Sjørøvere og andre røvere
Norge har overtatt ledelsen av en FN-gruppe som skal bekjempe piratvirksomhet. Men hvem beskytter lokalbefolkningen mot tjuvfiske og dumping av giftig avfall utenfor Somalias kyst?
Stian Bromark, Dagbladet
I august sendte Norge fregatten ”Fridtjof Nansen” i retning Adenbukta utenfor Afrikas Horn. Fregatten skal være en del av EUs styrke for å bekjempe somaliske pirater – Task Force Atalanta. Om bord er det bygget et fengsel til å innkvartere fangede pirater. To småbåter med norske marinejegere er med for å beskytte skipet mot angrep. En uke etter at fregatten kom fram, tok mannskapet syv somaliere til fange. De var mistenkte for sjørøveri, men ble sluppet fri på grunn av manglende bevis. Siden har fregatten forsvunnet fra radaren, altså den norske offentligheten, og få vet helt hva de driver med der nede. Nå har norske myndigheter trappet opp piratbekjempelsen. Norge har overtatt ledelsen av en FN-gruppe som blant annet skal vurdere om det bør opprettes en egen domstol som kan straffeforfølge de somaliske piratene. Vi er med andre ord dypt involvert. Det bør ikke forundre. Over 1 000 norskkontrollerte skip seiler årlig i Adenbukta. Rundt 20 prosent av all verdens oljetrafikk passerer dette området. Piratene truer norsk økonomi.
Engasjementet fra verdens ledende land er upåklagelig. Totalt 35 krigsskip fra 16 forskjellige land er med i antipiratkampen. Derimot løftet det internasjonale samfunnet ikke en finger da Somalias kyst ble utsatt for omfattende tjuvfiske. Og de så gjennom fingrene med at tonnevis med giftig avfall ble dumpet samme sted. Sjørøveriet oppstod på 1990-tallet fordi somaliske fiskere var lei av å se på at deres hummer og tunfisk ble frastjålet dem av europeiske og asiatiske fisketrålere. Spanjoler, franskmenn, japanere – de drev piratvirksomhet, om man vil. Rundt 300 millioner dollar anslås det at Somalia mistet hvert år i fiskeinntekter. Siden landet ble kastet ut i lovløse tilstander etter 1991, har giftig avfall fra europeiske fabrikker og sykehus blitt dumpet utenfor den somaliske kysten. Det fantes ingen funksjonell regjering i Somalia og det fantes i hvert fall ikke noe kystvern. Derfor organiserte de fortvilte fiskerne seg for å ta opp kampen mot tjuvene. De startet med å bøtelegge dem som manglet fiskelisens. Men snart fikk fiskerne selskap av andre uten fullt så edle motiver, blant andre tidligere krigsherrer. Piratvirksomheten eskalerte etter tsunamien i romjula 2004. Da ble flere tusen tønner med kjemisk avfall skyllet opptil ti kilometer inn i landet. Minst 300 mennesker døde av forgiftningen.
Slik ble i utgangspunktet hederlige mennesker drevet til å utføre desperate handlinger. Og dermed blir det lettere å forstå hvorfor så mange som 70 prosent av den somaliske befolkningen støtter piratene. Folkene i et av verdens fattigste og mest kaotiske land vil ikke lenger stå med lua i hånda og se på at europeere og andre stjeler deres naturressurser og ødelegger miljøet. Vi kaller dem pirater, de kaller seg ”frivillige kystvakter”. En av piratlederne, Sugule Ali, har sagt det slik i et intervju: ”Vi betrakter oss ikke som banditter. Det er de som fisker og dumper ulovlig i vårt farvann som er banditter”. Afrikas mest anerkjente romanforfatter, somaliske Nuruddin Farah, uttalte nylig til det britisk tidsskriftet New African at han er oppgitt over den vestlige ensidige og overfladiske dekningen av konflikten. Ifølge ham kan ikke piratvirksomheten utelukkende tolkes økonomisk, men bør forstås ideologisk og politisk.
Flere har sammenlignet dagens pirater med de som herjet i Karibia fra 1650 til 1730. Da som nå utgjorde piratvirksomheten en trussel mot internasjonal handel og sjøfart, men deres lovløse liv var like mye en trussel mot den bestående samfunnsorden. Forholdene om bord fartøyene var ikke sjelden mer egalitære enn på land. Kapteinen ble valgt av mannskapet, spriten ble fordelt jevnt og mennesker av ulik rase, kjønn, alder, klasse og nasjonalitet arbeidet side om side. Derfor betraktet de fattige piratene som helter. Den amerikanske historikeren Marcus Rediker har påvist (i boka ”Villains of All Nations”) hvor likt Eugène Delacroix berømte hyllest til den franske klassekampen, maleriet ”Friheten leder folket”, er et annet, mindre kjent maleri fra 1725. I begge står en kvinnelig frihetskjemper i sentrum, kledd i romersk tunika og med brystene blottet. Forskjellen er at det ikke er trikoloren som vaier i bakgrunnen i 1725-maleriet, men et sjørøverflagg. Det fantes ondskapsfulle kjeltringer blant de klassiske sjørøverne, men i folkets bevissthet symboliserte de likevel opprøret mot etablissementet. Til slutt fikk stormaktene nok. De slo effektivt og skånselsløst tilbake. Mange pirater endte sine dager i en galge. Gullalderen var over.
Sjørøveri skal verken da eller nå romantiseres. Noen somaliere drar til havs for å drive private plyndringstokter og for å velte seg i luksus, mens andre søker å opprette en slags rettferdighet og deler ut løsepenger til lokalbefolkningen. Europeere, amerikanere og andre kan sende så mange bevæpnede fregatter til Adenbukta de bare vil, men det forblir symptombehandling. Vil USA, FN og EU kurere sykdommen, må det gis kompensasjon for gamle synder, tjuvfiskingen og giftdumpingen må stanses og ikke minst må innsatsen intensiveres for å skape stabilitet i det som regnes som verdens mest politisk skakkjørte og økonomisk ruinerte land.
Stian Bromark, Dagbladet
I august sendte Norge fregatten ”Fridtjof Nansen” i retning Adenbukta utenfor Afrikas Horn. Fregatten skal være en del av EUs styrke for å bekjempe somaliske pirater – Task Force Atalanta. Om bord er det bygget et fengsel til å innkvartere fangede pirater. To småbåter med norske marinejegere er med for å beskytte skipet mot angrep. En uke etter at fregatten kom fram, tok mannskapet syv somaliere til fange. De var mistenkte for sjørøveri, men ble sluppet fri på grunn av manglende bevis. Siden har fregatten forsvunnet fra radaren, altså den norske offentligheten, og få vet helt hva de driver med der nede. Nå har norske myndigheter trappet opp piratbekjempelsen. Norge har overtatt ledelsen av en FN-gruppe som blant annet skal vurdere om det bør opprettes en egen domstol som kan straffeforfølge de somaliske piratene. Vi er med andre ord dypt involvert. Det bør ikke forundre. Over 1 000 norskkontrollerte skip seiler årlig i Adenbukta. Rundt 20 prosent av all verdens oljetrafikk passerer dette området. Piratene truer norsk økonomi.
Engasjementet fra verdens ledende land er upåklagelig. Totalt 35 krigsskip fra 16 forskjellige land er med i antipiratkampen. Derimot løftet det internasjonale samfunnet ikke en finger da Somalias kyst ble utsatt for omfattende tjuvfiske. Og de så gjennom fingrene med at tonnevis med giftig avfall ble dumpet samme sted. Sjørøveriet oppstod på 1990-tallet fordi somaliske fiskere var lei av å se på at deres hummer og tunfisk ble frastjålet dem av europeiske og asiatiske fisketrålere. Spanjoler, franskmenn, japanere – de drev piratvirksomhet, om man vil. Rundt 300 millioner dollar anslås det at Somalia mistet hvert år i fiskeinntekter. Siden landet ble kastet ut i lovløse tilstander etter 1991, har giftig avfall fra europeiske fabrikker og sykehus blitt dumpet utenfor den somaliske kysten. Det fantes ingen funksjonell regjering i Somalia og det fantes i hvert fall ikke noe kystvern. Derfor organiserte de fortvilte fiskerne seg for å ta opp kampen mot tjuvene. De startet med å bøtelegge dem som manglet fiskelisens. Men snart fikk fiskerne selskap av andre uten fullt så edle motiver, blant andre tidligere krigsherrer. Piratvirksomheten eskalerte etter tsunamien i romjula 2004. Da ble flere tusen tønner med kjemisk avfall skyllet opptil ti kilometer inn i landet. Minst 300 mennesker døde av forgiftningen.
Slik ble i utgangspunktet hederlige mennesker drevet til å utføre desperate handlinger. Og dermed blir det lettere å forstå hvorfor så mange som 70 prosent av den somaliske befolkningen støtter piratene. Folkene i et av verdens fattigste og mest kaotiske land vil ikke lenger stå med lua i hånda og se på at europeere og andre stjeler deres naturressurser og ødelegger miljøet. Vi kaller dem pirater, de kaller seg ”frivillige kystvakter”. En av piratlederne, Sugule Ali, har sagt det slik i et intervju: ”Vi betrakter oss ikke som banditter. Det er de som fisker og dumper ulovlig i vårt farvann som er banditter”. Afrikas mest anerkjente romanforfatter, somaliske Nuruddin Farah, uttalte nylig til det britisk tidsskriftet New African at han er oppgitt over den vestlige ensidige og overfladiske dekningen av konflikten. Ifølge ham kan ikke piratvirksomheten utelukkende tolkes økonomisk, men bør forstås ideologisk og politisk.
Flere har sammenlignet dagens pirater med de som herjet i Karibia fra 1650 til 1730. Da som nå utgjorde piratvirksomheten en trussel mot internasjonal handel og sjøfart, men deres lovløse liv var like mye en trussel mot den bestående samfunnsorden. Forholdene om bord fartøyene var ikke sjelden mer egalitære enn på land. Kapteinen ble valgt av mannskapet, spriten ble fordelt jevnt og mennesker av ulik rase, kjønn, alder, klasse og nasjonalitet arbeidet side om side. Derfor betraktet de fattige piratene som helter. Den amerikanske historikeren Marcus Rediker har påvist (i boka ”Villains of All Nations”) hvor likt Eugène Delacroix berømte hyllest til den franske klassekampen, maleriet ”Friheten leder folket”, er et annet, mindre kjent maleri fra 1725. I begge står en kvinnelig frihetskjemper i sentrum, kledd i romersk tunika og med brystene blottet. Forskjellen er at det ikke er trikoloren som vaier i bakgrunnen i 1725-maleriet, men et sjørøverflagg. Det fantes ondskapsfulle kjeltringer blant de klassiske sjørøverne, men i folkets bevissthet symboliserte de likevel opprøret mot etablissementet. Til slutt fikk stormaktene nok. De slo effektivt og skånselsløst tilbake. Mange pirater endte sine dager i en galge. Gullalderen var over.
Sjørøveri skal verken da eller nå romantiseres. Noen somaliere drar til havs for å drive private plyndringstokter og for å velte seg i luksus, mens andre søker å opprette en slags rettferdighet og deler ut løsepenger til lokalbefolkningen. Europeere, amerikanere og andre kan sende så mange bevæpnede fregatter til Adenbukta de bare vil, men det forblir symptombehandling. Vil USA, FN og EU kurere sykdommen, må det gis kompensasjon for gamle synder, tjuvfiskingen og giftdumpingen må stanses og ikke minst må innsatsen intensiveres for å skape stabilitet i det som regnes som verdens mest politisk skakkjørte og økonomisk ruinerte land.
posted by Stian Bromark | 9:05 p.m.
<< Home