Fra 9/11 til 11/9
Det er 20 år siden Berlinmuren falt. Derfor må vi skrive litt om Krigen mot terror.
Stian Bromark, Dagbladet
Hvem skal ha æren for Murens fall 9. november 1989? Var det pave Johannes Paul II, med sine inspirerende besøk til Polen på 1980-tallet? Eller var det de ungarske kommunistene som klippet hull i Jernteppet? Vest-Tysklands kansler Willy Brandts oppmykende Ostpolitik på 1970-tallet? Sovjetunionens leder Mikhail Gorbatsjov er opplagt en sterk kandidat – fordi han snakket om glasnost og perestrojka og unnlot å gripe inn da demokratiske krefter i Øst-Europa reiste seg. Eller kanskje det var Ronald Reagan med sine berømte ord under talen i Berlin 12. juni 1987 foran 45. 000 forventningsfulle tilskuere: ”Mr. Gorbachev, open this gate. Mr. Gorbachev, tear down this wall!”
Ett år etter murens fall, kom Ronald Reagan tilbake til Berlin. Der foretok han noen symbolske hammerslag mot restene av muren. Slik oppnådde han, i sterk konkurranse med ungarske, russiske, katolske og vesttyske patrioter, å framstå som en av de viktigste – kanskje den viktigste – enkeltpersonen som bidro til å avslutte Den kalde krigen. Moralen, i det minste sett fra haukene i Washington, var at det gjaldt å være fast og bestemt overfor fienden. Ikke blunke først. Slik skulle ”Ondskapens imperium” bekjempes. Lyder det kjent? Reagan var George W. Bush’ fremste inspirasjonskilde, og også han visste hvordan man skulle få has på Ondskapen, nå i form av en akse – Nord-Korea, Irak og Iran. ”Det hardeste slaget” mot Berlinmuren, konstaterte Bush i en hyllest til Reagan i 2004, ”var det som president Ronald Reagan slo”. 1987-talen har mer enn én gang blitt karakterisert som ”talen som fikk slutt på Den kalde krigen”. For eksempel lyder undertittelen på den amerikanske journalisten Romesh Ratnesars siste bok slik: ”A City, a President, and the Speech That Ended the Cold War”.
Det er denne myten den amerikanske journalisten og forfatteren Michael Meyer, nå kommunikasjonssjef for FNs generalsekretær Ban Ki-Moon, har satt seg fore å knuse med boka ”Berlinmurens fall”, som nå foreligger på norsk. Som korrespondent for magasinet Newsweek reiste han på kryss og tvers av Øst-Europa det dramatiske året 1989. Han så Solidaritets oppstandelse i Polen, var sammen med Vaclav Havel da Fløyelsrevolusjonen startet i Praha, han var en av de siste amerikanske journalistene som fikk intervjue Romanias grimme diktator Nicolae Ceausescu, han fulgte de reformvennlige ungarske kommunistenes stillferdige revolt mot Kreml, og han danset på muren med østberlinerne da den ble åpnet 9. november. Han var øyenvitne til verdenshistorien som utfoldet seg. I hans versjon var det ikke sovjetkommunismens iboende svakhet eller folkets rop om frihet og menneskerettigheter som felte regimene. Bildet er sammensatt.
I Ungarn, der revolusjonens første gnist ble tent, var det ikke folket eller intellektuelle dissidenter som krevde forandring, men et halvt dusin mennesker i den eneveldige partiledelsen som innså at det kommunistiske systemet ikke kunne takle de økonomiske utfordringene landet stod overfor. Derfor begynte de undergravende virksomhet, blant annet ved å klippe hull i piggtrådgjerder som gjorde det mulig å flykte til Østerrike, i samarbeid med vestlige makter og med stilltiende samtykke fra Kreml. Polen var også bankerott, og det var ikke lenger noen hjelp å få fra Sovjetunionen. Gjennomsnittspolakken tilbrakte en fjerdedel av sin voksne tid i køer. Som i Tsjekkoslovakia (Borgerforum) vokste det fram en sterk bevegelse som krevde gjennomslag (Solidaritet). I Romania fant det sted et kupp, som førte til henrettelse av Ceausescu-ekteparet 25. desember 1989. De gamle, forstokkede regimene ga etter – unntatt i Romania – ut fra en kombinasjon av ”blindhet og egeninteresse”, som Meyer formulerer det: Ved å gi etter litt for litt, kunne de beholde makten og systemet. Evolusjon, ikke revolusjon. De feilberegnet sitt publikum.
Det gjorde også regimet i Øst-Berlin en sagnomsust kveld i november 1989. Muren ble satt opp i 1961, for å hindre østberlinere fra å flykte. 9. november ble den åpnet for å forhindre folk fra å rømme landet. Det vil si: Hensikten var ikke å åpne opp helt, bare litt, gradvis. En glipp på en uryddig pressekonferanse, som igjen ble hausset opp av rapporterende medier, fikk østberlinere til å tro at de uhindret kunne dra samme kveld. ”En flause”, som landets leder, Egon Krenz, uttrykte det i etterkant. Først noen dusin, deretter hundrevis og tusenvis – berlinere fra både øst og vest strømmet til muren for å se med egne øyne. Vaktkommandanten forsøkte å nå partiledelsen på telefon for å sjekke hva som foregikk, men fikk ikke noen endelig og klar instruks. Klokka 23.17 ga han opp, og uttalte de forløsende ord: ”Lukk opp!” En av de første som kom seg over, var en 40 år gammel kvinne med papiljotter i håret og en kåpe slengt utenpå den blå morgenkåpa. Hun ropte til en venn som stod på siden: ”Jeg er tilbake om ti minutter. Jeg vil bare se om det er virkelig”.
Michael Meyer forteller nært, levende og inspirerende om de begivenhetene som formet det som ifølge ham er det mest avgjørende året i europeisk historie. Den britiske journalisten Peter Millar gjør det samme i sin nye bok, ”1989. The Berlin Wall. My Part in its Downfall”, men han krydrer i større grad sin fortelling om dagliglivet bak Muren med atskillig understatement og galgenhumor. På 1980-tallet jobbet han som korrespondent i Øst-Berlin for ulike britiske publikasjoner. Som Meyer mener Millar det går en rød tråd fra Den kalde krigen til Krigen mot terror. Frykten for fundamentalisme og terrorisme har skapt et paranoid britisk samfunn konstant på et høyt sikkerhetsnivå, hvor borgerrettigheter blir undergravd med utstrakt overvåking, kontroller og innskrenkning av friheter. Det får Millar til å advare: ”Landet er ikke i en verre situasjon nå enn Øst-Tyskland var før Murens fall, men vi er heller ikke alltid så mye bedre som vi gjerne tror.” ”Storebror ser deg” har igjen blitt en husvarm metafor i det britiske ordskiftet.
Veien fram til Berlinmurens fall er brolagt med uforutsette hendelser, noen gode og mange dårlige intensjoner og mye flaks. Hvordan det vil gå med Krigen mot terror, vet bare spåkoner, men foreløpig ser den ut til å passe godt inn i en kaosteori. Mikhail Gorbatsjov var tilhenger av åpenhet og fornying, men ønsket ikke sosialismen og Sovjetunionen til livs. Så på spørsmål om han ville gjort det han gjorde hvis han visste hvordan det gikk, har Gorbatsjov svart kort og greit: ”Trolig ikke”. Spørsmålet er om George W. Bush og Tony Blair vil svare det samme.
Stian Bromark er bokanmelder i Dagbladet
Notis I: Til uka lanserer mangeårig NRK-utenriksjournalist Hans-Wilhelm Steinfeld sin bok ”Hatet i Europa. 20 år etter Berlins andre fall”. Den trekker historiske linjer, summerer opp status etter Murens fall og peker ut veien framover. Ifølge Steinfeld har østeuropeere aldri tatt et skikkelig oppgjør med sin rødbrune fortid, derimot er debatten om fortiden preget av fortrenging, stereotypier og glemsel. Det er ikke bra.
Notis II: Den mest omfattende boka om Berlinmuren på norsk er skrevet av historiker Frederick Taylor og heter “Berlinmuren. 13. august 1961 – 9.november 1989“. Han skriver også om tida etterpå – gjenforeningen av Øst-og Vest-Tyskland, og om den forskjellen som fortsatt eksisterer mellom de to delene. Den avgjørende forskjellen, mener han, var at østeuropeerne ble fratatt sitt håp.
Michael Meyer
Berlinmurens fall. 1989. Året som forandret verden.
Versal forlag
Oversatt av Kjell Olaf Jensen
Nært, levende og tett på begivenhetene
Peter Millar
1989. The Berlin Wall. My Part in its Downfall
Arcadia Books
Galgenhumoristiske hverdagsbetraktninger
Stian Bromark, Dagbladet
Hvem skal ha æren for Murens fall 9. november 1989? Var det pave Johannes Paul II, med sine inspirerende besøk til Polen på 1980-tallet? Eller var det de ungarske kommunistene som klippet hull i Jernteppet? Vest-Tysklands kansler Willy Brandts oppmykende Ostpolitik på 1970-tallet? Sovjetunionens leder Mikhail Gorbatsjov er opplagt en sterk kandidat – fordi han snakket om glasnost og perestrojka og unnlot å gripe inn da demokratiske krefter i Øst-Europa reiste seg. Eller kanskje det var Ronald Reagan med sine berømte ord under talen i Berlin 12. juni 1987 foran 45. 000 forventningsfulle tilskuere: ”Mr. Gorbachev, open this gate. Mr. Gorbachev, tear down this wall!”
Ett år etter murens fall, kom Ronald Reagan tilbake til Berlin. Der foretok han noen symbolske hammerslag mot restene av muren. Slik oppnådde han, i sterk konkurranse med ungarske, russiske, katolske og vesttyske patrioter, å framstå som en av de viktigste – kanskje den viktigste – enkeltpersonen som bidro til å avslutte Den kalde krigen. Moralen, i det minste sett fra haukene i Washington, var at det gjaldt å være fast og bestemt overfor fienden. Ikke blunke først. Slik skulle ”Ondskapens imperium” bekjempes. Lyder det kjent? Reagan var George W. Bush’ fremste inspirasjonskilde, og også han visste hvordan man skulle få has på Ondskapen, nå i form av en akse – Nord-Korea, Irak og Iran. ”Det hardeste slaget” mot Berlinmuren, konstaterte Bush i en hyllest til Reagan i 2004, ”var det som president Ronald Reagan slo”. 1987-talen har mer enn én gang blitt karakterisert som ”talen som fikk slutt på Den kalde krigen”. For eksempel lyder undertittelen på den amerikanske journalisten Romesh Ratnesars siste bok slik: ”A City, a President, and the Speech That Ended the Cold War”.
Det er denne myten den amerikanske journalisten og forfatteren Michael Meyer, nå kommunikasjonssjef for FNs generalsekretær Ban Ki-Moon, har satt seg fore å knuse med boka ”Berlinmurens fall”, som nå foreligger på norsk. Som korrespondent for magasinet Newsweek reiste han på kryss og tvers av Øst-Europa det dramatiske året 1989. Han så Solidaritets oppstandelse i Polen, var sammen med Vaclav Havel da Fløyelsrevolusjonen startet i Praha, han var en av de siste amerikanske journalistene som fikk intervjue Romanias grimme diktator Nicolae Ceausescu, han fulgte de reformvennlige ungarske kommunistenes stillferdige revolt mot Kreml, og han danset på muren med østberlinerne da den ble åpnet 9. november. Han var øyenvitne til verdenshistorien som utfoldet seg. I hans versjon var det ikke sovjetkommunismens iboende svakhet eller folkets rop om frihet og menneskerettigheter som felte regimene. Bildet er sammensatt.
I Ungarn, der revolusjonens første gnist ble tent, var det ikke folket eller intellektuelle dissidenter som krevde forandring, men et halvt dusin mennesker i den eneveldige partiledelsen som innså at det kommunistiske systemet ikke kunne takle de økonomiske utfordringene landet stod overfor. Derfor begynte de undergravende virksomhet, blant annet ved å klippe hull i piggtrådgjerder som gjorde det mulig å flykte til Østerrike, i samarbeid med vestlige makter og med stilltiende samtykke fra Kreml. Polen var også bankerott, og det var ikke lenger noen hjelp å få fra Sovjetunionen. Gjennomsnittspolakken tilbrakte en fjerdedel av sin voksne tid i køer. Som i Tsjekkoslovakia (Borgerforum) vokste det fram en sterk bevegelse som krevde gjennomslag (Solidaritet). I Romania fant det sted et kupp, som førte til henrettelse av Ceausescu-ekteparet 25. desember 1989. De gamle, forstokkede regimene ga etter – unntatt i Romania – ut fra en kombinasjon av ”blindhet og egeninteresse”, som Meyer formulerer det: Ved å gi etter litt for litt, kunne de beholde makten og systemet. Evolusjon, ikke revolusjon. De feilberegnet sitt publikum.
Det gjorde også regimet i Øst-Berlin en sagnomsust kveld i november 1989. Muren ble satt opp i 1961, for å hindre østberlinere fra å flykte. 9. november ble den åpnet for å forhindre folk fra å rømme landet. Det vil si: Hensikten var ikke å åpne opp helt, bare litt, gradvis. En glipp på en uryddig pressekonferanse, som igjen ble hausset opp av rapporterende medier, fikk østberlinere til å tro at de uhindret kunne dra samme kveld. ”En flause”, som landets leder, Egon Krenz, uttrykte det i etterkant. Først noen dusin, deretter hundrevis og tusenvis – berlinere fra både øst og vest strømmet til muren for å se med egne øyne. Vaktkommandanten forsøkte å nå partiledelsen på telefon for å sjekke hva som foregikk, men fikk ikke noen endelig og klar instruks. Klokka 23.17 ga han opp, og uttalte de forløsende ord: ”Lukk opp!” En av de første som kom seg over, var en 40 år gammel kvinne med papiljotter i håret og en kåpe slengt utenpå den blå morgenkåpa. Hun ropte til en venn som stod på siden: ”Jeg er tilbake om ti minutter. Jeg vil bare se om det er virkelig”.
Michael Meyer forteller nært, levende og inspirerende om de begivenhetene som formet det som ifølge ham er det mest avgjørende året i europeisk historie. Den britiske journalisten Peter Millar gjør det samme i sin nye bok, ”1989. The Berlin Wall. My Part in its Downfall”, men han krydrer i større grad sin fortelling om dagliglivet bak Muren med atskillig understatement og galgenhumor. På 1980-tallet jobbet han som korrespondent i Øst-Berlin for ulike britiske publikasjoner. Som Meyer mener Millar det går en rød tråd fra Den kalde krigen til Krigen mot terror. Frykten for fundamentalisme og terrorisme har skapt et paranoid britisk samfunn konstant på et høyt sikkerhetsnivå, hvor borgerrettigheter blir undergravd med utstrakt overvåking, kontroller og innskrenkning av friheter. Det får Millar til å advare: ”Landet er ikke i en verre situasjon nå enn Øst-Tyskland var før Murens fall, men vi er heller ikke alltid så mye bedre som vi gjerne tror.” ”Storebror ser deg” har igjen blitt en husvarm metafor i det britiske ordskiftet.
Veien fram til Berlinmurens fall er brolagt med uforutsette hendelser, noen gode og mange dårlige intensjoner og mye flaks. Hvordan det vil gå med Krigen mot terror, vet bare spåkoner, men foreløpig ser den ut til å passe godt inn i en kaosteori. Mikhail Gorbatsjov var tilhenger av åpenhet og fornying, men ønsket ikke sosialismen og Sovjetunionen til livs. Så på spørsmål om han ville gjort det han gjorde hvis han visste hvordan det gikk, har Gorbatsjov svart kort og greit: ”Trolig ikke”. Spørsmålet er om George W. Bush og Tony Blair vil svare det samme.
Stian Bromark er bokanmelder i Dagbladet
Notis I: Til uka lanserer mangeårig NRK-utenriksjournalist Hans-Wilhelm Steinfeld sin bok ”Hatet i Europa. 20 år etter Berlins andre fall”. Den trekker historiske linjer, summerer opp status etter Murens fall og peker ut veien framover. Ifølge Steinfeld har østeuropeere aldri tatt et skikkelig oppgjør med sin rødbrune fortid, derimot er debatten om fortiden preget av fortrenging, stereotypier og glemsel. Det er ikke bra.
Notis II: Den mest omfattende boka om Berlinmuren på norsk er skrevet av historiker Frederick Taylor og heter “Berlinmuren. 13. august 1961 – 9.november 1989“. Han skriver også om tida etterpå – gjenforeningen av Øst-og Vest-Tyskland, og om den forskjellen som fortsatt eksisterer mellom de to delene. Den avgjørende forskjellen, mener han, var at østeuropeerne ble fratatt sitt håp.
Michael Meyer
Berlinmurens fall. 1989. Året som forandret verden.
Versal forlag
Oversatt av Kjell Olaf Jensen
Nært, levende og tett på begivenhetene
Peter Millar
1989. The Berlin Wall. My Part in its Downfall
Arcadia Books
Galgenhumoristiske hverdagsbetraktninger
posted by Stian Bromark | 7:20 p.m.
<< Home