Jakten på SVs sjel

SV har mistet sin sjel. Det skal vi være glade for.

Stian Bromark, Dagbladet
Det er en påstand som dukker opp med jevne mellomrom - noen ganger er den formulert som et spørsmål, andre ganger som en anklage, men sjelden som et klapp på skuldra: Hvor er SVs sjel? Den har SV mistet. Da Nato angrep Serbia i 1999, da USA invaderte Afghanistan i 2001, da partiet gikk med på å kjøpe amerikanske kampfly, da oppslutningen dalte ved sist stortingsvalg: SV må finne sjela si. Finnerlønn utloves.

Sjel er en diffus politisk størrelse, så de ikke-troende bruker gjerne andre ord for det samme. I sin siste bok, «Fredsnasjonens hemmeligheter», konstaterer Erling Borgen at SV har sviktet sin historiske rolle. Som fredsparti, som utenrikspolitisk opposisjonsparti, som radikal motrøst til arbeiderpartistaten. «For meg er det helt uforståelig at SV glemmer den historien partiet er tuftet på», uttalte Borgen til Dagsavisen. «Afghanistan-politikken strider mot SVs sjel og hele den politiske historien som SV er en del av», forteller en tidligere sentral SV-er til Borgen.

En betimelig motspørsmål kan lyde: Hvilken sjel er det vi snakker om? Sikkerhetspolitikk var en gang viktig for SV, det er det ikke lenger. En gang ville SV være et parti for arbeidsfolk, den illusjonen har de gitt opp. SV har mange sjeler, og noen av dem er skadeskutt. Partiet SF/SV sprang ut av avisa Orientering, som oppsto som en utenrikspolitisk opposisjon til Arbeiderpartiet etter Norges innmelding i Nato i 1949. Da var det en radikal fløy i Arbeiderpartiet som mente at Partiet hadde sviktet sin rolle, nemlig å være en nøytral brubygger mellom de store maktblokkene. Radikalerne ville beholde status quo, Gerhardsen, Lange, Hauge, Lie og co. fryktet en sovjetisk invasjon og mente det var tryggest å knytte seg an til en vestlig allianse med Storbritannia og USA i spissen. Alternativet til Nato var ikke pasifisme, det var et nordisk forsvarssamarbeid.

I dag er ingen SV-ere mot Nato. En Norsk Gallup-undersøkelse fra i våres viser at ni av ti SV-velgere støtter norsk medlemskap i Nato. Det er knapt et diskusjonstema i partiet heller. De få skeptikerne som nå og da høres, er motstanderne til Nye Nato - alliansens bevegelse fra forsvarspakt til angrepspakt. Det gamle Nato framstår plutselig som en langt mer attraktiv konstruksjon. Slik er SV-ere: De var mot Nato da Norge virkelig trengte alliansen, men ble for da den ble overflødiggjort. Et slikt paradoks sier mest om det vakuumet som dukket opp for partiet etter Murens fall. Sovjetunionen ble oppløst, og SV ble tvunget ut på en ideologisk reise partiet ennå ikke har kommet hjem fra.

Det glemmer lett kritikere av Borgens støpning: SVs historiske rolle - sjelen, om man vil - er uløselig knyttet til Den kalde krigen. SV-ere, mer enn andre, bør være glad for at dette samfunnsoppdraget er et avsluttet kapittel i partiets historie. Ikke minst fordi politikken i praksis fikk noen uheldige utslag og førte til at ledende partifolk omfavnet diktatoriske stater som Jugoslavia og DDR. Væpnet motstandskamp var man alltid for, bare landet var lite, folket undertrykt og opprørslederne sosialistiske nok - som på Cuba.

Fra 1970-tallet fikk SV et nytt tilskudd til sin sjel. I økende grad kom kvinner inn i partiet, og dreide fokuset hjemover, til det gamlekara betraktet som «myke verdier», altså likestilling, barnehage, skole, familie, miljøforurensning. Denne delen av partiets historie er mer pragmatisk, ikke-ideologisk forankret. Det viktigste er å overby Arbeiderpartiet. Den ble heller ikke diskreditert ved kommunismens kollaps. Man trenger ikke å ha gått mange år på steinerskolen for å se at det er denne delen av SV som står sterkest i dag. Det er et faktum man kan like eller mislike, men å lete etter løsninger i Den kalde krigen gir misvisende svar på dagens utfordringer.

Erling Borgens kritikk av norsk utenrikspolitikk er betimelig og en utfordring til alle partier, ikke bare til venstresiden. SV har ikke sviktet sin historie mer enn Arbeiderpartiet har gjort det, hvis man bare går lenger tilbake i tid.

Likevel er det liten tvil om at en viktig del av SVs historiske identitet er knyttet til utenrikspolitikken, men såframt man ikke etterlyser et pasifistisk parti, må den være tuftet på konkret og faktisk uenighet, ikke stivnet ideologi og ryggmargsrefleks. «Det alvorligste med SV som regjeringspartner er at partiet har avskaffet den utenrikspolitiske opposisjonen på Stortinget», skriver Borgen i sin bok. Dermed har SV skapt et «demokratisk underskudd» i Norge.

Det er et nedslående, men tydelig tegn på hvor konsensuspreget og provinsiell norsk politikk har blitt: De eneste partiene som skilte seg ut som radikalt annerledes i valgkampen på to punkter som har vært viktige for SV, nemlig utenrikspolitikken og asylpolitikken, var Venstre og Rødt - og de kom ikke inn på Stortinget. For SV framstår det ikke som attraktivt å nok en gang havne ute i kulda. Det bringer oss tilbake til spørsmålet om hvilken del av SVs sjel som har stått fast i over 50 år: Orientering/SV/SF har alltid ment at deres innflytelse på norsk politikk går via Arbeiderpartiet. Partiet ble dannet fordi takhøyden i Arbeiderpartiet var for lav, spesielt i utenriksspørsmål. Nå er den så høy at SV mener det best kan påvirke Arbeiderpartiet rundt regjeringsbordet. Hadde dette vært 1950-tallet hadde SV rett og slett ikke sett dagens lys.