En opprører for vår tid

Femti år etter sin død står Albert Camus opp og snakker til oss om krigen mot terrorismen.

Stian Bromark, Dagbladet
En tidlig januardag for 50 år siden kjørte den franske forleggeren Michel Gallimard av den isete veien og traff et tre i nærheten av byen Villeblevin i Bourgogne. I bilen satt familien og hunden - og forfatteren Albert Camus. Uhellet markerte slutten på to løfterike karrierer. En av Frankrikes mest betydningsfulle forfattere ble drept umiddelbart på nokså meningsløst vis, 46 år gammel. I Facel Vega-bilen lå det ufullførte manuset til «Det første mennesket», en fiksjonalisert barndomsskildring fra Algerie. Det minner oss på at vi bør legge til: 4. januar 1960 klokka fem på to døde også en av Afrikas mest betydningsfulle forfattere.


«Det de ikke likte, var algerieren i ham», skriver Albert Camus om sin dobbeltgjenger i «Det første mennesket». Mulig det er en noe overfølsom uttalelse, men det hersker liten tvil om at Camus for mange var en torn i siden. Spesielt hans hovedverk «Opprøreren», som utkom i 1951, ble betraktet som et oppgjør med den totalitære marxismen og hans tidligere, nære allierte, blant dem Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir. Nå hadde Camus alltid blitt betraktet som en oppkomling av den parisiske eliten, oppvokst som han var i fattigdom i Algerie og med et langt mer ambivalent syn på kolonialismen, men «Opprøreren» ble dråpen som fikk vinen til å renne over. Camus ble støtt ut av det gode caféselskap. Enhver kritikk av kommunismen ble sett på som et svik av Sartre og hans disipler.


Albert Camus ble riktignok tildelt Nobelprisen i litteratur i 1957 for verker som «Den fremmede», «Pesten» og «Fallet», men moralfilosofisk oppreisning fikk han først etter sin død, med de såkalte nyfilosofenes inntog på 1970-tallet. Nå kan man argumentere for at filosofer som André Glucksmann, Alain Finkielkraut og Bernard-Henri Lévy ikke var nye, siden de hovedsakelig bare rehabiliterte en gammel outsider, men de videreførte I hvert fall Camus kritikk av den totalitære, marxistiske leflingen og hadde langt mer gjennomslagskraft enn sin inspirasjonskilde. Men nyfilosofene var heller ikke spesielt interessert i algerieren i Camus. Det var heller ikke algerierne, skal sies, siden de oppfattet Camus som en troløs bastard fordi han mente at «arabere og franskmenn må finne en måte å leve sammen på». Hvis det er noe nasjonalt orienterte frigjøringskjempere misliker, er det å høre at den mest fornuftige løsningen er å inngå en pakt med okkupantene.


Det er først i nyere tid at Camus' doble identitet har blitt utforsket som en mer positiv kraft, for eksempel i de to algeriske forfatterne Aèicha Kassoul og Mohamed-Lakhdar Maougals bok «The Algerian destiny of Albert Camus», der de konkluderer med at Camus' sivilisatoriske prosjekt trengs mer enn noensinne i dagens Algerie - et land hjemsøkt av politisk uro, vold og terrorisme. UNESCO-direktør Wassyla Tamzali har formulert seg slik om sitt tidligere møte med Camus: «Disse mennene han kalte arabere, hvorfor kalte han dem ikke algeriere?» Så legger hun til at da hennes hjemland ble hjemsøkt av forferdelige kriger på 1990-tallet, «da vendte jeg tilbake til moralisten Camus som tok et oppgjør med den meningsløse volden.»


Et annet friskt bidrag er David Carrolls «Albert Camus the Algerian: Colonialism, Terrorism, Justice». Den amerikanske professoren trekker fram den velkjente, men underkommuniserte siden ved hans liv og forfatterskap. Camus ble lenge anklaget for å være tilhenger av kolonialismen, siden han var tvisynt i sin innstilling til den algeriske frigjøringskampen. Han støttet for eksempel ikke det revolusjonære, nasjonalistiske partiet FLN og dets væpnede kamp mot okkupasjonsmakta. Denne kritikken er forenklet, mener Carroll. Under Algerie-krigen oppfordret Camus begge parter til å få slutt på volden mot sivile. Han ønsket seg et multikulturelt og demokratisk Algerie, en posisjon som ble avvist og latterliggjort av de venstreradikale. Dette er et politisk-filosofisk grunnsyn som kan overføres til aktuelle konflikter i dag, for eksempel til Midtøsten. Noen hevder at det ikke finnes noen permanent løsning på stridighetene mellom palestinerne og israelerne så lenge de førstnevnte ikke får reell selvstendighet, andre vil insistere på at tostatsløsningen er et nederlag for ideen om at ulike folkeslag og religioner kan leve sammen i fred og fordragelighet.


Camus underkjente ikke det faktum at det fantes en kolonial overgriper og at det var langt igjen før algerierne fikk de samme rettighetene som franskmennene. Men Albert Camus avviste grunntanken om at det er mulig å rettferdiggjøre at mennesker blir ofret på det politiske alteret, og han trodde ikke på ideologiske motsetningspar som øst mot vest, kristen mot muslim, god mot ond. Ikke dermed sagt at han var en nihilist. Nettopp den nevnte «Opprøreren» var Camus' forsøk på å ta et oppgjør med den verdirelativiseringen han mente marxismen representerte og videreførte fra europeisk idéhistorie. I en verden uten Gud og totalitære tankesett ville Camus vise at verden likevel hadde en mening, at ting betydde noe, og at det essensielle var å «finne den impuls som reiser individet til forsvar for en verdighet som er felles for alle mennesker». Camus satte rettferdighet og beskyttelse av individer foran politikk. I romaner, noveller og essay utforsker han hvor kontraproduktiv en kamp basert på terrorisme og gjengjeldelse kan være. Som filosof Bernt Vestre skriver i forordet til «Opprøreren»: «Hvis Camus finner at opprøret har forrådt de verdier som det i kraft av sin opprinnelse er bærer av, blir det fordømt og forkastet. Da er det ikke lenger opprør, men forræderi».


Dette høres også ut som relevante innspill i vår tid. Camus bakteppe var avkolonialiseringen, Algerie-krigen og Den kalde krigen, og han karakteriserte sin tid som «terrorismens tidsalder». Det var en tidsalder der uskyldige mennesker ble ofret for angivelig høyere, mer noble mål. Det var en tidsalder der kampene var altomfattende og sto mellom påståtte rettferdige og urettferdige krefter, mellom godt og ondt, oss og dem. Skal vi tro Camus kan en slik krig mot terror aldri vinnes, fordi den eskalerer den terroren den er ment å bekjempe, og bereder bare grunnen for nye gjengjeldelser, ny terror, og så videre. «Har vi råd til å ignorere Camus' advarsler i dag?», spør Carroll i «Albert Camus the Algerian».