Arbeiderpartiets demokratiske hykleri
Når man leser den nye boka om Leo Trotskijs opphold i Norge på 1930-tallet, er det vanskelig ikke å skjenke en tanke til en annen kontroversiell politisk flyktning – Mullah Krekar.
Stian Bromark, Dagbladet
Vi kunne solt oss i glansen fortsatt: Det lille landet i utkanten av stormaktspolitikkens sentrum ga asyl til den sovjetiske revolusjonshelten Leo Trotskij da ingen andre europeiske land ville ha ham. De andre våget ikke. Britene, franskmennene, danskene, svenskene – også kalt kujoner. For Arbeiderpartiet ville denne asylsaken vært noe å henvise til fortsatt: I Norge har vi en tradisjon for å holde asylretten hellig. Om så Trotskij hadde blitt drept i Norge: Hans gravsted ville tiltrukket seg reisende fra hele verden. De ville kjøpt med seg selbuvotter som symbol på norsk raushet og rakryggethet. Slik gikk det som kjent ikke. Arbeiderpartiregjeringen bøyde av for sovjetisk press. Derfor endte Trotskij sine dager i Mexico, med en isøks i hodet, plassert der av Stalins lange armer.
Nå foreligger en ny beretning om hans turbulente tid i Norge, fra sommeren 1935 til vinteren 1936. Forfatteren, Oddvar Høidal, er født i Norge men oppvokst i USA og har undervist i europeisk historie i fire tiår. Tidligere har han skrevet en biografi om Vidkun Quisling. Det temaet er ikke så langt unna Trotskij som det kan høres ut. Quisling, og hans parti Nasjonal Samling, ga Arbeiderpartiet den ammunisjonen den trengte for å internere Trotskji, og senere kaste ham ut. ”Trotskij i Norge. Et sår som aldri gror” er lettlest og balansert, men imponerer først og fremst med sitt omfattende kildetilfang. Ved hjelp av muntlige kilder (Haakon Lie, blant annet), stortingsdokumenter, avisutklipp, samtidig litteratur, Trotskijs egne skrifter og arkiver i inn- og utland, gir Høidal et svært detaljert bilde av det nasjonale og internasjonale maktspillet rundt Trotskijs skjebne.
Trotskij var Lenins høyre hånd under revolusjonen i 1917, men da Stalin tok over etter Lenins død i 1924, røk Trotskij uklar med ledelsen og ble utvist fra Sovjetunionen i 1929. Etter fire isolerte år i Tyrkia og to like strevsomme år i Frankrike, søkte han politisk asyl i Norge og ankom landet 18. juni 1935. Norske sympatisører hadde lenge jobbet for at han skulle få komme hit, men det ble først mulig etter at Arbeiderpartiet og Johan Nygaardsvold hadde dannet regjering noen måneder tidligere. Trotskij og hans kone Natalia var overlykkelige. Ankomsten med båt opp Oslofjorden var majestetisk, mente han. Utsikten fra villaen på Wexhall i nærheten av Hønefoss, der de ble innkvartert, var like betagende. Den første tiden i Norge var god. I dagboka skrev han: ”Nå bor vi åpenlyst og uten vakt. Til og med hageporten er åpen dag og natt”. Norge var ikke hans foretrukne asylland, men ”Norge er likevel mye bedre enn Madagaskar”.
Høyresiden, ledet av Nasjonal Samling, var imot å gi Trotskij politisk asyl, fordi han var en kommunist og en revolusjonær oppvigler. Derfor valgte de å gjøre ham til en valgkampsak foran valget høsten 1936. Samtidig økte presset fra Sovjetunionen. Moskvaprosessene var innledet og Stalin ville renske ut potensielle trusler mot sitt voksende skrekkregime, og Trotskij ble den fremste skyteskiven. De henvendte seg til den norske utenriksministeren og konstaterte at dersom Norge fortsatte å huse en ”terrorist”, ville forholdet mellom de to landene bli skadelidende. Den berømte asylanten var blitt en torn i siden for regjeringen. Den manglet bare et påskudd. Forutsetningen for at Trotskij skulle få opphold i Norge, var at han ikke drev politisk agitasjon i eller fra Norge. Etter et innbrudd i hans hjem i Wexhall, arrangert av NS og Quisling, fikk til slutt myndighetene tak i dokumenter som angivelig beviste at Trotskij hadde drevet politisk agitasjon. Disse skriveriene var kjent stoff, som hadde blitt skrevet og utgitt før, uten problemer. Nå, på grunn av valgkamp og press fra Moskva, var de plutselig kontroversielle.
En ny ”erklæring” ble servert Trotskij 26. August 1936, der han ble bedt om å underskrive på at han heretter ville tillate at all ut- og inngående post ble kontrollert av myndighetene og at han ikke skulle la seg intervjue av journalister. Det nektet han, blant annet fordi han ville skrive for å renvaske seg for Stalins beskyldninger om ”terrorisme”. Derfor ble han og kona internert bak elektriske piggtrådgjerder på gården Sundby i Hurum. Trotskij kalte det ”Sundby prison”, og mente det var verre enn ”tsarens fengsel, for der hadde vi besøk av venner og mine slektninger”. Radikaleren Helge Krog skrev to lengre kritiske artikler i Dagbladet og hevdet at Trotskij var plassert i den ”første norske konsentrasjonsleir”, og at hele saken ville bli stående i den internasjonale arbeiderbevegelsens historie som en ”skamstøtte” for Arbeiderparti-regjeringen. Som om det var nettopp det partiet strebet mot: Lørdag ettermiddag 19. desember 1936 forlot Trotskij og kona Norge i retning Mexico, der de ble godt tatt imot av blant andre de to verdenskjente kunstnerne Frida Kahlo og Diego Rivera. ”Elendig kynisme” og ”demokratisk hykleri” var Trotskijs attest til den norske regjeringen.
Trotskijs skjebne i Norge var, og er, en kinkig affære. Selv om han var en sterk kritiker av det sovjetiske regimet og ble utsatt for usaklige beskyldninger fra Stalin, var Trotskij ingen tilhenger av idealer som demokrati, menneskerettigheter og ytringsfrihet. Trotskij hadde sin andel blod på samvittigheten. Om ikke han var en terrorist, som Stalin mente, skapte han betydelige problemer for den norske regjeringen, både nasjonalt og internasjonalt. På den andre siden hadde han altså krav på asyl. I hjemlandet ville han blitt tatt av dage. Arbeiderpartiets skamplett skyldes ikke at de ønsket ham ut av landet, men den feige og vinglete måten det ble gjort på. Og, ikke minst – at regjeringen ga etter for press fra et regime som på den tiden åpenlyst rensket ut potensielle kritikere ved hjelp av tortur, drap og framtvungne tilståelser, og det fordi man ville verne om handelsforbindelsene.
Parallellen til en annen kontroversiell asylant er påfallende. Man kan like eller mislike det Mullah Krekar står for, men dette handler om prinsipper, ikke trynefaktor. Også denne gang framstår de norske myndighetene som handlingslammet, og skyver foran seg en vag anklage om ”Trussel mot rikets sikkerhet”. USA har i årevis presset på for å få ham utlevert og beskylder ham for terrorisme og/eller finansiering av terrorisme, men denne kampanjen stammer fra den første fasen av Krigen mot terror, ei tid da ingen ville blitt overrasket om George W. Bush hadde ført opp Ole, Dole og Doffen på sin terrorliste. Regjeringen vil fortsatt kaste ut Krekar, men kan ikke sende ham til Irak, der han risikerer å bli henrettet. Lærepengen for Arbeiderpartiet fra Trotskij-saken må være at den norske regjeringen må ta selvstendige beslutninger, ikke gi etter for politisk motivert press utenfra, og hvis den først skal kaste folk ut, sørg for at de ikke blir sendt til Mexico.
Stian Bromark er journalist og forfatter.
Notis I: Leo Trotskijs kritikk av Stalins korrupte og byråkratiske Sovjetunionen utviklet seg til en egen isme, trotskismen, og den har fortsatt tilhengere verden over, selv om den har utviklet seg i ulike retninger og er jevnt over marginalisert. Trotskij var tilhenger av en permanent revolusjon og ville gjøre den sosialistiske kampen internasjonal. Den kjente britisk-amerikanske skribenten Christopher Hitchens kaller seg ikke lenger trotskist, men er fortsatt fan av Lenin og Trotskij.
Notis II: Leo Trotskijs memoarbok, ”Mitt liv. Forsøk på en selvbiografi”, utkom på arbeiderbevegelsens forlag, Tiden, i 1935, da Trotskij bodde i Norge. Boka ble oversatt av Helge Krog. Forordet ble skrevet fra en seng på Ullevål sykehus, der han oppholdt seg på grunn av en mystisk sykdom. Helsepersonalet der fikk bedre attest av Trotskij enn den norske regjeringen fikk: ”Jeg vil for alltid bevare en varm erindring om mitt ophold på Ullevål sykehus.”
Stian Bromark, Dagbladet
Vi kunne solt oss i glansen fortsatt: Det lille landet i utkanten av stormaktspolitikkens sentrum ga asyl til den sovjetiske revolusjonshelten Leo Trotskij da ingen andre europeiske land ville ha ham. De andre våget ikke. Britene, franskmennene, danskene, svenskene – også kalt kujoner. For Arbeiderpartiet ville denne asylsaken vært noe å henvise til fortsatt: I Norge har vi en tradisjon for å holde asylretten hellig. Om så Trotskij hadde blitt drept i Norge: Hans gravsted ville tiltrukket seg reisende fra hele verden. De ville kjøpt med seg selbuvotter som symbol på norsk raushet og rakryggethet. Slik gikk det som kjent ikke. Arbeiderpartiregjeringen bøyde av for sovjetisk press. Derfor endte Trotskij sine dager i Mexico, med en isøks i hodet, plassert der av Stalins lange armer.
Nå foreligger en ny beretning om hans turbulente tid i Norge, fra sommeren 1935 til vinteren 1936. Forfatteren, Oddvar Høidal, er født i Norge men oppvokst i USA og har undervist i europeisk historie i fire tiår. Tidligere har han skrevet en biografi om Vidkun Quisling. Det temaet er ikke så langt unna Trotskij som det kan høres ut. Quisling, og hans parti Nasjonal Samling, ga Arbeiderpartiet den ammunisjonen den trengte for å internere Trotskji, og senere kaste ham ut. ”Trotskij i Norge. Et sår som aldri gror” er lettlest og balansert, men imponerer først og fremst med sitt omfattende kildetilfang. Ved hjelp av muntlige kilder (Haakon Lie, blant annet), stortingsdokumenter, avisutklipp, samtidig litteratur, Trotskijs egne skrifter og arkiver i inn- og utland, gir Høidal et svært detaljert bilde av det nasjonale og internasjonale maktspillet rundt Trotskijs skjebne.
Trotskij var Lenins høyre hånd under revolusjonen i 1917, men da Stalin tok over etter Lenins død i 1924, røk Trotskij uklar med ledelsen og ble utvist fra Sovjetunionen i 1929. Etter fire isolerte år i Tyrkia og to like strevsomme år i Frankrike, søkte han politisk asyl i Norge og ankom landet 18. juni 1935. Norske sympatisører hadde lenge jobbet for at han skulle få komme hit, men det ble først mulig etter at Arbeiderpartiet og Johan Nygaardsvold hadde dannet regjering noen måneder tidligere. Trotskij og hans kone Natalia var overlykkelige. Ankomsten med båt opp Oslofjorden var majestetisk, mente han. Utsikten fra villaen på Wexhall i nærheten av Hønefoss, der de ble innkvartert, var like betagende. Den første tiden i Norge var god. I dagboka skrev han: ”Nå bor vi åpenlyst og uten vakt. Til og med hageporten er åpen dag og natt”. Norge var ikke hans foretrukne asylland, men ”Norge er likevel mye bedre enn Madagaskar”.
Høyresiden, ledet av Nasjonal Samling, var imot å gi Trotskij politisk asyl, fordi han var en kommunist og en revolusjonær oppvigler. Derfor valgte de å gjøre ham til en valgkampsak foran valget høsten 1936. Samtidig økte presset fra Sovjetunionen. Moskvaprosessene var innledet og Stalin ville renske ut potensielle trusler mot sitt voksende skrekkregime, og Trotskij ble den fremste skyteskiven. De henvendte seg til den norske utenriksministeren og konstaterte at dersom Norge fortsatte å huse en ”terrorist”, ville forholdet mellom de to landene bli skadelidende. Den berømte asylanten var blitt en torn i siden for regjeringen. Den manglet bare et påskudd. Forutsetningen for at Trotskij skulle få opphold i Norge, var at han ikke drev politisk agitasjon i eller fra Norge. Etter et innbrudd i hans hjem i Wexhall, arrangert av NS og Quisling, fikk til slutt myndighetene tak i dokumenter som angivelig beviste at Trotskij hadde drevet politisk agitasjon. Disse skriveriene var kjent stoff, som hadde blitt skrevet og utgitt før, uten problemer. Nå, på grunn av valgkamp og press fra Moskva, var de plutselig kontroversielle.
En ny ”erklæring” ble servert Trotskij 26. August 1936, der han ble bedt om å underskrive på at han heretter ville tillate at all ut- og inngående post ble kontrollert av myndighetene og at han ikke skulle la seg intervjue av journalister. Det nektet han, blant annet fordi han ville skrive for å renvaske seg for Stalins beskyldninger om ”terrorisme”. Derfor ble han og kona internert bak elektriske piggtrådgjerder på gården Sundby i Hurum. Trotskij kalte det ”Sundby prison”, og mente det var verre enn ”tsarens fengsel, for der hadde vi besøk av venner og mine slektninger”. Radikaleren Helge Krog skrev to lengre kritiske artikler i Dagbladet og hevdet at Trotskij var plassert i den ”første norske konsentrasjonsleir”, og at hele saken ville bli stående i den internasjonale arbeiderbevegelsens historie som en ”skamstøtte” for Arbeiderparti-regjeringen. Som om det var nettopp det partiet strebet mot: Lørdag ettermiddag 19. desember 1936 forlot Trotskij og kona Norge i retning Mexico, der de ble godt tatt imot av blant andre de to verdenskjente kunstnerne Frida Kahlo og Diego Rivera. ”Elendig kynisme” og ”demokratisk hykleri” var Trotskijs attest til den norske regjeringen.
Trotskijs skjebne i Norge var, og er, en kinkig affære. Selv om han var en sterk kritiker av det sovjetiske regimet og ble utsatt for usaklige beskyldninger fra Stalin, var Trotskij ingen tilhenger av idealer som demokrati, menneskerettigheter og ytringsfrihet. Trotskij hadde sin andel blod på samvittigheten. Om ikke han var en terrorist, som Stalin mente, skapte han betydelige problemer for den norske regjeringen, både nasjonalt og internasjonalt. På den andre siden hadde han altså krav på asyl. I hjemlandet ville han blitt tatt av dage. Arbeiderpartiets skamplett skyldes ikke at de ønsket ham ut av landet, men den feige og vinglete måten det ble gjort på. Og, ikke minst – at regjeringen ga etter for press fra et regime som på den tiden åpenlyst rensket ut potensielle kritikere ved hjelp av tortur, drap og framtvungne tilståelser, og det fordi man ville verne om handelsforbindelsene.
Parallellen til en annen kontroversiell asylant er påfallende. Man kan like eller mislike det Mullah Krekar står for, men dette handler om prinsipper, ikke trynefaktor. Også denne gang framstår de norske myndighetene som handlingslammet, og skyver foran seg en vag anklage om ”Trussel mot rikets sikkerhet”. USA har i årevis presset på for å få ham utlevert og beskylder ham for terrorisme og/eller finansiering av terrorisme, men denne kampanjen stammer fra den første fasen av Krigen mot terror, ei tid da ingen ville blitt overrasket om George W. Bush hadde ført opp Ole, Dole og Doffen på sin terrorliste. Regjeringen vil fortsatt kaste ut Krekar, men kan ikke sende ham til Irak, der han risikerer å bli henrettet. Lærepengen for Arbeiderpartiet fra Trotskij-saken må være at den norske regjeringen må ta selvstendige beslutninger, ikke gi etter for politisk motivert press utenfra, og hvis den først skal kaste folk ut, sørg for at de ikke blir sendt til Mexico.
Stian Bromark er journalist og forfatter.
Notis I: Leo Trotskijs kritikk av Stalins korrupte og byråkratiske Sovjetunionen utviklet seg til en egen isme, trotskismen, og den har fortsatt tilhengere verden over, selv om den har utviklet seg i ulike retninger og er jevnt over marginalisert. Trotskij var tilhenger av en permanent revolusjon og ville gjøre den sosialistiske kampen internasjonal. Den kjente britisk-amerikanske skribenten Christopher Hitchens kaller seg ikke lenger trotskist, men er fortsatt fan av Lenin og Trotskij.
Notis II: Leo Trotskijs memoarbok, ”Mitt liv. Forsøk på en selvbiografi”, utkom på arbeiderbevegelsens forlag, Tiden, i 1935, da Trotskij bodde i Norge. Boka ble oversatt av Helge Krog. Forordet ble skrevet fra en seng på Ullevål sykehus, der han oppholdt seg på grunn av en mystisk sykdom. Helsepersonalet der fikk bedre attest av Trotskij enn den norske regjeringen fikk: ”Jeg vil for alltid bevare en varm erindring om mitt ophold på Ullevål sykehus.”
posted by Stian Bromark | 3:28 p.m.
<< Home