske mareritt

Ja, Tintin er en rasist, men bør tegneseriene forbys? Nå starter rettssaken i Brussel.

Stian Bromark, Dagbladet
Skaper “Tintin i Kongo” et stereotypt bilde av kongolesere? Det skal dommere ta stilling til i Brussel de neste 14 dagene. Mannen som har gått til sivilt søksmål mot utgiver Casterman, belgisk-kongolesiske Bienvenu Mbutu, hevder Tintin gir et inntrykk av kongolesere som tilbakestående, primitive vesener. Derfor bør tegneserien forbys. Mbutu har rett i det første, det andre er mer tvilsomt.
Karikerte kultur-og menneskeskildringer er typisk for de albumene Georges Remi/Hergé (1907-1983) skapte på 1930-tallet med journalisten Tintin og hunden Terry i hovedrollene, som ”Tintin i Sovjet”, ”Tintin i Kongo” og ”Tintin i Amerika”. Hergé tegnet for høyrepopulistiske aviser fram til krigens slutt, da han ble dømt for samarbeid med nazistene og fikk forbud mot å tegne i aviser. ”Tintin, C’est moi”, som grunnleggeren av det belgiske fascistpartiet uttalte seg. Etter krigen innså Hergé at han hadde vært blåøyd og modererte albumene.

Hergé leflet med høyresiden, men var ingen rasistisk særling. Han ga snarere uttrykk for et felleseuropeisk tankegods. Det gamle individorienterte og aristokratiske Europa var preget av modernitetsangst og fremmedfrykt. Sovjetunionen, USA og Kongo symboliserte det man var redd for: Fellesskapsprosjektet i øst, framskrittet i vest og kolonial løsrivelsen i sør. Hergé var bare et barn av sin tid. Forby rettsvesenenet i Belgia ”Tintin i Kongo”, har det med andre ord sikret seg nok å gjøre de nærmeste hundre årene.

Et forbud løser minmalt. Hvis man vil at den oppvoksende slekt skal forholde seg kritisk til kolonialisme, imperialisme og rasisme, må man først gi dem eksempler på innholdet i dette tankegodset og deretter fortelle hva det førte til. I 1995 gikk et bibliotek i Washington til det drastiske skritt å forby ”Tintin i Amerika”, fordi den diskriminerer indianere, men tegneserien kan fortsatt lånes ut dersom formålet er å undervise i rasisme. Tintin-albumene, som har solgt over 200 millioner eksemplarer og blitt oversatt til 50 språk, er først og fremst fantastiske fortellinger for store og små, dernest et glimrende påskudd for voksne til å snakke pedagogisk og politisk korrekt med sine barn om verdenshistoriens styrker og svakheter.

Tintins popularitet er ikke minkende, til tross for det tidstypiske. Egmont i Norge har nå bestemt seg for å gi ut samlede verker på nytt. Den første Tintin-filmen i en planlagt trilogi er ventet på kino neste år, regissert av Steven Spielberg og Peter Jackson. Populariteten kan skyldes at Tintins eventyrlige reisevirksomhet samsvarer med idealene i vår globaliserte verden. En annen, mer bekymringsfull forklaring er at Tintins redningsaksjoner verden over minner om en ubahagelig side ved de vestlige, moderne demokratiene, nemlig nydrømmen om å sivilisere de ”primitive” – enten de befinner seg i Midtøsten eller med burka i Europa. I så fall kan Tintin og Hergés historier minne oss om hvor galt det gikk sist gang.

Klikk her for å lese mer

Den lille, store krigen

Hvem var skurkene i august 2008 – lederne i Tbilisi, i Tskhinvali, i Moskva? Skurkene befant seg i Russlands hovedstad, skal vi tro Ronald Asmus i sin nye bok.

Stian Bromark, Ny Tid
Halvannet år etter krigen strides fortsatt verdens synsere om skyldfordelingen under den korte, men intense krigen om Sør-Ossetias framtid mellom Georgia og Russland i august 2008. Var det Georgia som brøt internasjonal lov og framprovoserte en legitim russisk reaksjon, eller var det russerne som lurte Georgia inn i en felle med skjulte, vikarierende motiver?

Det økte konfliktnivået mellom Georgia og Sør-Ossetia i dagene før Georgias president Mikheil Saakasjvili beordret de militære styrkene til å invadere Sør-Ossetia 7. august, var ikke årsaken til at krigen brøt ut – den skjuler seg bak stikkord som ”Nato” og ”Kosovo”, skal vi tro den amerikanske Europa-eksperten, diplomaten og forfatteren Ronald Asmus i hans nye bok ”A Little War that Shook the World: George, Russia and the Future of the West”.
Våren 2008 ble Georgia lovet medlemsskap i NATO, men det ble også sagt at ingen land som hadde indre konflikter kunne bli medlem. På samme tid erklærte Kosovo seg uavhengig fra Serbia, til misbilligelse fra Serbias allierte, Russland, mens flere vestlige land bifalt. Vesten trampet altså med begge føtter inn i Russlands bakgård. Noe måtte gjøres. Russland svarte med å gi sin uavhengighetsstøtte til Sør-Ossetia, men det var åpenbart ikke tilstrekkelig. En ”indre konflikt” burde også bryte ut i Georgia, for å forkludre Nato-medlemskapet. Derfor provoserte Russland den fram. Var det for eksempel ikke mistenkelig at mellom 35 og 50 russiske journalister tilfeldigvis befant seg midt i smørøyet da det smalt? Spørsmålet om hvem som avfyrte det første skuddet er dermed irrelevant – krigen ville kommet uansett.

Dette er Ronald Asmus’ forklaring på hvorfor krigen startet og den er vel akkurat så partisk som det høres ut. Ifølge president Mikheil Saakasjvili selv, som Ronald Asmus har intervjuet for boka, beordret han angrepet fordi etterretningsinformasjon avslørte at russiske tropper allerede hadde invadert georgisk territorium. Han visste at han kom til å tape, men måtte gjøre det likevel – av hensyn til landets integritet. Og han fryktet etnisk rensing av historisk kaliber hvis han ikke handlet. Det kan godt være sant, men forklaringen er luftig, og dødsønsker koblet med idealisme er ikke akkurat hverdagskost i storpolitikken. En ny EU-rapport, utført av den sveitsiske diplomaten Heidi Tagliavini, fastlår at Russland riktignok overreagerte, men at Georgia ikke hadde noe solid juridisk fundament for angrepet. Og Saakasjvilis påstand om at russerne bygde opp tropper i Sør-Ossetia kan ikke underbygges med håndfaste bevis, ifølge rapporten. Uavhengige menneskerettighetsorganisasjoner som Amnesty og Human Rights Watch klandrer begge sidene for de sivile lidelsene.

Asmus’ analyse er også en kritikk av den amerikanske og vesteuropeiske holdningen til Russland og nabolandene. Kosovo skulle man kanskje ikke vært så raskt ute med å anerkjenne, mener Asmus, men man skulle vært mer målbevisst i sin streben etter å innlemme Georgia i NATO. Dessuten ble amerikanerne og europeerne tatt på senga da krigen startet, for overvåkingsapparatene var ikke rettet inn mot Kaukasus som vanlig, men mot Irak. Amerikanerne skal visstnok også seriøst ha vurdert å stoppe fremmarsjen militært, noe som ville ha satt i gang et storpolitisk ragnarokk uten like. Bush satte ned foten, heldigvis. I stedet ble det EU som framforhandlet en skjør våpenhvileavtale i midten av august.

Krigen er slutt, men konflikten er det ikke. Russland var raskt ute med å anerkjenne Sør-Ossetias selvstendighet, mens amerikanerne og vesturopeerne, inkludert Norge, støttet Georgia i sine territoriale krav. I dag er det i tillegg bare Nicaragua og Venezuela som har anerkjent Sør-Ossetia. Hvitrussland er ventet å komme etter. Forholdet mellom Russland og Georgia er fortsatt på frysepunktet, og Sør-Ossetias skjebne er uavklart. Hvis noe er sikkert, er det at krigen utsatte Georgias NATO-medlemskap. Landet er fortsatt velkomment, men NATO kvier seg for å angi et konkret tidsskjema. Så Russland oppnådde sitt mål, med andre ord, hvis vi kjøper Asmus’ analyse. Men om det var russernes ”fortjeneste” eller selvforskyldt fra georgisk side – eller begge deler, er et spørsmål som må debatteres videre.

Klikk her for å lese mer

Simpsons verden

John Simpson har arbeidet i 140 land og dekket 38 kriger. Nå er en av verdens fremste utenriksreportere aktuell med en kritisk bok om krigsjournalistikken.

Stian Bromark, Dagbladet.
Det er 40 år siden den smått legendariske BBC-journalisten John Simpson begynte å jobbe i britisk statskringkasting. Allerede første dag på jobb skal den unge, nærgående jyplingen ha tirret på seg datidas britiske statsminister, Harold Wilson. Den Oxford-utdannede arbeiderpartipolitikeren svarte ikke på John Simpsons spørsmål, men slo ham i magen. Myte eller ikke: Episoden egner seg som urfortelling om mannen som har tråkket sine egne stier - til stor irritasjon for de mektige, og tidvis hans egen arbeidsgiver BBC.

Han har intervjuet prominente politiske figurer verden over, som Saddam Hussein, Osama bin Laden og ayatollah Khomeini, og han har rapportert hjem om de største begivenhetene de siste 30-40-åra:Han reiste med Khomeini fra Paris til Teheran i revolusjonsdagene i 1979, han dukket for de kinesiske regjeringssoldatenes kuler på Tiananmen-plassen i Beijing i 1989 og han dekket den første Irak-krigen i 1991 fram til han ble utvist fra Bagdad. Før det hadde BBC beordret ham hjem, uten at det hjalp.

De fleste av disse nyhetsinnslagene var forbeholdt et britisk publikum, men utover på 1990-tallet - da BBC bestemte seg for å ta opp konkurransen med CNN og tilby 24 timers nyhetssendinger - ble han kjent for millioner verden over.Under Kosovo-krigen i 1999 var John Simpson en av få journalister som ble igjen i Serbias hovedstad etter at myndighetene utviste vestlige journalister.
Mange vil huske ham fra Afghanistan-invasjonen, da han tidlig gjorde seg bemerket som en av få menn i gatene med burka. Det vil si: I tiden mellom 11. september og invasjonen en snau måned seinere, dro John Simpson inn og ut av Afghanistan i burka for ikke å bli fanget opp av Talibans radar. Det må ha vært litt av et syn: John Simpson, da 56 år, er en røslig kar både i høyde og bredde.

Enda flere vil muligens huske ham fra den andre Irak-krigen i 2003, da han ble skadet i et amerikansk bombeangrep. Ti mennesker ble drept, inkludert en oversetter som jobbet for BBC, 25 år gamle Kamaran Abdurazaq Muhamed. Bare minutter seinere var Simpson på tv, med brennende mennesker rundt seg og med blod rennende fra kinn og øre. Hans kommentarer om den allierte krigføringen var nokså kritiske. Simpson er fortsatt døv på det ene øret.

Han var i Romania da Ceausescu falt, han så på at Nelson Mandela ble sluppet fri i Sør-Afrika, han var inne i Kabul før Nordalliansen: John Simpson har en tendens til å være der det skjer, alltid beredt med vittige, reflekterte og kunnskapsrike analyser. Simpson har blitt kalt den siste gentlemannen i britisk presse. Han er kultivert, sjarmerende og kan lire av seg historiske anekdoter om et hvilket som helst tema, og han bevarer sinnsroen når det spruter fra maskingevær rundt neste gatehjørne. Ikke dermed sagt at han er ukontroversiell. I sin nyeste bok, som handler om hvordan det 21. århundrets kriser og kriger ble dekket av pressen - fra Boerkrigen og de to verdenskrigene via Suezkrisa og Falkandskrigen til invasjonene i Irak og i Afghanistan - forteller han om den britiske regjeringens angrep på det de betraktet som BBCs proserbiske slagside under Kosovo-krigen i 1999. Statsminister Tony Blairs anklager rettet seg hovedsakelig mot John Simpson. I boka er Simpson kritisk, men avdempet i sin omtale av regjeringens håndtering av krigen, mens da debatten raste i avisene, var han krass i sitt forsvar. Han påpekte at han visste atskillig om Milosevic-regimets overgrep og propaganda, men at han samtidig «hardnakket nekter å kaste seg på alt dette sjåvinistiske snakket om nazisme, fascisme og onde imperier. Fakta snakker for seg selv».

Simpsons kritikk rettet seg ikke bare mot de NATO-allierte, som framstilte Slobodan Milosevic som en ny Hitler, men også mot pressekollegaer, spesielt de som satt limt fast bak en pult i London, New York eller i Paris, og som av mangel på egne erfaringer hengte seg på regjeringens hysteri. I boka «Unreliable Sources» roser han avisene og journalistene som har rapportert edruelig, klokt og korrekt fra krigene i det 20. århundret, men etter Simpsons gjengivelse å dømme, er disse i mindretall. Ofte har pressen feiltolket og feilrapportert. I noen tilfeller skyldes det latskap, ideologisk slagside eller at journalisten er en skruppelløs, kunnskapsløs sjarlatan, men som regel er årsaken misforstått regjeringslojalitet. Når det er krig på gang og landets soldater skal ut i felten, er nyhetsjournalister omtrent like objektive i sine analyser som en sportskommentator på en landskamp.

Denne lojaliteten var mer utbredt tidligere, men eksisterer fortsatt. Under opptrappingen til Irak-krigen var journalistikken i USA og Storbritannia preget av patriotisme og servilitet. Derfor har Simpson heller ikke sans for journalister som lar seg bli «embedded», altså utelukkende reiser i selskap med soldater. «Jeg ønsker ikke å tilbringe hele min tid i selskap med folk som jeg kan takke for min sikkerhet, min beskyttelse, min mat, min transport, og deretter at det forventes av meg at jeg skal være helt ærlig. Det vil unektelig alltid følge med en følelse av at du svikter deres tillit. Det er mye bedre å vandre rundt på egen hånd», har han sagt i et intervju med The Guardian.

Mange veteraner i faget har et nostalgisk forhold til pressehistorien. Det har ikke John Simpson. Selv om britisk presse har mange upålitelige og skrålete tabloidaviser, ikke sjelden eid av mediemogulen Rupert Murdoch, konkluderer Simpson med at kvalitetsaviser som The Guardian aldri har vært bedre. Krigsjournalistikkens basale utfordringer har alltid handlet om å finne ut hvordan man ska få sendt nyhetene hjem, ofte i kaotiske og farlige situasjoner. Den biten har blitt enklere i dag, med bærbare pc-er, digitale kameraer, e-post.

Samtidig er det dette teknologiske framskrittet som truer kvalitetsjournalistikken. Bloggere, sosiale medier og borgerjournalister tilbyr samme informasjon, gjerne raskere. Men opplysningene blir ikke sjekket og dobbeltsjekket før den offentliggjøres, slik i det minste idealet er i journalistikken. «Comment is free but facts are expensive», som det heter. Utsiktene er imidlertid ikke særlig lyse. I dag kuttes det i faktaavdelinger, det ansettes færre spesialister, undersøkende journalistikk blir nedprioritert og reisebudsjettene reduseres. Hva dette får for konsekvenser for journalistikken på lengre sikt, er det vel ingen som har oversikt over, men intuitivt høres det ikke ut som gode nyheter.
Stian Bromark er journalist og forfatter.

Klikk her for å lese mer

Den globale studenten

Konkurransen om de skarpeste hodene blir stadig hardere. Henger Norge med internasjonalt?

Stian Bromark, Dagbladet.
Hvert år studerer rundt tre millioner mennesker på høyskoler og universiteter utenfor sine egne land. Det er en økning på 57 prosent i løpet av de siste ti åra. Nye universiteter i Kina, India og Saudi-Arabia konkurrerer nå med klassikere som Harvard og Oxford, mens vestlige universiteter oppretter egne avdelinger i Singapore og Sør-Afrika. Denne konkurransen for å tiltrekke seg de smarteste studentene er i ferd med å forandre verden, hevder Ben Wildavsky i sin nye bok: «The Great Brain Race. How Global Universities Are Reshaping the World».

Denne utviklingen skal vi omfavne, ikke frykte, mener Wildavsky. For rundt 100 år siden kom storøyde - og nokså snart; identitetsforvirrede - bondestudenter inn til hovedstedene. Rurale og urbane verdier ble blandet sammen og ristet godt, til felles glede for by og land. Slik er det fortsatt, men alt flere velger å bytte bort den nasjonale hovedstaden til fordel for globale impulser. Dermed kan man velge blant de beste lærestedene i verden, samtidig som man skaffer seg en flerkulturell kompetanse moderne bedrifter verdsetter.

Antallet utenlandske statsborgere som studerer i Norge har økt jevnt i den samme perioden, men veksten har stagnert noe de siste årene og Norge sender fortsatt flere studenter ut av landet enn vi mottar. Årsaksbildet er nok komplekst, men de mange reformene høyere utdanning har gjennomgått, som delvis har handlet om internasjonalisering, har skapt urolige og introverte læremiljøer, noe som knapt inspirerer til samarbeid på tvers av landegrensene. Dette vil kunne forandre seg når reformiveren ebber ut, men er viljen til stede?

Ikke hvis vi skal tro Dilek Ayhan, daglig leder i Alarga, en ideell organisasjon som gir råd til stat og næringsliv om hvordan de kan øke sin flerkulturelle kompetanse, og som rekrutterer mastergradsstudenter med familiebakgrunn fra verden utenfor Europa og USA. Nylig reiste hun til Washington for å dele sin viten med USAs president, mens en tilsvarende invitasjon til Norges statsminister forble ubesvart. Store norske bedrifter konkurrerer på det internasjonale markedet, men de vil stille med handikap uten ansatte som mestrer ulike språk og kulturer. I en kronikk i Aftenposten nylig, ramset Dilek Ayhan opp de tre t-kompetansene som trengs i dag: Talent, teknologi og toleranse. Det siste skorter det på, mener hun: «Selve tanken om mangfold og toleranse er ennå ikke godt nok utviklet i Norge.»

På Washington-konferansen der Ayhan deltok, snakket Barack Obama om viktigheten av å bygge bro mellom vesten og den muslimske verden, med universitetsmiljøer og næringslivsbedrifter som sentrale byggesteiner. Ayhan og Obama peker mot noe vesentlig: Det skal mer til enn vakker natur og rause stipender for at et land skal kunne hevde seg. Det krever mentalitetsskifte i alle ledd, fra student via professor til statsminister. Man kan si mye bra om rektorer på norske universiteter og høyskoler, men de snakker ikke slitsomt ofte om toleranse, flerkulturell kompetanse og dialog med den muslimske verden.

Klikk her for å lese mer

AUFs radikale drøm

AUF vil gjøre Arbeiderpartiet rødere. Det er godt noe ikke forandrer seg.

Stian Bromark, Dagbladet.
«Vi tar Ap til venstre», uttalte AUF-leder Marin Henriksen til Klassekampen torsdag. Foranledningen var konferansen AUF arrangerte i helga, ungdomsorganisasjonens svar på Arbeiderpartiets nye «ideologiske prosjekt», kalt Herfra til 2029. Arbeiderpartiet, og spesielt AUF, har sett seg lei på at Høyre får masse kreative innspill fra tenkesmier som Minerva og Civita, mens deres eget parti knapt får en smørbrødliste fra partisekretær Raymond Johansen. Temaene som ble diskutert på Sørmarka i helga, er de samme som moderpartiet har staket ut som de viktigste utfordringene de neste tjue åra - velferdsstaten, innvandring og miljø.

Det er en berikelse for den generelle samfunnsdebatten at Arbeiderpartiet og AUF forsøker å tenke høyt om framtidas utfordringer. Partiet har ingen Torbjørn Røe Isaksen eller Magnus Marsdal, som konstant minner Høyre og SV/Rødt om at de gamle tenkerne Adam Smith og Karl Marx fortsatt har relevans for vår tid. Da tyr man heller til seminarer der lett motstridende, men forutsigbare røster slipper til orde.

Arbeiderpartiet har greid seg fint uten ideologi de siste tjue åra, så hvorfor dette behovet for å forankre politikken i idésfæren nå? Hvis svarene ikke gir seg selv, er det ikke sikkert man krampaktig skal forsøke å tilpasse pragmatiske og framtidsbaserte løsninger til ideologisk tankegods fra 1800-tallet. Det minner litt om religiøse som frenetisk forsøker å finne svar i Koranen på hva vi skal gjøre med «Paradis Hotel», og ender opp med å tolke islams billedforbud som et relevant innspill.

Røde-Martin vil dra Arbeiderpartiet ideologisk mot venstre. Omtrent der moderate SV befinner seg. «Mot venstre» har vært mantraet i AUF siden tidenes morgen. Etter at Jens Stoltenberg og Turid Birkeland forlot ledervervene i AUF og overlot roret til Trond Giske i 1992, har ungdomsorganisasjonen riktignok hatt et sterkere venstreimage enn tidligere, men det har ikke hjulpet stort. Etterfølgerne til Birkeland sitter i dag i sentrale maktposisjoner. De kan klandres for mye, men ikke at de er spesielt radikale. Giske flørter riktignok fortsatt med LO, men hvem vet hva vår handelsminister nå mener om EU. Anniken Huitfeldt er en koselig kulturminister. Eva Kristin Hansen sitter midt i smørøyet som leder for Sør-Trøndelag Arbeiderparti, mens Gry Larsen gjør en utmerket jobb som statssekretær i utenriksdepartementet.

Hva vil skje med AUFs nåværende leder? Mirakler har skjedd, men ikke i politikken. Alle hans forgjengere har endt opp som ansvarlige og moderate forvaltere av Norge AS. Denne ansvarliggjøringen skyldes ikke bare at «den som ikke er radikal når han er ung, mangler hjerte, og den som ikke er konservativ når han er gammel, mangler hjerne», men først og fremst at radikale AUF-ere som får innflytelse etter hvert skjønner at det egentlig ikke er noe saklig grunn til å misunne SV de sju prosentene i oppslutning.

Klikk her for å lese mer

Dreyfus og kampen mot terroristene

Jødehat, terrorbekjempelse, menneskerettsaktivisme – Dreyfussaken er brennaktuell.

Stian Bromark, Ny Tid
Man kan spørre seg om det er tilfeldig: I det siste har det utkommet en rekke bøker om justismordet mot den fransk-jødiske offiseren Alfred Dreyfus (1859-1935), som i 1894 ble arrestert og året etter dømt for spionasje til fordel for Tyskland. Louis Begleys ”Why the Dreyfus Affair Matters” er den som nok kommer nærmest et svar på hvorfor Dreyfussaken betraktes som aktuell. Begley ble født Ludwik Begleiter i en del av Polen som i dag tilhører Ukraina. Han overlevde Holocaust, og flyktet til New York i 1947. Som advokat og skjønnlitterær forfatter har han engasjert seg for ytringsfrihet og menneskerettigheter, blant annet som leder for PEN-klubben i USA. I ”Why the Dreyfus Affair Matters” kommer liv og praksis sammen: Justismordet handlet ikke bare om simpelt jødehat, slik Begley ser det, saken har overføringsverdi til for eksempel dagens terroristbekjempelse.

Dreyfus ble en syndebukk og et symbol på datidens utbredte antisemittisme: Han ble dømt på bakgrunn av forfalskede dokumenter, fratatt sine militære utmerkelser i en offentlig seremoni til lyden av publikum som ropte ”Død over jødene” og deretter sendt til Djeveløya i Sør-Amerika, der meningen var at han skulle råtne bort resten av livet i isolat. Offentlig påtrykk fra franske og europeiske intellektuelle, som Emil Zola og vår egen Bjørnstjerne Bjørnson, førte etter hvert til at saken kom opp på nytt, Dreyfus ble frikjent og fikk oppreisning slik at han kunne gjenoppta sin militære karriere. En annen som fulgte Dreyfussaken med argusøyne, var den østerriksk-jødiske journalisten Theodore Herzl. Dersom jøder ikke en gang kan forvente rettferdig behandling i siviliserte og opplyste Frankrike, resonnerte han, har vi ikke noe annet valg enn å oppgi assimilasjon og heller kjempe for en egen jødisk stat. Det gjorde at han og Herzl regnes som sionismen og den moderne staten Israels far.

Advokaten Louis Begley fokuserer primært på det juridiske spillet rundt Dreyfussaken. Rettssaken ble den første prøvesteinen for det moderne franske rettsvesenet. Stilt overfor utfordringen ”Skal vi la loven og prinsippene styre utfallet, eller er det tillatt å la nasjonale, prekære hensyn veie tyngre?”, valgte justisens voktere å gå for det siste. Muligens var det klokt i øyeblikket, men saken har etterlatt seg et arr i den franske sjela som gjør at Dreyfus’ ånd er til stede i nær sagt enhver demokratidebatt den dag i dag. Begley bruker dilemmaene fra slutten av 1800-tallet til utforske Bush-administrasjonens strategi i terrorbekjempelsen. Ikke overraskende er Begley kritisk. Han sammenligner rett og slett Dreyfus med fangene i Guantanamo og Abu Graib; de er blitt fratatt grunnleggende menneskerettigheter, omgivelsene har vært ugjestmilde og de aller, aller fleste er blitt erklært uskyldige. Parallellen kan trekkes videre til alle myndigheter som i sin iver etter å fange terrorister undergraver sine borgeres fundamentale verdier og rettigheter. Det gjelder, paradoksalt nok, borgerne selv også. En undersøkelse i forrige uke viste at hver tredje nordmann godtar bruk av tortur – hvis det forhindrer tortur.

Som med Dreyfussaken var det internasjonalt press – fra menneskerettighetsorganisasjoner, journalister og advokater – som tvang de amerikanske myndighetene til å gjøre noe med Guantanamo og Abu Graib. Sammenligningen er ikke tilfeldig. Dreyfussaken dannet skole for hvordan demokrati-, freds- og menneskerettighetsforkjempere arbeider for å skape blest om sine saker. Når stillferdig diplomati og lobbyvirksomhet ikke når fram, tyr man til effektive mediekampanjer som vekker folks engasjement, for på den måten å minne politikerne om at det er ikke er sikkert at de blir gjenvalgt. Dreyfus var paradoksalt nok ingen dreyfusianer selv. Hans berømmelse førte til at mange ville ha ham til å underskrive appeller for løslatelse av andre uskyldig dømte, men han nektet plent. Han ville bare være i fred. Symbolet Dreyfus ville ikke være et symbol, men en lojal major. Heldigvis er folk flest uegnet til å vurdere sin egen bruksverdi.

Klikk her for å lese mer

Typisk Irving

John Irving gjentar seg. Noen ganger gjentar han seg bedre, andre ganger dårligere. Hans nyeste roman, ”Siste natt i Twisted River”, havner i siste kategori.

Stian Bromark, Dagbladet.
Du kjenner igjen en Woody Allen-film, du blir raskt fortrolig med lydbildet til Radka Toneff og du vet garantert hva du får når du åpner en ny roman av den amerikanske forfatteren John Irving. Ikke dermed sagt at forutsigbarhet reduserer kvalitet, tidvis tvert imot, men når plottets gang, tone, stil og symboler beveger seg i etablerte mønstre, blir det mer påtrengende å sammenlikne det nye med det gamle. Woody Allen har nok laget sine beste filmer, Toneff er død, og John Irving, ser det ut til, må anstrenge seg mer hvis han skal overgå sine moderne klassikere: «Garps bok», «Hotell New Hampshire» og «En bønn for Owen Meany».


Slik ser de typiske Irving-ingrediensene ut: Handlingen er som regel lagt til New England og Iowa, noen av personene driver med brytesport, andre er prostituerte eller lever av å skrive. En bjørn dukker helst opp. Noen blir utsatt for en dødsulykke og/eller skjærer av seg kroppsdeler. Familieforholdene er dysfunksjonelle, og mor/far er gjerne fraværende. De seksuelle forholdene er sjelden A4, ofte utfolder de seg mellom yngre menn og eldre kvinner og/eller utspiller seg som trekantdramaer. Som regel oppstår det bisarre og tilfeldige hendelser/ulykker i begynnelsen av romanen som får uante og uoversiktlige følger for resten av fortellingen. Innimellom får leseren utallige bihistorier som kunne fungert som korte, avsluttede noveller.


Så hva handler John Irvings nye roman om? Mer av det samme. «Siste natt i Twisted River» åpner dramatisk. Med en dødsulykke. Året er 1954. Den unge tømmerfløteren Angel sklir og drukner, omtrent på samme sted som leirkokken Dominic Baciagalupos kone Rosie druknet ti år tidligere. Noen dager seinere forveksler kokkens sønn, tolv år gamle Daniel, farens elskerinne med en bjørn og slår henne i hodet med ei stekepanne, så hun dør. Hun var kjæresten til byens eneste politimann, den voldelige og uberegnelige Carl, så kokken bestemmer seg for å flykte fra Twisted River sammen med sønnen. Hans beste venn Ketchum hjelper dem på veien. Dominic og Daniel setter av gårde i retning Angels hjemby Boston, og slik begynner en lang fortelling om hevn, skyld og flukt. I femti år jakter Carl på sin kjærestes drapsmenn, og nesten like lenge flykter Dominic og Daniel fra by til by, der de stadig forandrer jobber og identiteter. Dominic fortsetter å jobbe som kokk, Daniel blir en suksessrik forfatter. Og ja - politimannen finner dem til slutt.


Både Daniel og faren innleder mange forhold til modne kvinner. Prostituerte dukker opp. Daniels forfatterkarriere har sterke likhetstrekk med Irvings egen og fornøyelig nok blir også Daniel kritisert for at han gjentar seg selv. Irving har åpenbart også hatt moro av å inkorporere kjente forfatterkolleger i romanen, som Salman Rushdie, Raymond Carver og Kurt Vonnegut. Sistnevnte roser Daniels debut for å være «en av de beste romanene han noen gang hadde lest». Ulykkene er tallrike. Daniels sønn Joe dør også, i en bilulykke - med kjæresten ved sin side og noe langt, hårete og dinglende ut av den åpne buksesmekken. Ketchum truer med å kutte av seg venstrehånda. Og han hadde et forhold til kokkens kone (trekantdrama). Han jakter på bjørn. Daniel vokser opp uten en mor, som hans sønn vokser opp uten en mor - som kokken Dominic vokser opp uten en far. Joe driver med bryting. Twisted River ligger i New Hampshire, Daniel går på forfatterskole i Iowa.


Ingen tvil om at John Irving har funnet sin suksessformel. Ved hjelp av disse ingrediensene utforsker han de store spørsmålene i livet, som kjærlighet, hevn, minner, skyld, fravær, død. Historien drives framover av tilfeldigheter, men siden handlinger ofte motiveres av det som har skjedd i fortida, virker det snarere som om det er skjebnen som får fritt spillerom. De fleste forfattere som tror på et plot, er overtroiske, som Irving bemerker i en parentes. Irving tematiserer hvordan barndom påvirker oss som voksne, og hvordan fortiden/familien griper inn når framtiden/individet formes, men det er også noe med Irvings romankomposisjoner som utfordrer denne tematikken. Tilfeldigheter dominerer i fortellingen, men ikke én setning eller ett punktum i romanen er overlatt til tilfeldighetene. Tråder og bihistorier som tilsynelatende forsvinner i intet, dukker pliktoppfyllende opp seinere og snører fortellingen sammen til et ryddig garnnøste.


Det er nok urimelig å klandre en forfatter for å være en durkdreven historieforteller, men kanskje fordi det faktisk skjer så lite i løpet av de seks hundre sidene - de flykter til et nytt sted, finner en jobb på en ny restaurant og innleder nye kvinneforhold, og innimellom dør noen - eller kanskje fordi Irving ikke borer dypt nok i menneskesinnets avkroker eller kanskje fordi romanen ikke er så «burlesk og overdådig» (forlagets reklame) som Irving-produkter er på sitt beste, så stiller i hvert fall denne leseren seg noe likegyldig til «Siste natt i Twisted River». Spenningsmomentet er om politimannen Carl finner Daniel og Dominic og om han kommer til å drepe dem. De lever sine liv på rømmen, men hovedpersonene blir etter hvert så gamle og avstumpede i sitt følelsesliv at det ikke virker som om de bryr seg om de blir drept eller ei. Så hvorfor skal leserne det, da?


Som livsnyteren Ketchum sier til den intellektuelle forfatteren Daniel: «Du unnviker stadig de mørkere temaene. (…) Du skriver liksom i utkanten av ting.(…) Du må stikke nesa ned i det aller verste og forestille deg alt, Danny». Det samme kunne vært sagt til Irving. Det er ikke overdådig og det er ikke spesielt burlesk, men fansen er sulten og vil nok bli mett og tilfreds. Romanen fikk blandet kritikk da den utkom i USA, fra terningkast én til panegyrikk. Sannheten ligger nok et sted imellom: «Siste natt i Twisted River» er klassisk irvingsk, med det kvalitetsstempelet som automatisk følger med merkevaren, men det minner mer om tidtrøyte enn mesterlig, underholdningsrik og grenseoverskridende litteratur. John Irving har vært en bedre John Irving.

Klikk her for å lese mer

Sions vises protokoller, JFKs kjærlighetsbrev og andre bedragerier

Et nytt Shakespeare-manus er funnet! Eller er det falskt? Historien om litterære bedrag er like gammel som litteraturhistorien selv.

Stian Bromark, Dagbladet
Nylig publiserte professor Brean Hammond bevis for at tragedie-komedien ”Double Falsehood” av Lewis Theobald er basert på et ekte, tapt Shakespeare-stykke kalt ”Cardenio”, slik Theobald hevdet da han fikk satt det opp i 1727. Han ble den gangen aldri trodd og anklaget for å være en bedrager. Nå får han altså støtte av en professor i britisk litteratur, som har brukt ti år på detektivarbeidet. Ifølge avisa The Guardian er det stor sjanse for at stykket vil bli satt opp på Royal Shakespeare Companys teater i Stratford. Hvis det skjer, og stykket blir anerkjent som ekte Shakespeare-vare, er det ett av få tilfeller der et kjent litterært bedrageri får en lykkelig slutt. Men hvem vet. Stykket heter ”Double Falsehood” – dobbel falskhet – så det er mulig vi ikke får se slutten på runddansen i vår levetid.

Det startet med grekerne for 2500 år siden. Den stoiske filosofen Dionysios forfalsket et stykke av den greske tragediedikteren Sofokles utelukkende for å ydmyke en akademisk rival. Siden har ”ekte” litteratur alltid gått hånd i hånd med den ”falske”, som malerikopiene innenfor kunstverden. Med all respekt for verdens litteraturhistorie, er fortellingen om parasittene, kjeltringene og falsknerne langt mer fascinerende, kuriøs og dramatisk enn den etablerte kanon – i hvert fall slik den gjengis av den britiske journalisten og forfatteren Melissa Katsoulis i hennes nye bok om det litterære plagiatets historie, ”Telling tales. A history of Literary Hoaxes”. Kjærlighetsbrev mellom JFK og Marilyn Monroe, selvbiografien til en av verdens rikeste menn, Howard Hughes, 14 år gamle Anthony Godby Johnson som var døende av AIDS og som utga sin historie i ”A Rock and a Hard Place” – noen har diktet det opp, mange har blitt lurt. Den 14 år gamle gutten eksisterte aldri, bare i hodet til Vicki Johnson, som lot som om hun var hans adoptivmor.

De fleste bedragerne er ute i uærlig ærend. De skriver litteratur utgitt for å være skapt av berømtheter, av økonomiske eller ideologiske årsaker. Eller i noen tilfeller, av kjærlighet: På slutten av 1700-tallet i England vokste gutten William Ireland opp. Rundt ham var det på mote å samle verdifulle og antikke gjenstander. For å få oppmerksomhet fra sin bibliofile far, som mente gutten var dum og håpløs, presenterte William noen papirer for sin far som angivelig skulle stamme fra Shakespeare. Faren ble besatt og ga sønnen all den oppmerksomheten han alltid hadde lengtet etter. William fortsatte å framskaffe tapte Shakespeare-skatter fra sin anonyme giver (egentlig var han bare kreativ på gutterommet), og faren ble en berømthet i London. Selv om kritiske røster etter hvert meldte seg, nektet faren å se sannheten i øynene. Bedrageriet ble til slutt avslørt da William ga faren sin et ukjent Shakespeare-stykke, som ble satt opp på teater, men som var så full av historiske blundere at selv en amatør ville kunne avslørt ham. Til sin død nektet faren for at han ble lurt. Sønnen forble elsket.

Andre bedrag er farligere. ”Sions vises protokoller” handler om en hemmelig jødisk konspirasjon for å overta verdensherredømme, utmeislet ved den første sionistkongressen i Basel i 1897. Den ble publisert første gang i sin helhet i Russland i 1905. Opphavet til dette innflytelsesrike skriftet er noe tåkete, men alt peker mot en russisk etterretningsagent ved navn Pytor Ivanovich Rachovsky. Allerede i 1921, samme år som boka ble oversatt og utgitt i Norge, ble protokollene avslørt som falsknerier av en journalist i britiske The Times. Protokollen var i stor grad omskrevne versjoner av tidligere verker, deriblant et satirisk stykke av franskmannen Maurice Joly og romanen ”Biarritz” av tyskeren Hermann Goedsche. Likevel ble den brukt om og om igjen utover på 1930-tallet i Tyskland og i Øst-Europa for å legitimere det voksende jødehatet, blant annet siterer Hitler den i ”Mein Kampf”. Med Holocaust skulle man tro at dette skriftet ble erklært dødt og maktesløst, men det lever et virilt liv i nynazistiske miljøer, i lærebøker i Saudi-Arabia, og som historisk tv-dokumentar i Iran.

Ved siden av Shakespeare, som er mest populær å plagiere, er mange berømte bedragerier i moderne tid knyttet til Nazi-Tyskland. Det ble oppstandelse i Vest-Tyskland i april 1983 da magasinet Stern publiserte utdrag fra hittil ukjente Hitler-dagbøker. Stern betalte 10 millioner tyske mark for de seksti små bøkene. Både journalisten og selgeren fikk bøter og fengsel, mens magasinet fikk seg en stygg ripe i lakken. Det er forståelig at småkriminelle forsøker å tjene gode penger på kjendiser, men hvorfor velger noen å dikte på seg jødiske lidelseshistorier? I boka ”Fragments: Memories of a Wartime Childhood”, som utkom i 1995, hevdet Binjamin Wilkomirski at han var en Holocaust-overlevende. Det var han ikke. Misha Defonseca utga “Misha: A Memoire of the Holocaust Years” i 1997. Også den var oppspinn. Filmrettighetene til Holocaust-overleveren Herman Rosenblats “Angel at the Fence” ble solgt for 25 millioner dollar i 2009, men etter at Rosenblat innrømmet at han hadde diktet opp sentrale hendelser, blir det en film om bedrageriet i stedet. I disse tilfellene handler det ikke nødvendigvis om penger. Flere bedragere som utgir seg for å ha sterke lidelseshistorier kommer med lignende forklaringer: Det var sånn for meg, dette er den egentlige meg.

Like gåtefullt er spørsmålet: Hvorfor kommer det uforholdsmessig mange bedragere fra Australia? Melissa Katsoulis har ingen god forklaring. Flere av eksemplene handler om hvite australere som utgir seg for å ha tilhørt urbefolkningen, aboriginerne. Det samme er for øvrig tilfellet i USA, men der er det indianerne som gjelder. Kanskje er forklaringen så enkel at lidelseshistorier selger. Det var i hvert fall forklaringen amerikanere James Frey ga da det ble avslørt at hans bestselger, memoarboka ”A Million Little Pieces” (2003), var oppdiktet. Han forsøkte først å få den antatt hos forlaget som roman, men forlaget tipset ham om at lidelseshistorier har et større markedspotensial. Kanskje henger det også sammen med en annen interessant observasjon Melissa Katsoulis gjør seg: Mange av bedragerne er mennesker som har slitt med å skaffe seg suksess på egen hånd, som gjennom bedrageriet skaffer seg den oppmerksomheten deres egen originalitet ikke har gitt dem. De har følt seg marginalisert, støtt ut av det gode selskap. Påfallende mange av dem har vokst opp med bare én mor eller far. Dermed er veien ikke lang til å påta seg en annen identitet som marginalisert – som Holocaust-offer, AIDS-gutt eller aboriginer.
Stian Bromark er journalist og forfatter.

Klikk her for å lese mer