Den lille, store krigen
Hvem var skurkene i august 2008 – lederne i Tbilisi, i Tskhinvali, i Moskva? Skurkene befant seg i Russlands hovedstad, skal vi tro Ronald Asmus i sin nye bok.
Stian Bromark, Ny Tid
Halvannet år etter krigen strides fortsatt verdens synsere om skyldfordelingen under den korte, men intense krigen om Sør-Ossetias framtid mellom Georgia og Russland i august 2008. Var det Georgia som brøt internasjonal lov og framprovoserte en legitim russisk reaksjon, eller var det russerne som lurte Georgia inn i en felle med skjulte, vikarierende motiver?
Det økte konfliktnivået mellom Georgia og Sør-Ossetia i dagene før Georgias president Mikheil Saakasjvili beordret de militære styrkene til å invadere Sør-Ossetia 7. august, var ikke årsaken til at krigen brøt ut – den skjuler seg bak stikkord som ”Nato” og ”Kosovo”, skal vi tro den amerikanske Europa-eksperten, diplomaten og forfatteren Ronald Asmus i hans nye bok ”A Little War that Shook the World: George, Russia and the Future of the West”.
Våren 2008 ble Georgia lovet medlemsskap i NATO, men det ble også sagt at ingen land som hadde indre konflikter kunne bli medlem. På samme tid erklærte Kosovo seg uavhengig fra Serbia, til misbilligelse fra Serbias allierte, Russland, mens flere vestlige land bifalt. Vesten trampet altså med begge føtter inn i Russlands bakgård. Noe måtte gjøres. Russland svarte med å gi sin uavhengighetsstøtte til Sør-Ossetia, men det var åpenbart ikke tilstrekkelig. En ”indre konflikt” burde også bryte ut i Georgia, for å forkludre Nato-medlemskapet. Derfor provoserte Russland den fram. Var det for eksempel ikke mistenkelig at mellom 35 og 50 russiske journalister tilfeldigvis befant seg midt i smørøyet da det smalt? Spørsmålet om hvem som avfyrte det første skuddet er dermed irrelevant – krigen ville kommet uansett.
Dette er Ronald Asmus’ forklaring på hvorfor krigen startet og den er vel akkurat så partisk som det høres ut. Ifølge president Mikheil Saakasjvili selv, som Ronald Asmus har intervjuet for boka, beordret han angrepet fordi etterretningsinformasjon avslørte at russiske tropper allerede hadde invadert georgisk territorium. Han visste at han kom til å tape, men måtte gjøre det likevel – av hensyn til landets integritet. Og han fryktet etnisk rensing av historisk kaliber hvis han ikke handlet. Det kan godt være sant, men forklaringen er luftig, og dødsønsker koblet med idealisme er ikke akkurat hverdagskost i storpolitikken. En ny EU-rapport, utført av den sveitsiske diplomaten Heidi Tagliavini, fastlår at Russland riktignok overreagerte, men at Georgia ikke hadde noe solid juridisk fundament for angrepet. Og Saakasjvilis påstand om at russerne bygde opp tropper i Sør-Ossetia kan ikke underbygges med håndfaste bevis, ifølge rapporten. Uavhengige menneskerettighetsorganisasjoner som Amnesty og Human Rights Watch klandrer begge sidene for de sivile lidelsene.
Asmus’ analyse er også en kritikk av den amerikanske og vesteuropeiske holdningen til Russland og nabolandene. Kosovo skulle man kanskje ikke vært så raskt ute med å anerkjenne, mener Asmus, men man skulle vært mer målbevisst i sin streben etter å innlemme Georgia i NATO. Dessuten ble amerikanerne og europeerne tatt på senga da krigen startet, for overvåkingsapparatene var ikke rettet inn mot Kaukasus som vanlig, men mot Irak. Amerikanerne skal visstnok også seriøst ha vurdert å stoppe fremmarsjen militært, noe som ville ha satt i gang et storpolitisk ragnarokk uten like. Bush satte ned foten, heldigvis. I stedet ble det EU som framforhandlet en skjør våpenhvileavtale i midten av august.
Krigen er slutt, men konflikten er det ikke. Russland var raskt ute med å anerkjenne Sør-Ossetias selvstendighet, mens amerikanerne og vesturopeerne, inkludert Norge, støttet Georgia i sine territoriale krav. I dag er det i tillegg bare Nicaragua og Venezuela som har anerkjent Sør-Ossetia. Hvitrussland er ventet å komme etter. Forholdet mellom Russland og Georgia er fortsatt på frysepunktet, og Sør-Ossetias skjebne er uavklart. Hvis noe er sikkert, er det at krigen utsatte Georgias NATO-medlemskap. Landet er fortsatt velkomment, men NATO kvier seg for å angi et konkret tidsskjema. Så Russland oppnådde sitt mål, med andre ord, hvis vi kjøper Asmus’ analyse. Men om det var russernes ”fortjeneste” eller selvforskyldt fra georgisk side – eller begge deler, er et spørsmål som må debatteres videre.
Stian Bromark, Ny Tid
Halvannet år etter krigen strides fortsatt verdens synsere om skyldfordelingen under den korte, men intense krigen om Sør-Ossetias framtid mellom Georgia og Russland i august 2008. Var det Georgia som brøt internasjonal lov og framprovoserte en legitim russisk reaksjon, eller var det russerne som lurte Georgia inn i en felle med skjulte, vikarierende motiver?
Det økte konfliktnivået mellom Georgia og Sør-Ossetia i dagene før Georgias president Mikheil Saakasjvili beordret de militære styrkene til å invadere Sør-Ossetia 7. august, var ikke årsaken til at krigen brøt ut – den skjuler seg bak stikkord som ”Nato” og ”Kosovo”, skal vi tro den amerikanske Europa-eksperten, diplomaten og forfatteren Ronald Asmus i hans nye bok ”A Little War that Shook the World: George, Russia and the Future of the West”.
Våren 2008 ble Georgia lovet medlemsskap i NATO, men det ble også sagt at ingen land som hadde indre konflikter kunne bli medlem. På samme tid erklærte Kosovo seg uavhengig fra Serbia, til misbilligelse fra Serbias allierte, Russland, mens flere vestlige land bifalt. Vesten trampet altså med begge føtter inn i Russlands bakgård. Noe måtte gjøres. Russland svarte med å gi sin uavhengighetsstøtte til Sør-Ossetia, men det var åpenbart ikke tilstrekkelig. En ”indre konflikt” burde også bryte ut i Georgia, for å forkludre Nato-medlemskapet. Derfor provoserte Russland den fram. Var det for eksempel ikke mistenkelig at mellom 35 og 50 russiske journalister tilfeldigvis befant seg midt i smørøyet da det smalt? Spørsmålet om hvem som avfyrte det første skuddet er dermed irrelevant – krigen ville kommet uansett.
Dette er Ronald Asmus’ forklaring på hvorfor krigen startet og den er vel akkurat så partisk som det høres ut. Ifølge president Mikheil Saakasjvili selv, som Ronald Asmus har intervjuet for boka, beordret han angrepet fordi etterretningsinformasjon avslørte at russiske tropper allerede hadde invadert georgisk territorium. Han visste at han kom til å tape, men måtte gjøre det likevel – av hensyn til landets integritet. Og han fryktet etnisk rensing av historisk kaliber hvis han ikke handlet. Det kan godt være sant, men forklaringen er luftig, og dødsønsker koblet med idealisme er ikke akkurat hverdagskost i storpolitikken. En ny EU-rapport, utført av den sveitsiske diplomaten Heidi Tagliavini, fastlår at Russland riktignok overreagerte, men at Georgia ikke hadde noe solid juridisk fundament for angrepet. Og Saakasjvilis påstand om at russerne bygde opp tropper i Sør-Ossetia kan ikke underbygges med håndfaste bevis, ifølge rapporten. Uavhengige menneskerettighetsorganisasjoner som Amnesty og Human Rights Watch klandrer begge sidene for de sivile lidelsene.
Asmus’ analyse er også en kritikk av den amerikanske og vesteuropeiske holdningen til Russland og nabolandene. Kosovo skulle man kanskje ikke vært så raskt ute med å anerkjenne, mener Asmus, men man skulle vært mer målbevisst i sin streben etter å innlemme Georgia i NATO. Dessuten ble amerikanerne og europeerne tatt på senga da krigen startet, for overvåkingsapparatene var ikke rettet inn mot Kaukasus som vanlig, men mot Irak. Amerikanerne skal visstnok også seriøst ha vurdert å stoppe fremmarsjen militært, noe som ville ha satt i gang et storpolitisk ragnarokk uten like. Bush satte ned foten, heldigvis. I stedet ble det EU som framforhandlet en skjør våpenhvileavtale i midten av august.
Krigen er slutt, men konflikten er det ikke. Russland var raskt ute med å anerkjenne Sør-Ossetias selvstendighet, mens amerikanerne og vesturopeerne, inkludert Norge, støttet Georgia i sine territoriale krav. I dag er det i tillegg bare Nicaragua og Venezuela som har anerkjent Sør-Ossetia. Hvitrussland er ventet å komme etter. Forholdet mellom Russland og Georgia er fortsatt på frysepunktet, og Sør-Ossetias skjebne er uavklart. Hvis noe er sikkert, er det at krigen utsatte Georgias NATO-medlemskap. Landet er fortsatt velkomment, men NATO kvier seg for å angi et konkret tidsskjema. Så Russland oppnådde sitt mål, med andre ord, hvis vi kjøper Asmus’ analyse. Men om det var russernes ”fortjeneste” eller selvforskyldt fra georgisk side – eller begge deler, er et spørsmål som må debatteres videre.
posted by Stian Bromark | 9:38 p.m.
<< Home