Unnskyld, igjen

Vi kan ikke slutte med den nasjonale selvpiskingen riktig ennå.

Stian Bromark, Dagbladet
Kulturradikalismen og multikulturalismen har fått mange vakre nekrologer i det siste. I dem blir gjerne de to ismene blandet sammen, spesielt når temaet er innvandring, integrering og asylpolitikk. Det er ikke produktivt. Ett fellestrekk har de to ismene, riktignok: En betydelig vilje til selvkritikk. Den nye kulturkonservative offensiven har forsøkt å ta et oppgjør med denne nasjonale selvpiskingen ved å oppfordre gode nordmenn til å være stolte av norske, europeiske og vestlige verdier. Dette oppgjøret ser ut til å være forhastet.

Det var minoritetene selv som drev fram multikulturalismen og de vant fram fordi de hadde en god sak. Fra 1970 og 1980-tallet fikk de gjennomslag i stater med store, tidligere undertrykte minoritetsgrupper, som for eksempel i USA og Australia. Canada var tidligst ute med å adoptere multikulturalismen som statsideologi, primært av hensyn til landets fransktalende befolkning.

I 1998 ratifiserte Norge Europarådets konvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter. Da fikk tatere/romanifolket, samt jøder, kvener og skogfinner, status som nasjonale minoriteter. Taterne/romanifolket tilhører en gruppe som inntil langt inn på 1900-tallet ble diskriminert, kriminalisert, tvangssterilisert og tvangsplassert på fosterhjem - alt for å fornorske dem. Den rådende statsideologien tilsa assimilering, ikke integrering. I 1998 måtte norske myndigheter offisielt be om unnskyldning. I 2004 ble det gjentatt fra departementalt hold: «Romanifolkets historie er ikke noe norske myndigheter har grunn til å være stolt av.»

I forrige uke rettet menneskerettighetssentret på Falstad en henvendelse til landets statsminister, der det blant annet heter om taterne/romanifolket: «Gruppen har vært - og er fortsatt utsatt for diskriminering og negative holdninger fra den norske majoritetsbefolkningen». I brevet, som blant annet er underskrevet av Den Norske Helsingforskomité og Likestillings- og diskrimineringsombudet, kreves det tiltak for å få bukt med diskrimineringen og for å styrke taterne/romanifolkets språk og kultur.

Staten har beklaget, men skal vi tro en fersk rapport fra Helsingforskomiteen, kjenner vi ennå ikke omfanget av de historiske overgrepene, annet enn at «bruddene begått mot romanifolket/taterne i sum utgjør et så alvorlig mønster at Norge bør etablere en egen gransking som fokuserer på de menneskerettslige sidene ved den tidligere romani-/taterpolitikken». Siste unnskyld er ikke sagt.

Statsviter Melissa Nobles argumenterer i «The Politics of Official Apologies» for hvorfor stater bør be om unnskyldning for fortidige synder overfor minoriteter. Ifølge henne fungerer ordet «unnskyld» ikke som en blankofullmakt til å danne etniske parallellsamfunn, men er et avgjørende skritt på vei mot integrering, forsoning og sameksistens. Likevel kvier mange statsledere seg av frykt for kompensasjonskrav. Derfor vil ikke britene beklage slaveriet, Finland vil ikke be landets samer om unnskyldning og tyrkerne vil ikke beklage folkemordet på armenerne i 1915.

Så lenge vi ønsker å opprettholde våre menneskerettslige forpliktelser, vil Norge forbli et multikulturelt samfunn. Og så lenge det er minoritetene, ikke majoriteten, som presser på for å bidra til korrekt historisk informasjon og for å belyse fortidige overgrep, vil disse minoritetene beholde sitt moralske overtak. Det vil muligens komme ei tid da den norske majoriteten kan si at deres verdier er bedre enn taternes og romanifolkets, men det er ikke ennå.