Adjø, solidaritet
Det er naturligvis vanskelig å føle sympati med asylsøkere når vi ikke aner hvorfor de kommer hit.
Stian Bromark, Dagbladet
Regjeringen, hvori opptatt det tidligere solidaritetspartiet SV, strammer inn på asylpolitikken i Soria Moria II. Frihetsberøvelse skal brukes hyppigere, asylsøkere skal kunne interneres, terskelen for opphold på humanitært grunnlag skal heves og den nye 4-årsregelen betyr at man må har studert eller jobbet i fire år i Norge for å kunne hente ektefeller utenfor EU. Ingen ramaskrik fra SV-ere, bare Audun Lysbakken som kritiserer mediene for at de kritiserer regjeringens innstramminger.
Slik er normaltilstanden blitt. Og det er egentlig ikke så rart, gitt det store, negative og ensidige fokuset vi har hatt på asylsøkere i Norge de siste årene. Én av årsakene til det kan være at disse menneskeskjebnene først kommer innenfor vårt synsfelt når de banker på døra. Noen av de 13.379 asylsøkerne som har kommet til Norge hittil i år, er dermed identitetsløse i dobbelt forstand: ikke har de papirer, og - sett fra vårt ståsted - ikke har de en opprinnelse. De aller fleste kommer fra Afghanistan, deretter følger Eritrea, Somalia og Russland. Irakere og iranere er også store grupper. Dette er ikke unikt for Norge. De samme landene topper også statistikken i USA, og økningen de siste årene er heller ikke særegen for Norge og Europa.
Siden vi mistenker disse menneskene for å være lykkejegere eller kriminelle, ønsker vi dem ikke velkommen. Vi ser ingen forbindelse mellom asylsøkerne fra Afghanistan og Norges deltagelse i krigen i samme land. I Irak er det som kjent også triste tilstander, initiert av en amerikanskledet koalisjon. Asylsøkerne fra Russland flykter sjelden fra St. Petersburg, men ofte fra det Den norske Helsingforskomité kaller «den største menneskerettslige krisen i Europa i dag», et område av Russland preget av massakrer, voldtekt, tortur, forsvinninger og sivil bombing, nemlig Tsjetsjenia.
Somalia hjemsøkes av borgerkriger, regjeringen er ikke-fungerende og landet havner desidert øverst på listen over verdens «mislykkede stater». Norge skal ikke klandres for det, men vi er heller ikke uten ansvar. På 1990-tallet deltok for eksempel 260 nordmenn i en omstridt FN-operasjon i Somalia, som Forsvaret selv har omtalt som «tragisk og grisete». Iran er et av verdens verste diktaturer, der man risikerer å få kuttet av hender og føtter hvis man er uheldig med sine uttalelser, har hodetørkleet skjevt på eller blir avslørt som homofil.
Verden hadde sympati for norske flyktninger under annen verdenskrig fordi de visste hva som foregikk i Norge. Nordmenn hadde sympati for ofrene for Franco-regimet, for østeuropeere som flyktet fra diktatur, for vietnamesiske båtflyktninger - fordi vi visste hva som foregikk i Spania, i Tsjekkoslovakia, i Vietnam. Et søk i de største avisenes tekstarkiv det siste året, gir 409 treff på «Eritrea». 99 prosent av sakene handler om asylsøkere i Norge. Den siste prosenten kan fortelle at ytringsfriheten i Eritrea er på verdensbunnen, vi kan lese notiser om tørke og hungersnød, krig og borgerkrig - og litt sport.
Det er derfor stor sjanse for at vi ikke aner hvorfor asylsøkerne kommer hit. Dermed er det heller ingen grunn for oss til å føle solidaritet med dem. Og det er heller ingen grunn til at vi skal ta inn ekstraordinært mange asylsøkere i perioder da det finnes ekstraordinært mange av dem i verden. Tvert imot, ser det ut til - jo flere det er, jo færre vil vi ta imot.
Stian Bromark, Dagbladet
Regjeringen, hvori opptatt det tidligere solidaritetspartiet SV, strammer inn på asylpolitikken i Soria Moria II. Frihetsberøvelse skal brukes hyppigere, asylsøkere skal kunne interneres, terskelen for opphold på humanitært grunnlag skal heves og den nye 4-årsregelen betyr at man må har studert eller jobbet i fire år i Norge for å kunne hente ektefeller utenfor EU. Ingen ramaskrik fra SV-ere, bare Audun Lysbakken som kritiserer mediene for at de kritiserer regjeringens innstramminger.
Slik er normaltilstanden blitt. Og det er egentlig ikke så rart, gitt det store, negative og ensidige fokuset vi har hatt på asylsøkere i Norge de siste årene. Én av årsakene til det kan være at disse menneskeskjebnene først kommer innenfor vårt synsfelt når de banker på døra. Noen av de 13.379 asylsøkerne som har kommet til Norge hittil i år, er dermed identitetsløse i dobbelt forstand: ikke har de papirer, og - sett fra vårt ståsted - ikke har de en opprinnelse. De aller fleste kommer fra Afghanistan, deretter følger Eritrea, Somalia og Russland. Irakere og iranere er også store grupper. Dette er ikke unikt for Norge. De samme landene topper også statistikken i USA, og økningen de siste årene er heller ikke særegen for Norge og Europa.
Siden vi mistenker disse menneskene for å være lykkejegere eller kriminelle, ønsker vi dem ikke velkommen. Vi ser ingen forbindelse mellom asylsøkerne fra Afghanistan og Norges deltagelse i krigen i samme land. I Irak er det som kjent også triste tilstander, initiert av en amerikanskledet koalisjon. Asylsøkerne fra Russland flykter sjelden fra St. Petersburg, men ofte fra det Den norske Helsingforskomité kaller «den største menneskerettslige krisen i Europa i dag», et område av Russland preget av massakrer, voldtekt, tortur, forsvinninger og sivil bombing, nemlig Tsjetsjenia.
Somalia hjemsøkes av borgerkriger, regjeringen er ikke-fungerende og landet havner desidert øverst på listen over verdens «mislykkede stater». Norge skal ikke klandres for det, men vi er heller ikke uten ansvar. På 1990-tallet deltok for eksempel 260 nordmenn i en omstridt FN-operasjon i Somalia, som Forsvaret selv har omtalt som «tragisk og grisete». Iran er et av verdens verste diktaturer, der man risikerer å få kuttet av hender og føtter hvis man er uheldig med sine uttalelser, har hodetørkleet skjevt på eller blir avslørt som homofil.
Verden hadde sympati for norske flyktninger under annen verdenskrig fordi de visste hva som foregikk i Norge. Nordmenn hadde sympati for ofrene for Franco-regimet, for østeuropeere som flyktet fra diktatur, for vietnamesiske båtflyktninger - fordi vi visste hva som foregikk i Spania, i Tsjekkoslovakia, i Vietnam. Et søk i de største avisenes tekstarkiv det siste året, gir 409 treff på «Eritrea». 99 prosent av sakene handler om asylsøkere i Norge. Den siste prosenten kan fortelle at ytringsfriheten i Eritrea er på verdensbunnen, vi kan lese notiser om tørke og hungersnød, krig og borgerkrig - og litt sport.
Det er derfor stor sjanse for at vi ikke aner hvorfor asylsøkerne kommer hit. Dermed er det heller ingen grunn for oss til å føle solidaritet med dem. Og det er heller ingen grunn til at vi skal ta inn ekstraordinært mange asylsøkere i perioder da det finnes ekstraordinært mange av dem i verden. Tvert imot, ser det ut til - jo flere det er, jo færre vil vi ta imot.
posted by Stian Bromark | 7:58 p.m.
<< Home