Sions vises protokoller, JFKs kjærlighetsbrev og andre bedragerier
Et nytt Shakespeare-manus er funnet! Eller er det falskt? Historien om litterære bedrag er like gammel som litteraturhistorien selv.
Stian Bromark, Dagbladet
Nylig publiserte professor Brean Hammond bevis for at tragedie-komedien ”Double Falsehood” av Lewis Theobald er basert på et ekte, tapt Shakespeare-stykke kalt ”Cardenio”, slik Theobald hevdet da han fikk satt det opp i 1727. Han ble den gangen aldri trodd og anklaget for å være en bedrager. Nå får han altså støtte av en professor i britisk litteratur, som har brukt ti år på detektivarbeidet. Ifølge avisa The Guardian er det stor sjanse for at stykket vil bli satt opp på Royal Shakespeare Companys teater i Stratford. Hvis det skjer, og stykket blir anerkjent som ekte Shakespeare-vare, er det ett av få tilfeller der et kjent litterært bedrageri får en lykkelig slutt. Men hvem vet. Stykket heter ”Double Falsehood” – dobbel falskhet – så det er mulig vi ikke får se slutten på runddansen i vår levetid.
Det startet med grekerne for 2500 år siden. Den stoiske filosofen Dionysios forfalsket et stykke av den greske tragediedikteren Sofokles utelukkende for å ydmyke en akademisk rival. Siden har ”ekte” litteratur alltid gått hånd i hånd med den ”falske”, som malerikopiene innenfor kunstverden. Med all respekt for verdens litteraturhistorie, er fortellingen om parasittene, kjeltringene og falsknerne langt mer fascinerende, kuriøs og dramatisk enn den etablerte kanon – i hvert fall slik den gjengis av den britiske journalisten og forfatteren Melissa Katsoulis i hennes nye bok om det litterære plagiatets historie, ”Telling tales. A history of Literary Hoaxes”. Kjærlighetsbrev mellom JFK og Marilyn Monroe, selvbiografien til en av verdens rikeste menn, Howard Hughes, 14 år gamle Anthony Godby Johnson som var døende av AIDS og som utga sin historie i ”A Rock and a Hard Place” – noen har diktet det opp, mange har blitt lurt. Den 14 år gamle gutten eksisterte aldri, bare i hodet til Vicki Johnson, som lot som om hun var hans adoptivmor.
De fleste bedragerne er ute i uærlig ærend. De skriver litteratur utgitt for å være skapt av berømtheter, av økonomiske eller ideologiske årsaker. Eller i noen tilfeller, av kjærlighet: På slutten av 1700-tallet i England vokste gutten William Ireland opp. Rundt ham var det på mote å samle verdifulle og antikke gjenstander. For å få oppmerksomhet fra sin bibliofile far, som mente gutten var dum og håpløs, presenterte William noen papirer for sin far som angivelig skulle stamme fra Shakespeare. Faren ble besatt og ga sønnen all den oppmerksomheten han alltid hadde lengtet etter. William fortsatte å framskaffe tapte Shakespeare-skatter fra sin anonyme giver (egentlig var han bare kreativ på gutterommet), og faren ble en berømthet i London. Selv om kritiske røster etter hvert meldte seg, nektet faren å se sannheten i øynene. Bedrageriet ble til slutt avslørt da William ga faren sin et ukjent Shakespeare-stykke, som ble satt opp på teater, men som var så full av historiske blundere at selv en amatør ville kunne avslørt ham. Til sin død nektet faren for at han ble lurt. Sønnen forble elsket.
Andre bedrag er farligere. ”Sions vises protokoller” handler om en hemmelig jødisk konspirasjon for å overta verdensherredømme, utmeislet ved den første sionistkongressen i Basel i 1897. Den ble publisert første gang i sin helhet i Russland i 1905. Opphavet til dette innflytelsesrike skriftet er noe tåkete, men alt peker mot en russisk etterretningsagent ved navn Pytor Ivanovich Rachovsky. Allerede i 1921, samme år som boka ble oversatt og utgitt i Norge, ble protokollene avslørt som falsknerier av en journalist i britiske The Times. Protokollen var i stor grad omskrevne versjoner av tidligere verker, deriblant et satirisk stykke av franskmannen Maurice Joly og romanen ”Biarritz” av tyskeren Hermann Goedsche. Likevel ble den brukt om og om igjen utover på 1930-tallet i Tyskland og i Øst-Europa for å legitimere det voksende jødehatet, blant annet siterer Hitler den i ”Mein Kampf”. Med Holocaust skulle man tro at dette skriftet ble erklært dødt og maktesløst, men det lever et virilt liv i nynazistiske miljøer, i lærebøker i Saudi-Arabia, og som historisk tv-dokumentar i Iran.
Ved siden av Shakespeare, som er mest populær å plagiere, er mange berømte bedragerier i moderne tid knyttet til Nazi-Tyskland. Det ble oppstandelse i Vest-Tyskland i april 1983 da magasinet Stern publiserte utdrag fra hittil ukjente Hitler-dagbøker. Stern betalte 10 millioner tyske mark for de seksti små bøkene. Både journalisten og selgeren fikk bøter og fengsel, mens magasinet fikk seg en stygg ripe i lakken. Det er forståelig at småkriminelle forsøker å tjene gode penger på kjendiser, men hvorfor velger noen å dikte på seg jødiske lidelseshistorier? I boka ”Fragments: Memories of a Wartime Childhood”, som utkom i 1995, hevdet Binjamin Wilkomirski at han var en Holocaust-overlevende. Det var han ikke. Misha Defonseca utga “Misha: A Memoire of the Holocaust Years” i 1997. Også den var oppspinn. Filmrettighetene til Holocaust-overleveren Herman Rosenblats “Angel at the Fence” ble solgt for 25 millioner dollar i 2009, men etter at Rosenblat innrømmet at han hadde diktet opp sentrale hendelser, blir det en film om bedrageriet i stedet. I disse tilfellene handler det ikke nødvendigvis om penger. Flere bedragere som utgir seg for å ha sterke lidelseshistorier kommer med lignende forklaringer: Det var sånn for meg, dette er den egentlige meg.
Like gåtefullt er spørsmålet: Hvorfor kommer det uforholdsmessig mange bedragere fra Australia? Melissa Katsoulis har ingen god forklaring. Flere av eksemplene handler om hvite australere som utgir seg for å ha tilhørt urbefolkningen, aboriginerne. Det samme er for øvrig tilfellet i USA, men der er det indianerne som gjelder. Kanskje er forklaringen så enkel at lidelseshistorier selger. Det var i hvert fall forklaringen amerikanere James Frey ga da det ble avslørt at hans bestselger, memoarboka ”A Million Little Pieces” (2003), var oppdiktet. Han forsøkte først å få den antatt hos forlaget som roman, men forlaget tipset ham om at lidelseshistorier har et større markedspotensial. Kanskje henger det også sammen med en annen interessant observasjon Melissa Katsoulis gjør seg: Mange av bedragerne er mennesker som har slitt med å skaffe seg suksess på egen hånd, som gjennom bedrageriet skaffer seg den oppmerksomheten deres egen originalitet ikke har gitt dem. De har følt seg marginalisert, støtt ut av det gode selskap. Påfallende mange av dem har vokst opp med bare én mor eller far. Dermed er veien ikke lang til å påta seg en annen identitet som marginalisert – som Holocaust-offer, AIDS-gutt eller aboriginer.
Stian Bromark er journalist og forfatter.
Stian Bromark, Dagbladet
Nylig publiserte professor Brean Hammond bevis for at tragedie-komedien ”Double Falsehood” av Lewis Theobald er basert på et ekte, tapt Shakespeare-stykke kalt ”Cardenio”, slik Theobald hevdet da han fikk satt det opp i 1727. Han ble den gangen aldri trodd og anklaget for å være en bedrager. Nå får han altså støtte av en professor i britisk litteratur, som har brukt ti år på detektivarbeidet. Ifølge avisa The Guardian er det stor sjanse for at stykket vil bli satt opp på Royal Shakespeare Companys teater i Stratford. Hvis det skjer, og stykket blir anerkjent som ekte Shakespeare-vare, er det ett av få tilfeller der et kjent litterært bedrageri får en lykkelig slutt. Men hvem vet. Stykket heter ”Double Falsehood” – dobbel falskhet – så det er mulig vi ikke får se slutten på runddansen i vår levetid.
Det startet med grekerne for 2500 år siden. Den stoiske filosofen Dionysios forfalsket et stykke av den greske tragediedikteren Sofokles utelukkende for å ydmyke en akademisk rival. Siden har ”ekte” litteratur alltid gått hånd i hånd med den ”falske”, som malerikopiene innenfor kunstverden. Med all respekt for verdens litteraturhistorie, er fortellingen om parasittene, kjeltringene og falsknerne langt mer fascinerende, kuriøs og dramatisk enn den etablerte kanon – i hvert fall slik den gjengis av den britiske journalisten og forfatteren Melissa Katsoulis i hennes nye bok om det litterære plagiatets historie, ”Telling tales. A history of Literary Hoaxes”. Kjærlighetsbrev mellom JFK og Marilyn Monroe, selvbiografien til en av verdens rikeste menn, Howard Hughes, 14 år gamle Anthony Godby Johnson som var døende av AIDS og som utga sin historie i ”A Rock and a Hard Place” – noen har diktet det opp, mange har blitt lurt. Den 14 år gamle gutten eksisterte aldri, bare i hodet til Vicki Johnson, som lot som om hun var hans adoptivmor.
De fleste bedragerne er ute i uærlig ærend. De skriver litteratur utgitt for å være skapt av berømtheter, av økonomiske eller ideologiske årsaker. Eller i noen tilfeller, av kjærlighet: På slutten av 1700-tallet i England vokste gutten William Ireland opp. Rundt ham var det på mote å samle verdifulle og antikke gjenstander. For å få oppmerksomhet fra sin bibliofile far, som mente gutten var dum og håpløs, presenterte William noen papirer for sin far som angivelig skulle stamme fra Shakespeare. Faren ble besatt og ga sønnen all den oppmerksomheten han alltid hadde lengtet etter. William fortsatte å framskaffe tapte Shakespeare-skatter fra sin anonyme giver (egentlig var han bare kreativ på gutterommet), og faren ble en berømthet i London. Selv om kritiske røster etter hvert meldte seg, nektet faren å se sannheten i øynene. Bedrageriet ble til slutt avslørt da William ga faren sin et ukjent Shakespeare-stykke, som ble satt opp på teater, men som var så full av historiske blundere at selv en amatør ville kunne avslørt ham. Til sin død nektet faren for at han ble lurt. Sønnen forble elsket.
Andre bedrag er farligere. ”Sions vises protokoller” handler om en hemmelig jødisk konspirasjon for å overta verdensherredømme, utmeislet ved den første sionistkongressen i Basel i 1897. Den ble publisert første gang i sin helhet i Russland i 1905. Opphavet til dette innflytelsesrike skriftet er noe tåkete, men alt peker mot en russisk etterretningsagent ved navn Pytor Ivanovich Rachovsky. Allerede i 1921, samme år som boka ble oversatt og utgitt i Norge, ble protokollene avslørt som falsknerier av en journalist i britiske The Times. Protokollen var i stor grad omskrevne versjoner av tidligere verker, deriblant et satirisk stykke av franskmannen Maurice Joly og romanen ”Biarritz” av tyskeren Hermann Goedsche. Likevel ble den brukt om og om igjen utover på 1930-tallet i Tyskland og i Øst-Europa for å legitimere det voksende jødehatet, blant annet siterer Hitler den i ”Mein Kampf”. Med Holocaust skulle man tro at dette skriftet ble erklært dødt og maktesløst, men det lever et virilt liv i nynazistiske miljøer, i lærebøker i Saudi-Arabia, og som historisk tv-dokumentar i Iran.
Ved siden av Shakespeare, som er mest populær å plagiere, er mange berømte bedragerier i moderne tid knyttet til Nazi-Tyskland. Det ble oppstandelse i Vest-Tyskland i april 1983 da magasinet Stern publiserte utdrag fra hittil ukjente Hitler-dagbøker. Stern betalte 10 millioner tyske mark for de seksti små bøkene. Både journalisten og selgeren fikk bøter og fengsel, mens magasinet fikk seg en stygg ripe i lakken. Det er forståelig at småkriminelle forsøker å tjene gode penger på kjendiser, men hvorfor velger noen å dikte på seg jødiske lidelseshistorier? I boka ”Fragments: Memories of a Wartime Childhood”, som utkom i 1995, hevdet Binjamin Wilkomirski at han var en Holocaust-overlevende. Det var han ikke. Misha Defonseca utga “Misha: A Memoire of the Holocaust Years” i 1997. Også den var oppspinn. Filmrettighetene til Holocaust-overleveren Herman Rosenblats “Angel at the Fence” ble solgt for 25 millioner dollar i 2009, men etter at Rosenblat innrømmet at han hadde diktet opp sentrale hendelser, blir det en film om bedrageriet i stedet. I disse tilfellene handler det ikke nødvendigvis om penger. Flere bedragere som utgir seg for å ha sterke lidelseshistorier kommer med lignende forklaringer: Det var sånn for meg, dette er den egentlige meg.
Like gåtefullt er spørsmålet: Hvorfor kommer det uforholdsmessig mange bedragere fra Australia? Melissa Katsoulis har ingen god forklaring. Flere av eksemplene handler om hvite australere som utgir seg for å ha tilhørt urbefolkningen, aboriginerne. Det samme er for øvrig tilfellet i USA, men der er det indianerne som gjelder. Kanskje er forklaringen så enkel at lidelseshistorier selger. Det var i hvert fall forklaringen amerikanere James Frey ga da det ble avslørt at hans bestselger, memoarboka ”A Million Little Pieces” (2003), var oppdiktet. Han forsøkte først å få den antatt hos forlaget som roman, men forlaget tipset ham om at lidelseshistorier har et større markedspotensial. Kanskje henger det også sammen med en annen interessant observasjon Melissa Katsoulis gjør seg: Mange av bedragerne er mennesker som har slitt med å skaffe seg suksess på egen hånd, som gjennom bedrageriet skaffer seg den oppmerksomheten deres egen originalitet ikke har gitt dem. De har følt seg marginalisert, støtt ut av det gode selskap. Påfallende mange av dem har vokst opp med bare én mor eller far. Dermed er veien ikke lang til å påta seg en annen identitet som marginalisert – som Holocaust-offer, AIDS-gutt eller aboriginer.
Stian Bromark er journalist og forfatter.
posted by Stian Bromark | 10:22 p.m.
<< Home