Lengselen etter virkeligheten
Når virkeligheten oppfører seg som litteratur, må litteraturen oppføre seg som virkelighet.
Stian Bromark, Bromark
I skrivende stund er oppslagene i noen av landets nettaviser at en mann med øks jaget en kvinne inn i et hus og tente på, at Paradise-Victoria og Cæsar-Marianne er blitt hetset på gata og at en 90-åring ble mishandlet med hårføner, lampe og krakk. ”Puppene mine har en kilo med silikon – det bør trekkes fra”, et sitat fra glamourmodell Linni Meister som skal gå Birkebeinerrennet, kunne også vært nevnt, samt ”Google vil ta over tv-en din” og ”Märthas engler glemt av slottet”.
Dette er et lite utsnitt av den nyhetsinformasjonen vi blir utsatt for daglig. Symbiosen av reality-tv, pr-kåte forskere, oppmerksomhetshungrige politikere, oppfinnsomme kriminelle, gale kjendiser – og medienes kreative dekning av dette – gjør at virkeligheten befinner seg i en permanent tilstand av ”utrolig, men sant”. Vi blir ikke lenger sjokkert over at noe overgår virkeligheten, det forventes. Hva kan en romanforfatter gjøre i en sådan stund? Kveld etter kveld har han sittet bøyd over pc-en og forkastet påfunn fordi de framstår som for lite troverdige. Bare for å oppleve en måned senere at en eller annen sprøing har bestemt seg for å gjøre akkurat dette utrolige. I virkeligheten.
”Reality Hunger: A Manifesto” har han kalt sin ferske utgivelse, den amerikanske forfatteren David Shields. Boka er et oppgjør med fiksjonen, spesielt romansjangeren, som han mener har stivnet i sine anakronistiske, konstruerte og sjangerdefinerte former. Like hardnakket er den et forsvar for dokumentarlitteraturen, spesielt når den lever opp til Shields ønsker, som spenstig, eksperimentell og utfordrende. Shields gir vel så mye en statusbeskrivelse som en visjon. Han har kikket rundt seg og oppdaget at virkelighetshungeren er umettelig, fra dokumentarfilmens popularitet og reality-tv via memoar- og bekjennelseslitteraturens sterke vekst, til forventningen om at prominente samfunnsaktører står fram i avisene og forteller hvordan de egentlig har det – etter sjokkskandalen.
De som går rundt og venter på Karl Ove Knausgårds neste bind, vet hva han snakker om. Man trenger ikke være litteraturprofessor for å skjønne at attraksjonen ligger i forfatterens doble budskap til leseren: Dette er en roman, men den er helt sann (René Magritts pipemaleri med tittelen ”Dette er ikke en pipe” dukker opp på netthinnen). Amerikaneren James Frey, forfatteren av bestselgeren ”A Million Little Pieces”, vet også hva han snakker om, for han solgte boka inn til forlaget som en roman, men forlaget mente den ville selge mer hvis han kalte den en memoarbok. Noe han gjorde, til han seinere ble hengt ut som en løgner av Oprah Winfrey.
Hvis det er en lengsel etter virkeligheten der ute, hva kan skjønnlitteraturen tilby? Har den ikke et problem når Paradise-Victoria og Cæsar-Marianne framstår både med mer troverdighet og mer spektakulære fortellinger? Når det gjelder å tilby alternative, mer realistiske virkelighetsforståelser, har nok David Shields rett i at dagens dokumentarforfattere har et forsprang på romanforfattere. Det er tross alt mer pikant med det som er så sant at det kunne vært oppfunnet, enn det som er så oppfunnet at det kunne vært sant.
Stian Bromark, Bromark
I skrivende stund er oppslagene i noen av landets nettaviser at en mann med øks jaget en kvinne inn i et hus og tente på, at Paradise-Victoria og Cæsar-Marianne er blitt hetset på gata og at en 90-åring ble mishandlet med hårføner, lampe og krakk. ”Puppene mine har en kilo med silikon – det bør trekkes fra”, et sitat fra glamourmodell Linni Meister som skal gå Birkebeinerrennet, kunne også vært nevnt, samt ”Google vil ta over tv-en din” og ”Märthas engler glemt av slottet”.
Dette er et lite utsnitt av den nyhetsinformasjonen vi blir utsatt for daglig. Symbiosen av reality-tv, pr-kåte forskere, oppmerksomhetshungrige politikere, oppfinnsomme kriminelle, gale kjendiser – og medienes kreative dekning av dette – gjør at virkeligheten befinner seg i en permanent tilstand av ”utrolig, men sant”. Vi blir ikke lenger sjokkert over at noe overgår virkeligheten, det forventes. Hva kan en romanforfatter gjøre i en sådan stund? Kveld etter kveld har han sittet bøyd over pc-en og forkastet påfunn fordi de framstår som for lite troverdige. Bare for å oppleve en måned senere at en eller annen sprøing har bestemt seg for å gjøre akkurat dette utrolige. I virkeligheten.
”Reality Hunger: A Manifesto” har han kalt sin ferske utgivelse, den amerikanske forfatteren David Shields. Boka er et oppgjør med fiksjonen, spesielt romansjangeren, som han mener har stivnet i sine anakronistiske, konstruerte og sjangerdefinerte former. Like hardnakket er den et forsvar for dokumentarlitteraturen, spesielt når den lever opp til Shields ønsker, som spenstig, eksperimentell og utfordrende. Shields gir vel så mye en statusbeskrivelse som en visjon. Han har kikket rundt seg og oppdaget at virkelighetshungeren er umettelig, fra dokumentarfilmens popularitet og reality-tv via memoar- og bekjennelseslitteraturens sterke vekst, til forventningen om at prominente samfunnsaktører står fram i avisene og forteller hvordan de egentlig har det – etter sjokkskandalen.
De som går rundt og venter på Karl Ove Knausgårds neste bind, vet hva han snakker om. Man trenger ikke være litteraturprofessor for å skjønne at attraksjonen ligger i forfatterens doble budskap til leseren: Dette er en roman, men den er helt sann (René Magritts pipemaleri med tittelen ”Dette er ikke en pipe” dukker opp på netthinnen). Amerikaneren James Frey, forfatteren av bestselgeren ”A Million Little Pieces”, vet også hva han snakker om, for han solgte boka inn til forlaget som en roman, men forlaget mente den ville selge mer hvis han kalte den en memoarbok. Noe han gjorde, til han seinere ble hengt ut som en løgner av Oprah Winfrey.
Hvis det er en lengsel etter virkeligheten der ute, hva kan skjønnlitteraturen tilby? Har den ikke et problem når Paradise-Victoria og Cæsar-Marianne framstår både med mer troverdighet og mer spektakulære fortellinger? Når det gjelder å tilby alternative, mer realistiske virkelighetsforståelser, har nok David Shields rett i at dagens dokumentarforfattere har et forsprang på romanforfattere. Det er tross alt mer pikant med det som er så sant at det kunne vært oppfunnet, enn det som er så oppfunnet at det kunne vært sant.
posted by Stian Bromark | 3:16 p.m.
<< Home