Hvit, hvitere, hvitest
I kjølvannet av den nyere norske rasedebatten kan det være hensiktsmessig å oppsøke en bok som stiller det basale spørsmålet: Hvem er hvit?
Stian Bromark, Ny Tid.
Hun har tidligere skrevet en håndfull bøker om de svartes historie i USA. Nå har historiker, professor og leder for Organization of American Historians, Nell Irvin Painter, rettet oppmerksomheten mot befolkningsgrupper med atskillig blekere ansiktsfarge. ”The History of White People” plukker fra hverandre en idé noen villfarne fortsatt bærer med seg, nemlig at det er mer nobelt og sivilisert å være hvit.
Det er en halsbrekkende oppgave. Europeiske historikere har skrevet generaliserende og lite treffsikre bøker av typen ”History of the Black People” gjennom århundrer. Nå er pistolen rettet andre vei og den treffer godt – dersom hensikten har vært å vise hvor komplisert det er å innfri slike bombastiske titler. Nell Irvin Painter har et provoserende prosjekt på gang, men løser det med smidighet. Like mye som å fortelle de hvites historie, stiller boka spørsmålet: Hva vil det si å være hvit?
De gamle grekerne noterte seg at skyterne, en tidlig variant av iranere, var lysere i huden enn dem selv. Og siden grekerne betraktet sine naboer i nord som ”barbariske”, ble lys hud ansett som mindreverdig. I dag, fordi Hellas ligger i Europa, blir grekerne betraktet som nærmere oss nordboere enn iranerne. De lyse har blitt mørkere, de mørke lysere. Den store omveltningen skjedde i Tyskland på 1700-tallet: Rasevitenskapen ble oppfunnet og tyskerne trakk fram antikkens grekere som forbilder. I kunstverdenen ble de portrettert som langt lysere i huden enn de egentlig var. Legen og forskeren Johann Friedrich Blumenbach (1752-1840) delte mennesker inn i fem raser basert på hudfarge. Fordi han betraktet mennesker fra Kaukasus som arketypen (og de vakreste), og fordi han koblet det på språkfellesskap, inkluderte han mennesker fra deler av India og deler av Nord-Afrika i den øverste kategorien. Siden mistet den sin geografiske og lingvistiske opprinnelse og ble et synonym for ”hvit”.
Amerikanere som Thomas Jefferson og Ralph Waldo Emerson gjorde sakserne til ideal. Senere ble de nordiske folkene de hviteste av de hvite, deretter ariske folk generelt, så anglo-ene. Jøder, polakker, italienere og irer har blitt utdefinert av det amerikanske kollektivet fordi de hadde feil ansiktsfarge. Det vil si – det kom litt an på hvor i USA du befant deg. På østkysten var jødene ikke-hvite, mens på vestkysten – for eksempel i San Francisco, der det fantes betydelig innslag av kinesere og latinamerikanere – var de hvite gode som noen andre. På 1930-tallet ble meksikansk-amerikanere definert som hvite av myndighetene, mens stater i sør føyde til en ”M” under befolkningsstatistikken fordi de hadde en snevrere rasedefinisjon.
Selv om Harald Eia, Ole Jørgen Anfindsen og andre hevder at det eksisterer raseforskjeller mellom hvite og svarte og at disse er biologisk fundert, er det inntil videre mest fornuftig å støtte seg på Human Genome Project fra 2000, som fastslo at vi alle deler 99, 99 prosent av de samme genetiske kodene. Raser var et sosialt, ikke et vitenskapelig konsept, mente prosjektet. Nell Irvin Painter bekrefter denne konklusjonen, men viser hvor mye denne sosiale konstruksjonen har variert over tid. De siste 300 årene har oppfinnelsen blitt ”vitenskapelig” bevist av forskere med habilitetsproblemer (altså at hvite setter hvite øverst). Det er liten grunn til å anta at ønsket om å vitenskapeliggjøre raseforskjeller er mindre preget av vikarierende motiver i dag.
Nell Irvin Painters “The History of White People” er en oppsummering av menneskelig dårskap de siste 2500 årene, men også en fortelling om framskritt: Definisjonen på hva det vil si å være ”hvit” har stadig blitt bredere, samtidig har slike definisjoner blitt mindre viktig. Painter hevder USA har gjennomgått tre forskjellige faser av utvidelser, der stadig flere grupper har blitt inkludert i kategorien ”hvit”. Nå mener hun at landet er inne i sin fjerde fase, passende nok med en svart-hvit president i føresetet, der definisjonen av hva det vil si å være amerikaner ikke lenger knyttes spesifikt til protestantisme og hvithet. At en ”svart” professor nå har skrevet de ”hvites” historie er nok også et tegn på at tidene har forandret seg.
Stian Bromark, Ny Tid.
Hun har tidligere skrevet en håndfull bøker om de svartes historie i USA. Nå har historiker, professor og leder for Organization of American Historians, Nell Irvin Painter, rettet oppmerksomheten mot befolkningsgrupper med atskillig blekere ansiktsfarge. ”The History of White People” plukker fra hverandre en idé noen villfarne fortsatt bærer med seg, nemlig at det er mer nobelt og sivilisert å være hvit.
Det er en halsbrekkende oppgave. Europeiske historikere har skrevet generaliserende og lite treffsikre bøker av typen ”History of the Black People” gjennom århundrer. Nå er pistolen rettet andre vei og den treffer godt – dersom hensikten har vært å vise hvor komplisert det er å innfri slike bombastiske titler. Nell Irvin Painter har et provoserende prosjekt på gang, men løser det med smidighet. Like mye som å fortelle de hvites historie, stiller boka spørsmålet: Hva vil det si å være hvit?
De gamle grekerne noterte seg at skyterne, en tidlig variant av iranere, var lysere i huden enn dem selv. Og siden grekerne betraktet sine naboer i nord som ”barbariske”, ble lys hud ansett som mindreverdig. I dag, fordi Hellas ligger i Europa, blir grekerne betraktet som nærmere oss nordboere enn iranerne. De lyse har blitt mørkere, de mørke lysere. Den store omveltningen skjedde i Tyskland på 1700-tallet: Rasevitenskapen ble oppfunnet og tyskerne trakk fram antikkens grekere som forbilder. I kunstverdenen ble de portrettert som langt lysere i huden enn de egentlig var. Legen og forskeren Johann Friedrich Blumenbach (1752-1840) delte mennesker inn i fem raser basert på hudfarge. Fordi han betraktet mennesker fra Kaukasus som arketypen (og de vakreste), og fordi han koblet det på språkfellesskap, inkluderte han mennesker fra deler av India og deler av Nord-Afrika i den øverste kategorien. Siden mistet den sin geografiske og lingvistiske opprinnelse og ble et synonym for ”hvit”.
Amerikanere som Thomas Jefferson og Ralph Waldo Emerson gjorde sakserne til ideal. Senere ble de nordiske folkene de hviteste av de hvite, deretter ariske folk generelt, så anglo-ene. Jøder, polakker, italienere og irer har blitt utdefinert av det amerikanske kollektivet fordi de hadde feil ansiktsfarge. Det vil si – det kom litt an på hvor i USA du befant deg. På østkysten var jødene ikke-hvite, mens på vestkysten – for eksempel i San Francisco, der det fantes betydelig innslag av kinesere og latinamerikanere – var de hvite gode som noen andre. På 1930-tallet ble meksikansk-amerikanere definert som hvite av myndighetene, mens stater i sør føyde til en ”M” under befolkningsstatistikken fordi de hadde en snevrere rasedefinisjon.
Selv om Harald Eia, Ole Jørgen Anfindsen og andre hevder at det eksisterer raseforskjeller mellom hvite og svarte og at disse er biologisk fundert, er det inntil videre mest fornuftig å støtte seg på Human Genome Project fra 2000, som fastslo at vi alle deler 99, 99 prosent av de samme genetiske kodene. Raser var et sosialt, ikke et vitenskapelig konsept, mente prosjektet. Nell Irvin Painter bekrefter denne konklusjonen, men viser hvor mye denne sosiale konstruksjonen har variert over tid. De siste 300 årene har oppfinnelsen blitt ”vitenskapelig” bevist av forskere med habilitetsproblemer (altså at hvite setter hvite øverst). Det er liten grunn til å anta at ønsket om å vitenskapeliggjøre raseforskjeller er mindre preget av vikarierende motiver i dag.
Nell Irvin Painters “The History of White People” er en oppsummering av menneskelig dårskap de siste 2500 årene, men også en fortelling om framskritt: Definisjonen på hva det vil si å være ”hvit” har stadig blitt bredere, samtidig har slike definisjoner blitt mindre viktig. Painter hevder USA har gjennomgått tre forskjellige faser av utvidelser, der stadig flere grupper har blitt inkludert i kategorien ”hvit”. Nå mener hun at landet er inne i sin fjerde fase, passende nok med en svart-hvit president i føresetet, der definisjonen av hva det vil si å være amerikaner ikke lenger knyttes spesifikt til protestantisme og hvithet. At en ”svart” professor nå har skrevet de ”hvites” historie er nok også et tegn på at tidene har forandret seg.
posted by Stian Bromark | 9:06 p.m.
<< Home