Venstresidas svik
Bosnia, Kosovo, Rwanda, Afghanistan, Irak - venstresida har sviktet i møte med alle de store konfliktene de siste 20 åra.
Stian Bromark, Dagbladet
Irak-krig, George W. Bush og finanskrisa til tross, venstresida ser ikke ut til å ha noen krystallklar strategi for hvordan den skal sette dagsorden og forandre verden. Skal vi tro den amerikanske bloggeren, forfatteren og litteraturprofessoren Michael Bérubé, skyldes det at venstresida er splittet og tilbyr misvisende svar på dagens utfordringer. Og, ikke minst, måten den tenker og snakker på viser at det viktigste er å markere uenighet og avstand, ikke forandre det bestående samfunnet.
I sin siste bok, «The Left at War», dissekerer Bérubé noen av verdens mest innflytelsesrike venstresidehelter, som Noam Chomsky, Arundhati Roy og Slavoj Zizek.
De siste ti årene har vi sett en oppblomstring av bøker som hudfletter den amerikanske og europeiske venstresiden, både den liberale og radikale, og forfatterne har overgått hverandre i kreativ og aggressiv tittelbruk: «The New Thought Police. Inside the Left's Assault on Free Speech and Free Minds», «Liberal Fascism», «The Fallout: How a Guilty Liberal Lost His Innocence», «The Poverty of Multiculturalism», «The Retreat of Reason: Political Correctness and the Corruption of Public Debate in Modern Britain», «United in Hate: The Left's Romance with Tyranny and Terror», for å nevne en håndfull.
De mest hissige er skrevet av kritikere fra høyresiden. Så har man noen, som «What's Left: How Liberals Lost Their Way» (Nick Cohen) og «Left in Dark Times» (Bernard-Henri Levy), som er skrevet av venstrefolk som har begynt å snakke som høyrefolk. Michael Bérubé er selv fra venstre, men han snakker fra et relativt udogmatisk og pragmatisk ståsted. Han var for eksempel for invasjonen i Afghanistan, men mot den i Irak.
Murens fall var et kollektivt traume for venstresida, mens skjellsettende begivenheter de påfølgende åra, som folkemordet i Rwanda i 1994, Natos bombing av Serbia i 1999 og ikke minst terrorangrepet på World Trade Center 11. september 2001 og de påfølgende krigene i Afghanistan og Irak, etterlot et nokså uensartet, forvirret og defensivt inntrykk av den politiske kraften fra venstre.
Noen, som Christopher Hitchens, Bernard-Henri Levy og Nick Cohen, ble født på ny som harske kritikere av multikulturalismen og religionens økende plass i offentligheten, og ditto ivrige forsvarere av kampen mot terrorismen, mens aktivister som Noam Chomsky, George Monbiot og Arundhati Roy inntok frontlinjen i korstoget mot økonomisk globalisering og amerikansk imperialisme.
Det skal godt gjøres i dag å snakke om én venstreside - til det er aktørene altfor uenige om hvordan man skal forholde seg til det sentrale vokabularet i vår tid: Toleranse, ytringsfrihet, rasisme, kvinnefrigjøring, multikulturalisme, overnasjonale løsninger, militær intervensjon, minoriteters rettigheter, forholdet mellom stat og marked, Nato, EU og FN.
Det er tenkemåte og argumentasjonsform, mer enn det konkrete, politiske innholdet, Michael Bérubé har satt seg fore å undersøke. Fordi man på venstresida vil være en motrøst til det bestående, gjerne av prinsipp, fører det til at man ofte støtter krefter man burde holdt seg unna. Og fordi man samtidig deler opp verden i gode mot onde krefter, blir dine fienders fiender dine venner.
Siden Israel er dårlig, må Hizbollah være bra. Nato burde ikke angrepet Serbia og ergo er rettssakene mot krigsforbryter Slobodan Milosevic en farse. Og alt USA foretar seg i verden, er imperialisme. Derfor må det iranske regimet forsvares. Og der USA ikke er tungt involvert, som i Rwanda og i Kongo, vet ikke venstresiden helt hvem den skal heie på. Nato-motstand er viktig, etnisk rensing er det ikke. Dette høres jo ut som snurrig logikk, men Bérube belegger sine påstander med et arsenal av eksempler og sitater.
I boka «Did Somebody Say Totalitarianism?» setter Slavoj Zizek - av mange regnet som den fremste intellektuelle venstresideteoretikeren i dag - opp motsetningen «liberalt demokrati» versus «totalitarisme», og hevder at det er den venstreradikales oppgave å motarbeide det liberale demokratiet, om det så betyr at man blir beskyldt for å være antidemokratisk.
Michael Albert, redaktør og grunnlegger av det populære venstresidemagasinet ZNet og Z Magazin - der sentrale radikalere som Robert Fisk, John Pilger, Howard Zinn og Noam Chomsky jevnlig bidrar - argumenterte i 2005 for at Osama bin Laden var mer moralsk enn Bush og Cheney, siden bin Laden faktisk hadde en grunn til å angripe USA, altså i motsetning til hva amerikanerne hadde da de invaderte Afghanistan. Arundhati Roy har også gjort tilsvarende sammenlikninger, og kalt bin Laden for «den amerikanske presidentens mørke dobbeltgjenger».
I 2004 argumenterte det ledende britiske venstresidemagasinet, New Left Review, for viktigheten av å støtte den irakiske frigjøringsbevegelsen i kampen mot okkupasjonsmakten USA, noe for øvrig Arundhati Roy også har insistert på. Hun har sagt: «De irakiske motstanderne kjemper i front i kampen mot Imperiet. Derfor er deres kamp også vår kamp». I New Left Review-essayet sammenliknet redaktør Susan Watkin denne frigjøringsbevegelsen med den franske under annen verdenskrig. Med andre ord: Den USA-ledede koalisjonen i Irak er som nazistene.
Daniel Lazare, en skribent i det amerikanske radikale magasinet The Nation, gikk et hakk lenger i 2004. Ikke bare sammenliknet han USA med Nazi-Tyskland, han mente Hitler hadde større grunn til å invadere Polen enn Bush hadde for å angripe Irak. Eksempellista kunne vært x-antall ganger lenger, men poenget bør ha kommet fram: I sin iver etter å kritisere Makta, spesielt USA, går man altfor langt i å unnskylde, bortforklare og relativisere overgrep begått av skikkelige bad guys, la oss si Hitler.
På den måten støter man fra seg potensielle politiske allierte, og man framstår mer som en krakilsk urokråke enn en som søker å forandre verden til det bedre. Michael Bérubé mener eksemplene over ikke er arbeidsuhell, men et resultat av et systematisk tankesett som preger en viktig del av venstresida.
Bérubé klandrer Noam Chomsky og hans nære allierte Edward S. Herman for mye av dette. Sammen, spesielt i boka «Manufacturing Consent», har de utviklet teorier med et konstant utgangspunkt, nemlig at det politiske etablissementet og mediene i Vesten er i lomma på storkapitalen, og at disse kreftene til sammen alltid handler til det beste for seg selv. Dermed går folk flest rundt med en falsk bevissthet om at vi vet hva som skjer i verden, mens det i realiteten bare er noen få som kjenner sannheten og vet hvordan det egentlig henger sammen.
Slik har venstresidefolk malt seg opp i et hjørne: Hvis de vinner, taper de, og motsatt. Sagt med andre ord: Jo flere mennesker som er uenig med dem, jo mer rett har de. Hvis noen sier dem imot, beviser det bare at de har slukt propagandaen og er fanget i systemet. En annen verden er umulig.
Stian Bromark, Dagbladet
Irak-krig, George W. Bush og finanskrisa til tross, venstresida ser ikke ut til å ha noen krystallklar strategi for hvordan den skal sette dagsorden og forandre verden. Skal vi tro den amerikanske bloggeren, forfatteren og litteraturprofessoren Michael Bérubé, skyldes det at venstresida er splittet og tilbyr misvisende svar på dagens utfordringer. Og, ikke minst, måten den tenker og snakker på viser at det viktigste er å markere uenighet og avstand, ikke forandre det bestående samfunnet.
I sin siste bok, «The Left at War», dissekerer Bérubé noen av verdens mest innflytelsesrike venstresidehelter, som Noam Chomsky, Arundhati Roy og Slavoj Zizek.
De siste ti årene har vi sett en oppblomstring av bøker som hudfletter den amerikanske og europeiske venstresiden, både den liberale og radikale, og forfatterne har overgått hverandre i kreativ og aggressiv tittelbruk: «The New Thought Police. Inside the Left's Assault on Free Speech and Free Minds», «Liberal Fascism», «The Fallout: How a Guilty Liberal Lost His Innocence», «The Poverty of Multiculturalism», «The Retreat of Reason: Political Correctness and the Corruption of Public Debate in Modern Britain», «United in Hate: The Left's Romance with Tyranny and Terror», for å nevne en håndfull.
De mest hissige er skrevet av kritikere fra høyresiden. Så har man noen, som «What's Left: How Liberals Lost Their Way» (Nick Cohen) og «Left in Dark Times» (Bernard-Henri Levy), som er skrevet av venstrefolk som har begynt å snakke som høyrefolk. Michael Bérubé er selv fra venstre, men han snakker fra et relativt udogmatisk og pragmatisk ståsted. Han var for eksempel for invasjonen i Afghanistan, men mot den i Irak.
Murens fall var et kollektivt traume for venstresida, mens skjellsettende begivenheter de påfølgende åra, som folkemordet i Rwanda i 1994, Natos bombing av Serbia i 1999 og ikke minst terrorangrepet på World Trade Center 11. september 2001 og de påfølgende krigene i Afghanistan og Irak, etterlot et nokså uensartet, forvirret og defensivt inntrykk av den politiske kraften fra venstre.
Noen, som Christopher Hitchens, Bernard-Henri Levy og Nick Cohen, ble født på ny som harske kritikere av multikulturalismen og religionens økende plass i offentligheten, og ditto ivrige forsvarere av kampen mot terrorismen, mens aktivister som Noam Chomsky, George Monbiot og Arundhati Roy inntok frontlinjen i korstoget mot økonomisk globalisering og amerikansk imperialisme.
Det skal godt gjøres i dag å snakke om én venstreside - til det er aktørene altfor uenige om hvordan man skal forholde seg til det sentrale vokabularet i vår tid: Toleranse, ytringsfrihet, rasisme, kvinnefrigjøring, multikulturalisme, overnasjonale løsninger, militær intervensjon, minoriteters rettigheter, forholdet mellom stat og marked, Nato, EU og FN.
Det er tenkemåte og argumentasjonsform, mer enn det konkrete, politiske innholdet, Michael Bérubé har satt seg fore å undersøke. Fordi man på venstresida vil være en motrøst til det bestående, gjerne av prinsipp, fører det til at man ofte støtter krefter man burde holdt seg unna. Og fordi man samtidig deler opp verden i gode mot onde krefter, blir dine fienders fiender dine venner.
Siden Israel er dårlig, må Hizbollah være bra. Nato burde ikke angrepet Serbia og ergo er rettssakene mot krigsforbryter Slobodan Milosevic en farse. Og alt USA foretar seg i verden, er imperialisme. Derfor må det iranske regimet forsvares. Og der USA ikke er tungt involvert, som i Rwanda og i Kongo, vet ikke venstresiden helt hvem den skal heie på. Nato-motstand er viktig, etnisk rensing er det ikke. Dette høres jo ut som snurrig logikk, men Bérube belegger sine påstander med et arsenal av eksempler og sitater.
I boka «Did Somebody Say Totalitarianism?» setter Slavoj Zizek - av mange regnet som den fremste intellektuelle venstresideteoretikeren i dag - opp motsetningen «liberalt demokrati» versus «totalitarisme», og hevder at det er den venstreradikales oppgave å motarbeide det liberale demokratiet, om det så betyr at man blir beskyldt for å være antidemokratisk.
Michael Albert, redaktør og grunnlegger av det populære venstresidemagasinet ZNet og Z Magazin - der sentrale radikalere som Robert Fisk, John Pilger, Howard Zinn og Noam Chomsky jevnlig bidrar - argumenterte i 2005 for at Osama bin Laden var mer moralsk enn Bush og Cheney, siden bin Laden faktisk hadde en grunn til å angripe USA, altså i motsetning til hva amerikanerne hadde da de invaderte Afghanistan. Arundhati Roy har også gjort tilsvarende sammenlikninger, og kalt bin Laden for «den amerikanske presidentens mørke dobbeltgjenger».
I 2004 argumenterte det ledende britiske venstresidemagasinet, New Left Review, for viktigheten av å støtte den irakiske frigjøringsbevegelsen i kampen mot okkupasjonsmakten USA, noe for øvrig Arundhati Roy også har insistert på. Hun har sagt: «De irakiske motstanderne kjemper i front i kampen mot Imperiet. Derfor er deres kamp også vår kamp». I New Left Review-essayet sammenliknet redaktør Susan Watkin denne frigjøringsbevegelsen med den franske under annen verdenskrig. Med andre ord: Den USA-ledede koalisjonen i Irak er som nazistene.
Daniel Lazare, en skribent i det amerikanske radikale magasinet The Nation, gikk et hakk lenger i 2004. Ikke bare sammenliknet han USA med Nazi-Tyskland, han mente Hitler hadde større grunn til å invadere Polen enn Bush hadde for å angripe Irak. Eksempellista kunne vært x-antall ganger lenger, men poenget bør ha kommet fram: I sin iver etter å kritisere Makta, spesielt USA, går man altfor langt i å unnskylde, bortforklare og relativisere overgrep begått av skikkelige bad guys, la oss si Hitler.
På den måten støter man fra seg potensielle politiske allierte, og man framstår mer som en krakilsk urokråke enn en som søker å forandre verden til det bedre. Michael Bérubé mener eksemplene over ikke er arbeidsuhell, men et resultat av et systematisk tankesett som preger en viktig del av venstresida.
Bérubé klandrer Noam Chomsky og hans nære allierte Edward S. Herman for mye av dette. Sammen, spesielt i boka «Manufacturing Consent», har de utviklet teorier med et konstant utgangspunkt, nemlig at det politiske etablissementet og mediene i Vesten er i lomma på storkapitalen, og at disse kreftene til sammen alltid handler til det beste for seg selv. Dermed går folk flest rundt med en falsk bevissthet om at vi vet hva som skjer i verden, mens det i realiteten bare er noen få som kjenner sannheten og vet hvordan det egentlig henger sammen.
Slik har venstresidefolk malt seg opp i et hjørne: Hvis de vinner, taper de, og motsatt. Sagt med andre ord: Jo flere mennesker som er uenig med dem, jo mer rett har de. Hvis noen sier dem imot, beviser det bare at de har slukt propagandaen og er fanget i systemet. En annen verden er umulig.
posted by Stian Bromark | 7:39 p.m.
<< Home