Følelser på kollisjonskurs
Verdens stormaktspolitikk styres ikke av fornuft, men av følelser som håp, frykt og ydmykelse, hevder den franske statsviteren Dominique Moisi i sin siste bok.
Stian Bromark, Dagbladet
Det er ganske opplagt, egentlig: Menneskers drivkraft er følelser. I beste fall kan fornuften bidra til å omdirigere eller stogge følelsene midlertidig, slik at vi ikke går amok når vi rammes av kjærlighet, hevnlyst eller egoisme. Så hvorfor skal det ikke være det samme i politikkens verden, så lenge politikk bedrives av folk og ikke roboter? Parlamentarisme, lovverk og rettssystemer er ment å skulle forhindre irrasjonelle beslutninger, men det var ikke paragrafrytteri som fikk Barack Obama valgt til president i USA, det var slagordet ”håp”.
Hitler kom til makten med et løfte om hevn etter tyskernes nederlag under første verdenskrig. Osama bin Laden spiller på frykt – og sprer frykt. Dagens Russland gjør sitt ytterste for å stå fram med fornyet selvtillitt etter Sovjetunionens forsmedelige kollaps. Gordon Brown ble vonbroten da Obama prioriterte et speidermøte framfor lengre samtaler med ham under den britiske statsministerens første besøk i Washington. Hele følelsesregistret er i virksomhet når politikk skal utformes, nå mer enn noensinne, hevder den franske statsviteren Dominique Moisi i sin nye bok. Han har valgt å konsentrere seg om tre geopolitiske områder og tre følelser: Asia, mener han, er håpets kontinent, Vesten styres av frykt, mens den muslimske verden preges av ydmykelse.
Kategoriene er noe krampaktige. Det skyldes at Moisi tar utgangspunkt i de berømte tesene til statsviterkollega Samuel P. Huntington fra 1993, om at dagens verden er delt opp i en håndfull sivilisasjoner som støter sammen i kulturkonflikt, deriblant den vestlige verden og den muslimske. Om Huntingtons teser var profetiske eller selvoppfyllende, får vi vel aldri vite, men en fersk undersøkelse viser at nordmenn, i likhet med andre europeere og amerikanere, frykter konflikten mellom den vestlige verden og muslimer mest av alt. Ifølge Huntington er det inngrodde og gamle kulturforskjeller som fører verdens sivilisasjoner på kollisjonskurs. Det vil ikke Moisi være med på. Som motvekt til hypotesen om ”Clash of Civilizations”, setter han opp sin egen variant, nemlig ”Clash of Emotions”.
Slike altomfattende teorier, har vi nå lært, har en tendens til å utvikle seg til selvoppfyllende profetier, så sånn sett representerer ikke Moisi noe fremskritt. På den annen side baserer han seg ikke på historiske, etniske og religiøse forskjeller, men i større grad på samtidige økonomiske, politiske og sosiologiske fakta som lar seg forandre.
Moisi sammenligner følelser i politikken med kolesterol – noe både positivt og negativt. Det avgjørende er å finne den riktige balansen. Årsaken til at han har valgt å fokusere på håp, frykt og ydmykelse (i stedet for avsky, hat, desperasjon, ære, solidaritet, etc), er at disse tre er tett knyttet sammen med selvtillitt, en avgjørende størrelse når nasjoner, folkeslag og statsledere møtes på den internasjonale scenen. Tenk bare på hvor avgjørende seier i sportskonkurranser er for en nasjons rake ryggrad og hvor fornedrende tap oppleves. Fryktsomhet er ofte et uttrykk for fravær av selvtillitt, en overbevisning om at ting blir farligere og mer usikre dag for dag, mens håp gjerne signaliserer trygghet og troen på at morgendagen vil bli bedre enn gårsdagen. Ydmykelse henger gjerne sammen med en skadeskutt selvtillitt, en idé om at ditt nederlag er andres feil, og frustrasjonen over at du ikke kan gjøre noe med det.
Hvis vi overfører dette til verdensscenen, vil slagordet i Asia lyde: ”Jeg ønsker å gjøre det, jeg kan gjøre det og jeg akter å gjøre det”. I den muslimske verden: ”Jeg vil aldri få det til, og siden jeg aldri vil få det til, kan jeg like godt skape litt ugagn”. I Vesten: ”Å, kjære Gud, verden er blitt et så farlig sted – hvordan kan jeg beskytte meg mot den?”
Moisi forenkler. Følelser svinger, og akkurat nå virker det som om optimismen er mer påtagelig i USA enn i Europa – skjønt europeere og amerikanere nok innser at deres storhetstid ligger bak dem. Og selv om begge engster seg for internasjonal terrorisme, blir dette i større grad i Europa blandet sammen med frykten for det flerkulturelle samfunnet. Verdens største muslimske land, Indonesia, ligger i Asia – et kontinent Moisi mener preges av optimisme, ikke ydmykelse. Verdens nest største ”muslimske land”, er India – også i Asia. Likevel har Moisi noen poenger.
Da Obama besøkte Asia nylig, var det påtagelig hvor dypt han bukket for Japans keiser Akihito og hvor spak han var i sin kritikk av kinesiske menneskerettighetsovertramp. Spesielt Kina eier store deler av den amerikanske gjelden, noe som ikke akkurat bidrar til å gjøre en gjest høy i hatten. Osama bin Laden og hans tilhengere har riktignok noen ideer om en forgangen gullalder som bør gjenskapes, og som vestlig kolonialisme forhindrer muslimer fra å oppnå, men denne gullalderen knyttes spesielt til to perioder og to riker – til kalifatene sprunget ut av Bagdad og Konstantinopel. Verken i Irak eller i Tyrkia står en slik retur høyt på dagsordenen, så en avgjørende geopolitisk kraft kan denne gullalderdrømmen ikke sies å være. Men trøbbel, det har den skapt.
Kulturell identitet overtok plassen til politisk ideologi etter Den kalde krigens slutt. Identitet henger sammen med selvtillitt, og dermed er det heller ikke unaturlig at følelser i større grad har preget den politiske dagsorden de siste 20 årene. Frykt, håp og ydmykelse kan deles inn i to kategorier: Selvtillitt eller mangel på selvtillitt. Asia har mye av det første for tiden. Deler av Midtøsten, USA og Europa ser ut til å mangle trua på seg selv, og så lenge de fortsetter å gå i tottene på hverandre, mens India og Kina vokser videre uforstyrret, vil den negative spiralen forsterke seg og ingen bør bli overrasket hvis dette århundret får kallenavnet ”Det asiatiske århundret”.
En fransk minister, forteller Moisi, kom tilbake fra Asia våren 2008 og konstaterte at asiatene ”behandlet meg akkurat som vi pleide å behandle dem”. Nedlatende og arrogant, med andre ord. Om Europa i framtida vil bevege seg fra frykt til ydmykelse, gjenstår å se, men som Barack Obama har vist det siste året – et år som avløste åtte år med konfronterende fryktretorikk: Et optimistisk, forsonlig og løsningsorientert lederskap kan gjøre en forskjell.
Stian Bromark er bokanmelder i Dagbladet
Dominique Moisi
The Geopolitics of Emotion. How Cultures of Fear, Humiliation and Hope are Reshaping the World.
The Bodley Head, London
Stian Bromark, Dagbladet
Det er ganske opplagt, egentlig: Menneskers drivkraft er følelser. I beste fall kan fornuften bidra til å omdirigere eller stogge følelsene midlertidig, slik at vi ikke går amok når vi rammes av kjærlighet, hevnlyst eller egoisme. Så hvorfor skal det ikke være det samme i politikkens verden, så lenge politikk bedrives av folk og ikke roboter? Parlamentarisme, lovverk og rettssystemer er ment å skulle forhindre irrasjonelle beslutninger, men det var ikke paragrafrytteri som fikk Barack Obama valgt til president i USA, det var slagordet ”håp”.
Hitler kom til makten med et løfte om hevn etter tyskernes nederlag under første verdenskrig. Osama bin Laden spiller på frykt – og sprer frykt. Dagens Russland gjør sitt ytterste for å stå fram med fornyet selvtillitt etter Sovjetunionens forsmedelige kollaps. Gordon Brown ble vonbroten da Obama prioriterte et speidermøte framfor lengre samtaler med ham under den britiske statsministerens første besøk i Washington. Hele følelsesregistret er i virksomhet når politikk skal utformes, nå mer enn noensinne, hevder den franske statsviteren Dominique Moisi i sin nye bok. Han har valgt å konsentrere seg om tre geopolitiske områder og tre følelser: Asia, mener han, er håpets kontinent, Vesten styres av frykt, mens den muslimske verden preges av ydmykelse.
Kategoriene er noe krampaktige. Det skyldes at Moisi tar utgangspunkt i de berømte tesene til statsviterkollega Samuel P. Huntington fra 1993, om at dagens verden er delt opp i en håndfull sivilisasjoner som støter sammen i kulturkonflikt, deriblant den vestlige verden og den muslimske. Om Huntingtons teser var profetiske eller selvoppfyllende, får vi vel aldri vite, men en fersk undersøkelse viser at nordmenn, i likhet med andre europeere og amerikanere, frykter konflikten mellom den vestlige verden og muslimer mest av alt. Ifølge Huntington er det inngrodde og gamle kulturforskjeller som fører verdens sivilisasjoner på kollisjonskurs. Det vil ikke Moisi være med på. Som motvekt til hypotesen om ”Clash of Civilizations”, setter han opp sin egen variant, nemlig ”Clash of Emotions”.
Slike altomfattende teorier, har vi nå lært, har en tendens til å utvikle seg til selvoppfyllende profetier, så sånn sett representerer ikke Moisi noe fremskritt. På den annen side baserer han seg ikke på historiske, etniske og religiøse forskjeller, men i større grad på samtidige økonomiske, politiske og sosiologiske fakta som lar seg forandre.
Moisi sammenligner følelser i politikken med kolesterol – noe både positivt og negativt. Det avgjørende er å finne den riktige balansen. Årsaken til at han har valgt å fokusere på håp, frykt og ydmykelse (i stedet for avsky, hat, desperasjon, ære, solidaritet, etc), er at disse tre er tett knyttet sammen med selvtillitt, en avgjørende størrelse når nasjoner, folkeslag og statsledere møtes på den internasjonale scenen. Tenk bare på hvor avgjørende seier i sportskonkurranser er for en nasjons rake ryggrad og hvor fornedrende tap oppleves. Fryktsomhet er ofte et uttrykk for fravær av selvtillitt, en overbevisning om at ting blir farligere og mer usikre dag for dag, mens håp gjerne signaliserer trygghet og troen på at morgendagen vil bli bedre enn gårsdagen. Ydmykelse henger gjerne sammen med en skadeskutt selvtillitt, en idé om at ditt nederlag er andres feil, og frustrasjonen over at du ikke kan gjøre noe med det.
Hvis vi overfører dette til verdensscenen, vil slagordet i Asia lyde: ”Jeg ønsker å gjøre det, jeg kan gjøre det og jeg akter å gjøre det”. I den muslimske verden: ”Jeg vil aldri få det til, og siden jeg aldri vil få det til, kan jeg like godt skape litt ugagn”. I Vesten: ”Å, kjære Gud, verden er blitt et så farlig sted – hvordan kan jeg beskytte meg mot den?”
Moisi forenkler. Følelser svinger, og akkurat nå virker det som om optimismen er mer påtagelig i USA enn i Europa – skjønt europeere og amerikanere nok innser at deres storhetstid ligger bak dem. Og selv om begge engster seg for internasjonal terrorisme, blir dette i større grad i Europa blandet sammen med frykten for det flerkulturelle samfunnet. Verdens største muslimske land, Indonesia, ligger i Asia – et kontinent Moisi mener preges av optimisme, ikke ydmykelse. Verdens nest største ”muslimske land”, er India – også i Asia. Likevel har Moisi noen poenger.
Da Obama besøkte Asia nylig, var det påtagelig hvor dypt han bukket for Japans keiser Akihito og hvor spak han var i sin kritikk av kinesiske menneskerettighetsovertramp. Spesielt Kina eier store deler av den amerikanske gjelden, noe som ikke akkurat bidrar til å gjøre en gjest høy i hatten. Osama bin Laden og hans tilhengere har riktignok noen ideer om en forgangen gullalder som bør gjenskapes, og som vestlig kolonialisme forhindrer muslimer fra å oppnå, men denne gullalderen knyttes spesielt til to perioder og to riker – til kalifatene sprunget ut av Bagdad og Konstantinopel. Verken i Irak eller i Tyrkia står en slik retur høyt på dagsordenen, så en avgjørende geopolitisk kraft kan denne gullalderdrømmen ikke sies å være. Men trøbbel, det har den skapt.
Kulturell identitet overtok plassen til politisk ideologi etter Den kalde krigens slutt. Identitet henger sammen med selvtillitt, og dermed er det heller ikke unaturlig at følelser i større grad har preget den politiske dagsorden de siste 20 årene. Frykt, håp og ydmykelse kan deles inn i to kategorier: Selvtillitt eller mangel på selvtillitt. Asia har mye av det første for tiden. Deler av Midtøsten, USA og Europa ser ut til å mangle trua på seg selv, og så lenge de fortsetter å gå i tottene på hverandre, mens India og Kina vokser videre uforstyrret, vil den negative spiralen forsterke seg og ingen bør bli overrasket hvis dette århundret får kallenavnet ”Det asiatiske århundret”.
En fransk minister, forteller Moisi, kom tilbake fra Asia våren 2008 og konstaterte at asiatene ”behandlet meg akkurat som vi pleide å behandle dem”. Nedlatende og arrogant, med andre ord. Om Europa i framtida vil bevege seg fra frykt til ydmykelse, gjenstår å se, men som Barack Obama har vist det siste året – et år som avløste åtte år med konfronterende fryktretorikk: Et optimistisk, forsonlig og løsningsorientert lederskap kan gjøre en forskjell.
Stian Bromark er bokanmelder i Dagbladet
Dominique Moisi
The Geopolitics of Emotion. How Cultures of Fear, Humiliation and Hope are Reshaping the World.
The Bodley Head, London
posted by Stian Bromark | 12:22 p.m.
<< Home