Stian Bromark

Tekstene er tidligere publisert i aviser og magasiner.

Send en epost Site Feed
Mitt foto
Navn:

Stian Bromark er journalist, bokanmelder og forfatter.

Eller prøv heller å klikke her for mer info...

30. jun. 2010

Krigsdebatt uten kunnskap

Debatten om hva Norge gjør i Afghanistan uteblir fordi vi ikke vet hva Norge gjør i Afghanistan.

Stian Bromark, Dagbladet.no
Krigens brutalitet kom som et sjokk. Igjen. Nyheter om drepte norske soldater er ikke noe man vil venne seg til, men det hadde hjulpet dersom flere journalister oftere rapporterte fra alle sider av konflikten i Afghanistan. Dekningen er sporadisk og ad hoc - journalister reiser ned når det skjer noe, når statsministeren besøker de norske soldatene, når norske soldater blir drept. Dermed uteblir debatten om hva Norge gjør i Afghanistan, slik NUPI-direktør Jan Egeland påpekte i går, rett og slett fordi vi ikke vet hva Norge gjør i Afghanistan.

I Danmark ble det en stor debatt om dansk deltakelse i krigen etter filmen «Armadillo», som gir et usminket portrett av de danske soldatenes hverdag. Filmskaperne fikk fri tilgang av det danske forsvaret, som dermed tilsiktet eller utilsiktet bidro til å avsløre spriket mellom politikernes festtale om demokratisering og soldatenes virkelighet: Motivasjonen kunne i utgangspunktet ha vært eventyrlyst, men etter hvert handlet det om å unngå å bli drept. Soldatene forsto ikke hvorfor de var der, og vendte hjem desillusjonerte.

I kjølvannet av Michael Hastings kritiske artikkel i magasinet Rolling Stone, som førte til at general McChrystal måtte trekke seg, har det oppstått en debatt i USA om krigsjournalistikk. Det var et lykketreff at 30 år gamle Hastings støtte på den askefaste militære ledelsen i Paris, og fikk dem til å snakke uvanlig løsmunnet og selvkritisk over to glass øl på en pub, men han har nå blitt et symbol på den «ekte» kritiske pressen i kontrast til servil mainstreamjournalistikk. Det har naturligvis irritert en del representanter fra etablissementet, for nå har de blitt avslørt som maktlojale. Noen skammer seg ikke for å innrømme det. Lara Logan, som er utenriksredaktør i CBS News, gikk knallhardt ut mot Hastings og anklaget ham nærmest for landssvik: «Michael Hastings har aldri tjent sitt land på samme måte som McChrystal».

I bunn ligger diskusjonen om såkalt embedded-journalistikk - journalister som reiser i selskap med soldater fra eget land. De fleste pressefolk som dekker krigen i Afghanistan reiser slik. Det er tryggest. Ikke mange går i dag rundt med romantiske ideer om at sannheten er verdt å dø for. Derfor er det også en viss sjanse for at dekningen blir ensidig. Eller som den svenske kulturredaktøren Åsa Linderborg svarte spaltist Johanne Hildebrandt, som mente Linderborg aldri burde uttale seg om krigen i Afghanistan fordi hun ikke hadde vært der: «Hun minner meg om Jan Myrdal når han forsvarte sin enøyde kunnskap om Kambodsja: 'Jeg var der'. Hildebrandt har fått se like mye av Natos framferd som Jan Myrdal fikk se av Røde Khmers».

Noen av de største presseavsløringen i historien har blitt utført av unge og uerfarne folk, gjerne frilansere, som befinner seg i utkanten av det gode selskap, slike som Michael Hastings. Skarpsynte, vågale og illojale røster vokser ikke på trær. Mens vi venter får vi nøye oss med Jens Stoltenbergs versjon: Norge er i Afghanistan fordi de andre er der, og vi blir der så lenge de andre er der.


Klikk her for å lese mer

26. jun. 2010

Et liv uten slutt

En selvbiografi snyter deg for det viktigste i ei bok: Å få vite hvordan det ender.

Stian Bromark, Dagbladet.
Det finnes mange unntak, men få seriøse forlag ønsker å utgi en biografi om en person før han eller hun er død. Det skyldes ikke bare at kjente forfattere, musikere eller politikere som regel først antar «larger-than-life»-skikkelsen etter at de panegyriske nekrologene er skrevet og deres bidrag til samfunnsutviklingen har kommet på avstand, men at forleggere og forfattere ønsker å få samlet hele historien mellom to stive permer. En biografi er en fortelling om et liv, og fortellingen er ikke slutt før livet tar slutt.

Annerledes er det med selvbiografier. De må per definisjon være skrevet før hovedpersonen og forfatteren selv er død. Men det synes i økende grad å være slik at kjente personer utgir sine selvbiografier lenge før de nærmer seg slutten. Arne Olav Brundtland skrev «Gift med Gro» i 1996. Ekteskapet var ikke over, viste det seg, så «Fortsatt gift med Gro» utkom sju år seinere. Begge handler om hvordan det er å være gift med Norges tidligere statsminister, men den historien er ikke slutt ennå. Det er som regel ved veis ende at forholdet blir satt på prøve og satt i perspektiv. Kjell Magne Bondevik utga «Et liv i spenning» da han gikk av som statsminister. Tittelen er tilbakeskuende og avsluttende, som om hans politiske liv tok slutt i 2006. Kanskje det viser seg at han utrettet mer for menneskeheten med sin stiftelse Oslosenteret for fred og menneskerettigheter, enn han gjorde som norsk regjeringssjef?

Tilsvarende tanker gjør man seg i møte med den britisk-amerikanske forfatteren og journalisten Christopher Hitchens' nye bok, «Hitch-22». Hitchens har utgitt et knippe bøker tidligere, om alt fra Mor Teresa til Kypros-konflikten, men denne gang har han gitt seg i kast med sitt eget liv. Den er veltenkt og velskrevet, men framstår som prematur. Hitchens har riktignok vært i gamet i årevis og har passert seksti, men det er først de sist åra han har slått gjennom internasjonalt og inntatt plassen som en av verdens fremste intellektuelle. Det skjedde først i kjølvannet av 11. september, da den tidligere radikaleren markerte seg som en ivrig tilhenger av Irak- og Afghanistan-invasjonen og ble assosiert med de nykonservative haukene i Washington, dernest med utgivelsen av bestselgeren «God Is Not Great: How Religion Poisons Everything» i 2007. Hitchens har levd et turbulent og begivenhetsrikt liv på barrikadene mot politisk hykleri og dårskap, og det er kanskje derfor dette forsvarsskriftet, som selvbiografier nesten alltid er, virker malplassert og defensivt. Det har alltid blåst rundt Hitchens og de siste åra mer enn noensinne - og midt i stormen setter han seg ned og skriver kjærlighetserklæringer til sine foreldre med utbrudd som «Åh, mamma», forsonende fraser som «Men jeg skuffet ham også, det vet jeg» og idylliseringer av typen: «Mine stakkars foreldre». Hitchens er på toppen. Han burde skue til siden og framover, ikke bakover.

Folk lever lenger, men utgir sine selvbiografier tidligere i livet. Karita Bekkemellem, Mia Gundersen og Shabana Rehman har de siste årene utgitt selvbiografier. Karl Ove Knausgård har et parallelt, men likevel annerledes selvransakelsesprosjekt på gang i «Min kamp», delvis memoarer, delvis fiksjon. Antakelig vil vi i framtida se flere yngre mennesker som altfor tidlig deler sin livsvisdom med allmennheten, hvis vi skal dømme etter den meddelelsestrangen som kommer til uttrykk på blogger, Facebook og Twitter. Der handler det om jeg, meg og mitt, og man tar det for gitt at offentligheten er interessert i trivielle bagateller. Og det er den, ser det ut til. I så fall får vi venne oss til at selvbiografier ikke handler om Personligheten og livet fra vugge til nesten grav, oppsummert fra et modent, distansert og perspektivrikt ståsted, men i stedet er fragmentføljetonger der opplevelser revideres og omskrives med økt livserfaring. Hvordan det ender, blir da naturlig nok underordnet. Det er uansett veldig lenge til.


Klikk her for å lese mer

21. jun. 2010

Norsk ukultur

Nordmenn oppfører seg alltid skikkelig - bare ikke alltid i utlandet.

Stian Bromark, Dagbladet.
Det er noe med den grensa. Så fort vi har kjørt over Svinesundbrua, satt oss på båten til Kiel eller lettet fra Gardermoen, er det som om normer går i oppløsning. Skikk og bruk gjelder ikke lenger. Ansvarligheten blir byttet ut med frihetstrangen. Som om hele verden der ute er et karneval der våre forvrengte masker beskytter oss mot hverdagsetikken, der verken våre lover eller lokale lover er nødvendige å forholde seg til.

Det dukker med regelmessig mellomrom opp nyhetssaker om nordmenn i utlandet som kunne fungert som påskudd for å ta opp temaet: Norske pedofilisaker i Thailand, norske gettoer i Spania, norsk fyllerør i Strømstad, norske ungdomsorgier i Bulgaria. Samtidig bør man være på vakt mot å stigmatisere enhver norsk turist eller utenlandsboende. Så vidt vi vet har Sissel Kyrkjebø oppført seg eksemplarisk i Danmark. Og man bør ikke dømme i saker der sakskomplekset er diffust. Det gjelder blant annet den norske skolen på Gran Canaria, som har vært i nyhetsbildet den siste tiden på grunn av beskyldninger om usaklige oppsigelser, svart betaling og juks med elevtallet. Norske myndigheter har interessert seg for saken og revisorer har nå reist ned for å sjekke forholdene på skolen.

Det er uklart hva slags lovverk skolen skal forholde seg til. Utdanningsdirektoratet sier det er spansk lov som regulerer arbeidsforholdene for de ansatte på skolen, lærere som har jobbet der sier de trodde det var norsk lov som gjaldt. Rektor Sven Erik Rise, som jobbet på skolen på 1990-tallet, sier til Aftenposten at han er overrasket over at det gamle systemet med at deler av lønna ble utbetalt svart, ikke var avviklet ennå. Han forsøkte å gjøre noe med det i sin tid, og mange «er sinte på meg på grunn av det». Journalistene Einar Haakaas og Kjetil Sæter viste for øvrig i boka «Svindel uten grenser»(2010) at det er nokså utbredt at nordmenn som kjører drosje i Spania jobber svart, så en slik ukultur er ikke forbeholdt lærere.

Mandag kunne Dagbladet fortelle at en av de nordmennene som er dømt til fengsel i Brasil, er på ferie i Norge. Nesten ti års fengsel må 52 år gamle Geir Pettersborg sone. Han bedyrer at han er uskyldig. Det samme gjør nordmennene Moland og French i Kongo, uten sammenlikning for øvrig. Fellestrekket er at de, kanskje i god tro, har operert ute i verden i juridiske gråsoner for å oppnå økonomisk gevinst, og underveis bevisst eller ubevisst har etablert kontakt med mer tvilsomme elementer, skal vi tro politiet.

Hver sak er spesiell og hører ikke hjemme i stigmatiserende båser, men det er nok ikke tilfeldig at Utenriksdepartementet torsdag gikk ut og erklærte at nordmenn på reise i utlandet er altfor naive. De drikker opp pengene sine og tror ambassaden er en døgnåpen minibank. Ifølge departementet er det rundt 80.000 nordmenn som årlig trenger bistand fra norske myndigheter i utlandet. Altfor mange innbiller seg at norsk statsborgerskap automatisk innebærer at man får med seg norsk lovverk og norske rettigheter i kofferten når man passerer grensa. Som om hele verden er et all-inklusive hotellkompleks, der den norske velferdsstaten er åpen døgnet rundt, og der man ikke trenger å forholde seg til lokale lover, normer og regler. Samtidig gjelder selvfølgelig heller ikke norske lover i utlandet, bare norske rettigheter. Verden er et sted der man lager sitt eget ad hoc-lovverk.

Hvis det er riktig at det er forskjell på norske verdier i Norge og i utlandet, kan man spørre seg hva det skyldes: Er det grenseoverskridelsen, reisen og utenlandsoppholdet som gir fripass? Eller er det en spesifikk type nordmenn som drar ut, mennesker som også i Norge bare har forakt til overs for fellesskapsverdier og statlig inngripen? Anekdotiske bevis antyder en retning: Der nordmenn danner norske miljøer i utlandet fungerer ikke disse miljøene moralsk korrigerende, som hermetisering av norsk protestantisk etikk. Snarere synes de å være idébanker for hvordan man kan utnytte smutthullene - små, lukkede veksthus for norsk ukultur.


Klikk her for å lese mer

20. jun. 2010

Se, den snakker

Ifølge Marilyn Monroes hund var hun mer dypsindig enn ryktet skal ha det til.

Stian Bromark, Dagbladet.
«Den beste måten jeg kan finne meg selv på, er hvis jeg kan bevise for meg selv at jeg er en skuespiller». Slike dypsindigheter forventer man ikke å høre fra Hollywood-dronningen av troskyldighet, Marilyn Monroe. Men slik talte hun og slik tenkte hun. Det har hunden hennes sagt.

De siste årene av sitt liv bakset hun med identiteten. Forvirringen førte henne inn i pillemisbruk og melankoli. Bare overfor sine nærmeste våget hun å avsløre den nye rollen hun var i ferd med å påta seg: Å bli en seriøs skuespiller. Problemet var bare at alle mente hun var flinkere til å være søt enn seriøs.

Hunden Maf, forkortelse for Mafia Honey, levde sammen med henne de to siste årene av hennes liv, fra hun skilte seg fra dramatikeren Arthur Miller til hun opptrådte offisielt for siste gang med «Happy Birthday, Mr. President» i mai 1962. Maf vet derfor alt om hennes forhold til Miller, Kennedy-brødrene og vennen Frank Sinatra - som ga Monroe den skotske puddelen i gave, for å bøte på kjærlighetssorg. Maf fikk sympati for sin nye eier, en kvinne klokere enn ryktet skulle ha det til. Han opplevde henne på sitt mest sårbare - gråtende i senga, i samtale med psykologen, i ensomhet foran baderomsspeilet.

Nå har hunden gitt sin versjon av de dramatiske årene til det populærkulturelle ikonet. «The Life and Opinions of Maf the Dog and his friend Marilyn Monroe» er ført i pennen av den skotske romanforfatteren Andrew O'Hagan. Han har brukt ti år på å studere Monroe. Det er et burlesk kunststykke, fullt på høyde med det Tarzans apekollega presterte i boka «Meg, Cheeta. En selvbiografi» (2008).

Det ligner på en ny trend, men er en litterær tradisjon. Det finnes en egen forbeholdt bikkjer: Cervantes skapte humoristisk satire av 1500-tallets øvre samfunnssjikt i en novelle («El coloquio de los perros») som besto av en samtale mellom to hunder. Kafkas ærend er like avslørende, men mer alvorlig i en novelle fra 1922 («Forschungen eines Hundes»). Rudyard Kipling lar en hund avsløre klassesamfunnet i novellen «Thy Servant a Dog» (1930).

Dyr i litteraturen har samme nytteverdi som narren på hoffet; de gir uttrykk for sannheter ingen våger si høyt.

I motsetning til i Disneys verden, der dyrene oppfører seg som mennesker, fungerer dyrekarakterer i en menneskeverden underliggjørende. Det var slik en russisk litteraturteoretiker definerte kunstens hensikt, med eksempel fra Tolstoj, som i novellen «Målestokken» bruker en hest som forteller: Fordi våre erfaringer er automatiserte, trenger vi litteratur som rykker oss ut av vanen, slik at vi kan se verden på nytt.

Derfor kommer vi kanskje tettere på «sannheten» om Marilyn Monroe gjennom øynene til hunden Maf enn i en konvensjonell biografi: Overfor ham kunne hun være seg selv. Hun var oppriktig, selvironisk og luktet tåfis. Ute i verden, i møte med forventningene, fikk hun det ikke til. Ingen ville anerkjenne Marilyn Monroe som en skuespiller som kunne utvikle seg. Derfor tok karrieren slutt.


Klikk her for å lese mer

18. jun. 2010

Livstidsdom i Gaza

Gaza er verdens største utendørsfengsel.

Stian Bromark, Ny Tid.
Når det synes som vanskeligst å være både Palestina- og Israelvenn, fordi den ene part begår kontraproduktive handlinger i internasjonalt farvann, er det en trøst å vite at noen av de skarpeste kritikerne av Israels Gaza-politikk nettopp befinner seg i Israel.

En av de mest markante er journalisten og redaktøren Gideon Levy. Han er barn av Hitler-flyktninger og ble nær drept under et bombeangrep under Seksdagerskrigen i 1967. Hans journalistkarriere startet i det israelske forsvaret. Slik sett skulle man tro at han forble en dedikert patriot. På begynnelsen av 1980-tallet begynte han i Israels eldste og mest innflytelsesrike avis, Haaretz, der han blant annet ble satt til å dekke den palestinske hverdagen. I 1988 begynte han å skrive den faste spalta ”Twilight Zone”, med gradvis tydeligere brodd mot israelsk politikk, og de beste artiklene fra denne spalta ble samlet i bokform under samme tittel i 2004. Nå er han ute med en ny bok, kalt ”The Punishment of Gaza”, der han hevder at Gaza de siste årene har blitt forvandlet til verdens største utendørsfengsel.

Boka dekker årene 2005 til 2009. Levy mener Israel i denne perioden har forlatt alle forsøk på diplomatiske løsninger til fordel for ”politiske provokasjoner og rå militær kraft”, der hensikten er å frarøve palestinerne muligheten til å utmeisle sin egen framtid og en egen selvstendig stat. Dessuten ønsker Israel, i samarbeid med det internasjonale samfunnet, å straffe palestinerne for at de valgte Hamas. 2009-invasjonen kaller han en ”grusom” og ”aggressiv” handling. Boka består av artikler Levy har skrevet i samme periode, som delvis oppsummerer hans dekning av konflikten gjennom 25 år, delvis baserer seg på nyere opphold i Gaza og samtaler med palestinere. Han åpner med et besøk i november 2006. Da deltok han i begravelsen til en kvinnelig ansatt i Indira Gandhi-barnehagen som ble drept av en israelsk rakett – mens barnehagebarna så på. Da Levy besøkte barnehagen satt barna og tegnet fly i lufta, tanks på bakken og utallige døde kropper.

Levys kritikk retter seg også mot det han kaller ”moderate sionister”. I likhet med Osloavtalen foretrekker de å fokusere på 1967 og få slutt på okkupasjonen. Levy mener diskusjonen må gå lenger tilbake og starte i 1948, til måten den moderne staten Israel ble grunnlagt på og som skapte minst 700 000 flyktninger. Israel, mener Levy, må anerkjenne palestinernes lidelser gjennom de siste 62 årene. I sitt angrep på liberale sionister er han på parti med en annen tydelig kritiker av israelsk Gaza-politikk, hans kollega i Haaretz – forfatteren og redaktøren Yitzhak Laor. I sin siste bok, ”The Myths of Liberal Zionism” (også utgitt på det småradikale amerikanske forlaget Verso), kritiserer han forfattere som Amos Oz, A. B. Yehoshua og David Grossman for å være impotente dissidenter som bare farer med tom og ufarlig retorikk. Dermed bidrar de til å opprettholde status quo. Laor kritiserer blant annet Oz for at han la skylda for de mislykkede Camp David-forhandlingene på Yasir Arafat, og han kritiserer Yehoshua for at han har forsvart Gaza-blokaden og Vestbredden-sanksjoner.

Alt er likevel ikke beksvart, skal vi tro Levy. Israel praktiserer fri presse. Det hjelper lite dersom det ikke finnes avvik fra regjeringslojaliteten. Ifølge ham selv var han inntil de siste årene nokså alene om å rapportere fra de palestinske områdene og han måtte være forsiktig med hva han skrev. Ord som ”krigsforbrytelser” kunne ikke bli brukt i Haaretz. I dag skriver han hva han vil og opptrer ukentlig på israelsk tv. Og blir lyttet til. En av hans siste artikler i Haaretz er et polemisk svar til en annen Levy, den franske filosofen Bernard-Henri Levy, som nylig (i Haaretz) tok til orde for at demoniseringen av Israel måtte ta slutt. Aproposet var de israelske soldatene som bordet Mavi Marmara og drepte en håndfull sivilister. Slik blir forventninger snudd på hodet: Franske og Algerie-fødte Levy forsvarer Israel mot Palestina og internasjonal kritikk, mens israelske Levy forsvarer palestinerne og reaksjonene. Begge er jøder. Der stopper likheten.


Klikk her for å lese mer

11. jun. 2010

Sør-Afrika etter Mandela

Fotballfesten er i gang. Og stadig flere lurer på hva som har skjedd med framtidshåpet i Sør-Afrika.

Stian Bromark
Det er 20 år siden Nelson Mandela ble sluppet ut av fengsel og 15 år siden African National Congress (ANC) danket ut Sør-Afrikas hvite ledere fra makta. Samtidig er hele verdens øyne i disse dager rettet mot landet på grunn av fotball-VM. Slikt gir grobunn for oppsummeringer, tilbakeblikk og drøftinger av veien videre, under overskrifter som ”South Africa's Brave New World: The Beloved Country Since the End of Apartheid” (R. W. Johnson) og “After the Party: Corruption, the ANC and South Africa's Uncertain Future” (Andrew Feinstein). En av de mer balanserte er skrevet av mannen som inntil forrige måned var Financial Times` utenriksredaktør, nå avisas leder for kommentaravdelingen, briten Alec Russell. Hans kritikerroste ”After Mandela: The Battle for the Soul of South Africa” foreligger foran fotballmesterskapet i en oppdatert og utvidet utgave.

Det begynte så bra. Aktivister, radikalere, liberale og andre medmennesker verden over hyllet frigjøringshelten Nelson Mandela da han ble sluppet ut av fengsel etter 27 år 11. februar 1990. Optimismen ble ikke mindre da det første demokratiske valget kunne avholdes 27. april 1994 og Mandelas ANC fikk over 60 prosent av stemmene. Et par uker seinere fikk Sør-Afrika sin første svarte president, Nelson Mandela. Apartheid var definitivt kastet på skraphaugen, sammen med hatet og uforsonligheten. Slik så det i hvert fall ut. Etter at Mandela trådte tilbake fra presidentstolen for elleve år siden, har mye gått fra vondt til verre for sørafrikas befolkning, skal vi tro Alec Russell.

Slik går det gjerne med ferske demokratier. Etter euforien kommer hverdagen og den er brutal, ikke minst for dem som er belemret med idealer. Deretter følger resignasjonen. Mange av dem Alec Russell har intervjuet bekreftet et dystert bilde. Legen og forretningskvinnen Mamphela Remphele, som var kjæreste med og har barn sammen med den kjente (og avdøde) anti-apartheidaktivisten Steve Biko, kommenterer den økte volden slik: ”Loven er død i dette landet. Du kan drepe, du kan stjele og du slipper unna: Kriminalitet lønner seg i dagens Sør-Afrika”. Alec Russell legger mye av skylda på lederskapet til Mandelas avløser, Thabo Mbeki. Han har gjort mye bra for panafrikansk politisk og økonomisk samling, men har blitt kritisert for å prioritere økonomisk liberalisering framfor fattigdomsbekjempelse i sitt eget land. Alec Russell fokuserer primært på hans kontroversielle uttalelser om at HIV ikke har noe med AIDS å gjøre og at medisinen som brukes er dødelig og ergo bør ungås, noe som får ANCs tidligere visegeneralsekretær Cheryl Carolus til å konkludere med at Mbeki er medansvarlig for ”det største folkemordet i vår tid”. Hans etterfølger og nåværende president, Jacob Zuma, er ikke mindre kontroversiell. Hans karriere de siste årene har vært preget av beskyldninger om korrupsjon, voldtekt, homofobi og andre skandaler.

Russell, som har vært korrespondent i landet for Daily Telegraph og Financial Times, har også snakket med en del ikke-kjente sørafrikanere som med sine rasistiske og uforsonlige uttalelser viser at hudfarge og sosial status fortsatt er relevante kategorier i Sør-Afrika; hvite skoleungdommer som klager over at de blir behandlet som mindreverdige elever og svarte som insisterer på at de fleste hvite oppfører seg som om de fortsatt er eneherskende sjefer i landet. Men alt er ikke bekmørkt. I fjor ble liberaleren, journalisten og antiapartheidaktivisten Helen Zille valgt til premierminister i provinsen Western Cape, omlandet til millionbyen Cape Town. Hun er leder for landets største opposisjonsparti, hvit, og den første ikke-ANC-premierministeren i landet siden de første demokratiske valgene. Zille er valgt inn av en resignert og hovedsakelig svart befolkning. Den dårlige nyheten er at befolkningen har mistet optimismen, den gode nyheten er at den samtidig er blitt mer fargeblind: Det viktigste er ikke hvilken hudfarge politikeren har, men at han eller hun er skikket til embetet.

Det er vel heller usikkert om fotball-VM rokker ved disse samfunnstrekkene, men dersom arrangementet forløper smidig, kan suksessen føre til en boost i selvtillitten. At VM for første gang foregår på kontinentet og at afrikanske fotballtalenter i økende grad inntar sentrale plasser i verdens toppklubber, kan bidra til en positiv oppmerksomhet Sør-Afrika har savnet de siste ti årene. Hvis afrikanske lag gjør det bedre enn forventet, er det heller ingen ulempe for optimismen. Det finnes kanskje”ingen snarveier til det landet vi drømmer om”, som Mandela minnet om, men det hjelper nok med noen gode scoringer.


Klikk her for å lese mer

7. jun. 2010

Kjærlighet og revolusjon

Forholdet mellom kunstmalerne Frida Kahlo og Diego Rivera blir utforsket i Nobelprisvinneren J.M.G. Le Clezios nye bok på norsk.

Stian Bromark, Dagbladet.
Et ekteskap mellom en elefant og en due. Det påstod foreldrene til Frida Kahlo da hun og Diego Rivera giftet seg i 1929. Diego mente Frida så ut som en hund, Frida syntes Diego minnet om en padde.
Vi kunne hentet flere analogier fra dyreriket. Slik er kunstnere - de kvier seg for å si det som det er. Poenget er at Frida Kahlo og Diego Rivera var forskjellige og at ektepakten mellom dem er et av de mest kontrastfylte og kreative i kunstverdenen. Kanskje utenfor den også.

Det er dette turbulente kjærlighetsforholdet nobelprisvinneren Jean-Marie Gustave Le Clézio utforsker i sin originale biografi om det meksikanske kunstnerparet. «Diego og Frida» er en tynn bok, men lerrettet er betydelig og Le Clézio maler med bred pensel. Det er deres ulikhet han utforsker, det vil si - hvordan Diego og Fridas egenskaper komplementerer hverandre.

Diego er stygg og dobbelt så gammel som henne. Minst dobbelt så høy og tjukk. Han er allerede et nasjonalt ikon da de treffer hverandre. Han har vært gift to ganger og har fire barn. Hun er en vakker, ung og ambisiøs kunstnerspire, med en sped kropp som er kvestet etter en dramatisk bussulykke i september 1925, da hun ble spiddet gjennom underlivet av en støttestang i bussen. Hun mistet sin jomfrudom den dagen, ifølge egne ord.

De er begge troende kommunister, men han skaper veggmalerier av revolusjonære arbeidere på vei mot frigjøring, hun tegner makabre, poetiske og galgenhumoristiske portretter av seg selv og sine nærmeste. Han ønsker alle verdens kvinner velkomne i senga, hun ønsker bare ham. Han får kreft i penisen, hun får syfilis.

«Diego og Frida» er på 220 sider. Det er liten plass til to livsskildringer. Den er ikke litterær i romanforstand, der forfatteren går tett på karakterer, hendelser og dialoger, men på en essayistisk måte. To skjebner brukes som utgangspunkt for å gruble fritt omkring eksistensielle temaer. Fotnotene vitner om at Le Clézio ikke har bedrevet arkivarbeid. Vi lærer ingen andre fakta enn de som kommer fram i den populære filmen «Frida» fra 2002, med Salma Hayek i hovedrollen.

Le Clézio har lest en håndfull biografier og historiebøker om Latin-Amerikas historie, deretter han har satt seg ned, trukket ut essenser, tenkt høyt og dypt, formulert fargesprakende setninger og satset på at hans særegne blikk kompenserer for manglende nyhetsverdi. Det gjør det, uten tvil, men leseren bør ikke være altfor redd for vidløftige perspektiver, dristige postulater og pussige generaliseringer.

Diego får utallige karakteristikker festet til sin fyldige pondus: Han er «en skrønemaker», «en løgnhals og skrytepav», han er «egoistisk», «nytelsesorientert», «upålitelig», «lystløgner», nok en gang «skrønemaker». Han er «provoserende», «foruroligende», «voldelig», «hevngjerrig», og «løgnaktig» enda en gang. Mer flatterende: Han er «forferdelig sjarmerende i all sin veldige heslighet». Så legger Le Clézio til at alt dette gjør ham til symbolet for Mexico, «slik alle forestiller seg og håper det skal være».

Hvis man er av den kritiske sorten, ville man savnet mer «show» og mindre «telling», og man ville etterlyst bedre belegg for hvorfor meksikanere har lyst til å være «voldelige», med mer. Le Clezio trekker paralleller mellom Diego og Frida og Mexicos historie, spesielt indianernes symbolske verden, men det er litt diffust om ekteparet tilfeldigvis passer inn i arketypene eller om deres liv blir tilpasset mytologien.

Uansett blir Diego og Frida større enn livet-skikkelser, med sjablongaktige karaktertrekk. Som det heter: «Mannen er forutbestemt for å erobre med vold, for å benytte seg av andre mennesker, og for å oppleve en viss nytelse ved smertene og tårene; og kvinnen er dømt til avhengighet, lidelse, ensomhet, men også til klarsyn og denne instinktive oppfattelsen av farer og smerter». Le Clézio har latt seg inspirere av den meksikanske folkekunstens hang til overdreven symbolisme.

«Diego og Frida» er livgivende litteratur. Den provoserer med sine friske postulater og skjønnmalingen av Diegos hyllest til Stalin og Mao, men det er poesi og energi i hver setning. Noen ganger er språket kraftfullt og symfonisk, andre ganger er basunene vel høye, som når «livmorens hule» kontrasteres med «sædcellens voldsbruk». Her er det mye måne og sol, vann og ild, drøm og virkelighet, men dette er stoffet myter og kunst skapes av. Ikke minst er «Diego og Frida» interessant fordi den viser at biografier kan skrives på forskjellig vis.

Le Clézio har tatt seg store friheter. Han skildrer tanker, motivasjoner og følelser han umulig kan vite noe om. I en roman ville dette vært uproblematisk, i en tradisjonell biografi mer tvilsomt. Men i en sjangerhybrid som denne? Take it or leave it. Boka minner om kunsten til Diego Rivera og Frida Kahlo. Førstnevnte malte storslagne politiske, optimistiske og folkeopplysende veggmalerier der fortellingens kronologi er oppstykket og det symbolske innholdet peker utover mot samfunnet. Frida Kahlos burleske og fantasifulle portretter fanget tidløse og pessimistiske stemninger som pekte innover mot eksistensens grunnvilkår. De mangler de realistiske kvalitetene til Diego, men de er ikke mindre sanne av den grunn. Faktisk var det han som serverte folket illusjoner og falske forhåpninger.


Klikk her for å lese mer

4. jun. 2010

Hvit, hvitere, hvitest

I kjølvannet av den nyere norske rasedebatten kan det være hensiktsmessig å oppsøke en bok som stiller det basale spørsmålet: Hvem er hvit?

Stian Bromark, Ny Tid.
Hun har tidligere skrevet en håndfull bøker om de svartes historie i USA. Nå har historiker, professor og leder for Organization of American Historians, Nell Irvin Painter, rettet oppmerksomheten mot befolkningsgrupper med atskillig blekere ansiktsfarge. ”The History of White People” plukker fra hverandre en idé noen villfarne fortsatt bærer med seg, nemlig at det er mer nobelt og sivilisert å være hvit.

Det er en halsbrekkende oppgave. Europeiske historikere har skrevet generaliserende og lite treffsikre bøker av typen ”History of the Black People” gjennom århundrer. Nå er pistolen rettet andre vei og den treffer godt – dersom hensikten har vært å vise hvor komplisert det er å innfri slike bombastiske titler. Nell Irvin Painter har et provoserende prosjekt på gang, men løser det med smidighet. Like mye som å fortelle de hvites historie, stiller boka spørsmålet: Hva vil det si å være hvit?
De gamle grekerne noterte seg at skyterne, en tidlig variant av iranere, var lysere i huden enn dem selv. Og siden grekerne betraktet sine naboer i nord som ”barbariske”, ble lys hud ansett som mindreverdig. I dag, fordi Hellas ligger i Europa, blir grekerne betraktet som nærmere oss nordboere enn iranerne. De lyse har blitt mørkere, de mørke lysere. Den store omveltningen skjedde i Tyskland på 1700-tallet: Rasevitenskapen ble oppfunnet og tyskerne trakk fram antikkens grekere som forbilder. I kunstverdenen ble de portrettert som langt lysere i huden enn de egentlig var. Legen og forskeren Johann Friedrich Blumenbach (1752-1840) delte mennesker inn i fem raser basert på hudfarge. Fordi han betraktet mennesker fra Kaukasus som arketypen (og de vakreste), og fordi han koblet det på språkfellesskap, inkluderte han mennesker fra deler av India og deler av Nord-Afrika i den øverste kategorien. Siden mistet den sin geografiske og lingvistiske opprinnelse og ble et synonym for ”hvit”.

Amerikanere som Thomas Jefferson og Ralph Waldo Emerson gjorde sakserne til ideal. Senere ble de nordiske folkene de hviteste av de hvite, deretter ariske folk generelt, så anglo-ene. Jøder, polakker, italienere og irer har blitt utdefinert av det amerikanske kollektivet fordi de hadde feil ansiktsfarge. Det vil si – det kom litt an på hvor i USA du befant deg. På østkysten var jødene ikke-hvite, mens på vestkysten – for eksempel i San Francisco, der det fantes betydelig innslag av kinesere og latinamerikanere – var de hvite gode som noen andre. På 1930-tallet ble meksikansk-amerikanere definert som hvite av myndighetene, mens stater i sør føyde til en ”M” under befolkningsstatistikken fordi de hadde en snevrere rasedefinisjon.

Selv om Harald Eia, Ole Jørgen Anfindsen og andre hevder at det eksisterer raseforskjeller mellom hvite og svarte og at disse er biologisk fundert, er det inntil videre mest fornuftig å støtte seg på Human Genome Project fra 2000, som fastslo at vi alle deler 99, 99 prosent av de samme genetiske kodene. Raser var et sosialt, ikke et vitenskapelig konsept, mente prosjektet. Nell Irvin Painter bekrefter denne konklusjonen, men viser hvor mye denne sosiale konstruksjonen har variert over tid. De siste 300 årene har oppfinnelsen blitt ”vitenskapelig” bevist av forskere med habilitetsproblemer (altså at hvite setter hvite øverst). Det er liten grunn til å anta at ønsket om å vitenskapeliggjøre raseforskjeller er mindre preget av vikarierende motiver i dag.

Nell Irvin Painters “The History of White People” er en oppsummering av menneskelig dårskap de siste 2500 årene, men også en fortelling om framskritt: Definisjonen på hva det vil si å være ”hvit” har stadig blitt bredere, samtidig har slike definisjoner blitt mindre viktig. Painter hevder USA har gjennomgått tre forskjellige faser av utvidelser, der stadig flere grupper har blitt inkludert i kategorien ”hvit”. Nå mener hun at landet er inne i sin fjerde fase, passende nok med en svart-hvit president i føresetet, der definisjonen av hva det vil si å være amerikaner ikke lenger knyttes spesifikt til protestantisme og hvithet. At en ”svart” professor nå har skrevet de ”hvites” historie er nok også et tegn på at tidene har forandret seg.


Klikk her for å lese mer
"Det er vanskelig å forstå seg rett på mennesker, hvem som er gal og hvem som er klok. Gud hjelpe oss alle for å bli gjennomskuet", Knut Hamsun