Gandhis arv
Mahatma Gandhis liv var hans budskap til verden. Ny biografi om den indiske nasjonalhelten viser hvorfor vi ikke hører på ham i dag - og hvorfor vi burde.
Stian Bromark, Dagbladet
Mens India var på vei mot selvstendighet og splittelse, dro den svenske journalisten Barbro Alving fra Göteborg til New Delhi for å ta temperaturen på den nye geopolitiske virkeligheten (temperaturen var høy denne dagen i slutten av april 1947, omtrent 42 grader i skyggen). Håpet var å få en samtale med den korte, skallede og magre mannen som hadde bidratt til at India snart kunne feire sin ferske frihet, men som nå sørget over blodsutgytelsen som fant sted fordi det gikk mot en deling av landet: Advokaten, skribenten og ikke-voldsforkjemperen Mohandas Karamchand Gandhi. Han hadde ikke tid og avviste Alving flere ganger. Hun ga ikke opp, og fikk til slutt mast seg til to minutter. Hennes eneste spørsmål lød slik: «Hvordan ser du på det faktum at India akkurat nå ikke følger din vei?» Han så resignert tilbake på journalisten og svarte: «Madam, du kan skrive i avisa di at India aldri har fulgt min vei».
I oktober i år var det 140 år siden Gandhi ble født og jubileet ble markert over hele India. De fleste synes å være enig om at han var en av de mest betydningsfulle skikkelsene i det 20. århundret, men både i og utenfor India debatteres det med jevne mellomrom om det er noe igjen av Gandhis arv i dagens India, hva som eventuelt bør løftes fram og hva som hører hjemme på skraphaugen. På den ene siden har vi forfattere som Pavan K. Varma, som i sin debattbok «Being Indian» argumenterer for at forestillingen om at India er en fredsnasjon, er villedende (stikkord: atomvåpen, kriger mot Pakistan, drap på statsledere) og at denne myten må destrueres for at India skal få sin rettmessige plass blant det 21. århundrets stormakter. På den andre siden har vi kapasiteter som nobelprisvinner Amartya Sen. Han hevder at Indias historiske identitet er toleranse, forsoning og fred og at Gandhi bare var én i rekken av pådrivere for disse verdiene. Derfor er, og bør India være, et forbilde for verden.
Denne spenningen vender Zac O' Yeah stadig tilbake til i sin prisbelønte biografi «Gandhi. Eller kunsten å snu verden opp ned», som nå foreligger på norsk. Han siterer blant andre en krass nobelprisvinner, V.S. Naipaul, som rundt århundreskiftet konkluderte med at Gandhi «har absolutt ikke noe budskap i dagens verden… Jeg kjenner ingen inder som faktisk leser Gandhi.» O´Yeah viser også til Salman Rushdie, som i en artikkel i Time hevdet at «den brutale sannhet er at Gandhi blir mer og mer irrelevant i det landet han var landsfader i». Rushdie siktet til mange aspekter ved gandhismen, men spesielt til det som har blitt alt mer synlig i India siden landet på 1990-tallet byttet ut «Sovjet-influerte femårsplaner» med «Singapore-inspirert kapitalisme», som O´Yeah kaller det: Det er ikke askese, antimaterialisme og kontemplasjon som står høyest i kurs blant indere i dag, det er Bollywood-glamour, shopping, dyre biler, it, McDonalds og spisse albuer. Middelklassen har vokst eksplosivt, men mange fattige har blitt fattigere. De rike har definitivt blitt rikere, og tilbringer sine liv mellom spising og fettsuging. De også, får vi legge til.
Dette er en flik av den tematikken Zac O´Yeah berører i sin fabelaktige Gandhi-biografi, men det er ingen uvesentlig del av historien til mannen som mente at hans liv var hans budskap til verden. O´Yeah, som egentlig heter Sakari Nuottimäki, ble født i Finland, men vokste opp i Sverige, der har gjort seg bemerket med sitt originale og mangfoldige forfatterskap. For Gandhi-boka ble han belønnet med svenskenes versjon av Brageprisen, Augustpriset. Siden midten av 1990-tallet har han bodd i Bangalore, sør i India. Svigerfaren er muslim, svigermoren hindu. Det er nok ikke mulig for noen å være lommekjent i India, men O´Yeah er bedre kjent enn de fleste vesterlendinger og har i boka tatt flittig i bruk sin geografiske samtidskunnskap. Gandhis liv fortelles kronologisk. Samtidig reiser O´Yeah i hans fotspor, for å finne ut av hva han etterlot seg. Det blir en del stusslige museer og revne bygninger, men også opplysende møter med Gandhi-eksperter, slektninger, sjarlataner og en rabiessmittet ape, som nær tar kverken på biografen. Boka er minst to for prisen av én: Biografi og reiseskildring, hvori opptatt sjangere som intervjuet, essayet, historieleksjonen, med mer.
Det er lite nytt som kommer fram om Gandhis liv, men reiseberetningen og O´Yeahs idéhistoriske perspektiv erstatter nyhetshungeren. Den Gandhi vi møter er ingen stivnet bauta, men en vandrende selvmotsigelse. I oppveksten var Gandhi en sjenert urokråke. Under advokatutdannelsen i London ville han bli en mønstergyldig dannet britisk gentlemen. Seinere i livet forkastet han sjenansen, ble en kontrollfrik og insisterte på at India var på et høyere sivilisatorisk nivå enn britene. Han var mot å blande stat og religion, men hans livsverk er en eneste salig blanding av religioner og politikk. Han ville ikke at folk skulle ta medisiner, i stedet skulle de forandre sin livsstil. Selv led han av høyt blodtrykk og andre skavanker, men fortsatte sin turnévirksomhet i et heseblesende tempo. Han forfektet sølibatet, praktisk nok etter at han selv hadde fått sine barn. Først mente han kastevesenet var en naturlov og måtte bestå, fordi noe annet ville bryte med hinduismens tro på inkarnasjon, seinere ville han forby kasteuvesenet totalt. Hans liv var muligens hans budskap, men ikke dermed sagt at budskapet, det vil si gandhismen, er lett å forstå. Gandhi var ikke redd for å motsi seg selv. Som han skrev: «Jeg vil si til en oppmerksom leser av mine tekster og andre interesserte at jeg i det hele tatt ikke forsøker å være konsekvent». Den som fant inkonsekvenser, rådet Gandhi til å «velge den siste uttalelsen om samme tema».
Noe av gandhismen hører hjemme i søppelbøtta. Hans aggressive og overflatiske kritikk av vestlig sivilisasjon i pamfletten «Hind Swaraj» (1908), er lite kledelig. I et essay i 1921 gikk han løs på nymotens kommunikasjonsmidler, som jernbane og telegraf. Andre aspekter ved ham er mer moderne. Han inspirerte fram menneskerettighetene og sentrale nobelprisvinnere som Dalai Lama, Martin Luther King, Desmond Tutu, Nelson Mandela, Aung San Suu Kyi og Muhammad Yunus. I disse nært forestående København-dager, kan vi godt ha i mente hans syn på økologi og materielt måtehold. Ikke dermed sagt at vi alle må begynne å veve våre egne ublekede klær og leve av geitemelk, men Gandhi hadde et godt poeng da han sa at verden har nok til å dekke alles behov, men ikke alles begjær. Nok er nok, som et bærekraftig livsmotto lyder. Men før du spenner inn livremmen - unn deg Zac O´Yeahs Gandhi-biografi. I sin sjanger er den noe av det spenstigste, klokeste og mest inspirerende som har kommet ut på norsk på lang tid.
Stian Bromark er bokanmelder i Dagbladet
Stian Bromark, Dagbladet
Mens India var på vei mot selvstendighet og splittelse, dro den svenske journalisten Barbro Alving fra Göteborg til New Delhi for å ta temperaturen på den nye geopolitiske virkeligheten (temperaturen var høy denne dagen i slutten av april 1947, omtrent 42 grader i skyggen). Håpet var å få en samtale med den korte, skallede og magre mannen som hadde bidratt til at India snart kunne feire sin ferske frihet, men som nå sørget over blodsutgytelsen som fant sted fordi det gikk mot en deling av landet: Advokaten, skribenten og ikke-voldsforkjemperen Mohandas Karamchand Gandhi. Han hadde ikke tid og avviste Alving flere ganger. Hun ga ikke opp, og fikk til slutt mast seg til to minutter. Hennes eneste spørsmål lød slik: «Hvordan ser du på det faktum at India akkurat nå ikke følger din vei?» Han så resignert tilbake på journalisten og svarte: «Madam, du kan skrive i avisa di at India aldri har fulgt min vei».
I oktober i år var det 140 år siden Gandhi ble født og jubileet ble markert over hele India. De fleste synes å være enig om at han var en av de mest betydningsfulle skikkelsene i det 20. århundret, men både i og utenfor India debatteres det med jevne mellomrom om det er noe igjen av Gandhis arv i dagens India, hva som eventuelt bør løftes fram og hva som hører hjemme på skraphaugen. På den ene siden har vi forfattere som Pavan K. Varma, som i sin debattbok «Being Indian» argumenterer for at forestillingen om at India er en fredsnasjon, er villedende (stikkord: atomvåpen, kriger mot Pakistan, drap på statsledere) og at denne myten må destrueres for at India skal få sin rettmessige plass blant det 21. århundrets stormakter. På den andre siden har vi kapasiteter som nobelprisvinner Amartya Sen. Han hevder at Indias historiske identitet er toleranse, forsoning og fred og at Gandhi bare var én i rekken av pådrivere for disse verdiene. Derfor er, og bør India være, et forbilde for verden.
Denne spenningen vender Zac O' Yeah stadig tilbake til i sin prisbelønte biografi «Gandhi. Eller kunsten å snu verden opp ned», som nå foreligger på norsk. Han siterer blant andre en krass nobelprisvinner, V.S. Naipaul, som rundt århundreskiftet konkluderte med at Gandhi «har absolutt ikke noe budskap i dagens verden… Jeg kjenner ingen inder som faktisk leser Gandhi.» O´Yeah viser også til Salman Rushdie, som i en artikkel i Time hevdet at «den brutale sannhet er at Gandhi blir mer og mer irrelevant i det landet han var landsfader i». Rushdie siktet til mange aspekter ved gandhismen, men spesielt til det som har blitt alt mer synlig i India siden landet på 1990-tallet byttet ut «Sovjet-influerte femårsplaner» med «Singapore-inspirert kapitalisme», som O´Yeah kaller det: Det er ikke askese, antimaterialisme og kontemplasjon som står høyest i kurs blant indere i dag, det er Bollywood-glamour, shopping, dyre biler, it, McDonalds og spisse albuer. Middelklassen har vokst eksplosivt, men mange fattige har blitt fattigere. De rike har definitivt blitt rikere, og tilbringer sine liv mellom spising og fettsuging. De også, får vi legge til.
Dette er en flik av den tematikken Zac O´Yeah berører i sin fabelaktige Gandhi-biografi, men det er ingen uvesentlig del av historien til mannen som mente at hans liv var hans budskap til verden. O´Yeah, som egentlig heter Sakari Nuottimäki, ble født i Finland, men vokste opp i Sverige, der har gjort seg bemerket med sitt originale og mangfoldige forfatterskap. For Gandhi-boka ble han belønnet med svenskenes versjon av Brageprisen, Augustpriset. Siden midten av 1990-tallet har han bodd i Bangalore, sør i India. Svigerfaren er muslim, svigermoren hindu. Det er nok ikke mulig for noen å være lommekjent i India, men O´Yeah er bedre kjent enn de fleste vesterlendinger og har i boka tatt flittig i bruk sin geografiske samtidskunnskap. Gandhis liv fortelles kronologisk. Samtidig reiser O´Yeah i hans fotspor, for å finne ut av hva han etterlot seg. Det blir en del stusslige museer og revne bygninger, men også opplysende møter med Gandhi-eksperter, slektninger, sjarlataner og en rabiessmittet ape, som nær tar kverken på biografen. Boka er minst to for prisen av én: Biografi og reiseskildring, hvori opptatt sjangere som intervjuet, essayet, historieleksjonen, med mer.
Det er lite nytt som kommer fram om Gandhis liv, men reiseberetningen og O´Yeahs idéhistoriske perspektiv erstatter nyhetshungeren. Den Gandhi vi møter er ingen stivnet bauta, men en vandrende selvmotsigelse. I oppveksten var Gandhi en sjenert urokråke. Under advokatutdannelsen i London ville han bli en mønstergyldig dannet britisk gentlemen. Seinere i livet forkastet han sjenansen, ble en kontrollfrik og insisterte på at India var på et høyere sivilisatorisk nivå enn britene. Han var mot å blande stat og religion, men hans livsverk er en eneste salig blanding av religioner og politikk. Han ville ikke at folk skulle ta medisiner, i stedet skulle de forandre sin livsstil. Selv led han av høyt blodtrykk og andre skavanker, men fortsatte sin turnévirksomhet i et heseblesende tempo. Han forfektet sølibatet, praktisk nok etter at han selv hadde fått sine barn. Først mente han kastevesenet var en naturlov og måtte bestå, fordi noe annet ville bryte med hinduismens tro på inkarnasjon, seinere ville han forby kasteuvesenet totalt. Hans liv var muligens hans budskap, men ikke dermed sagt at budskapet, det vil si gandhismen, er lett å forstå. Gandhi var ikke redd for å motsi seg selv. Som han skrev: «Jeg vil si til en oppmerksom leser av mine tekster og andre interesserte at jeg i det hele tatt ikke forsøker å være konsekvent». Den som fant inkonsekvenser, rådet Gandhi til å «velge den siste uttalelsen om samme tema».
Noe av gandhismen hører hjemme i søppelbøtta. Hans aggressive og overflatiske kritikk av vestlig sivilisasjon i pamfletten «Hind Swaraj» (1908), er lite kledelig. I et essay i 1921 gikk han løs på nymotens kommunikasjonsmidler, som jernbane og telegraf. Andre aspekter ved ham er mer moderne. Han inspirerte fram menneskerettighetene og sentrale nobelprisvinnere som Dalai Lama, Martin Luther King, Desmond Tutu, Nelson Mandela, Aung San Suu Kyi og Muhammad Yunus. I disse nært forestående København-dager, kan vi godt ha i mente hans syn på økologi og materielt måtehold. Ikke dermed sagt at vi alle må begynne å veve våre egne ublekede klær og leve av geitemelk, men Gandhi hadde et godt poeng da han sa at verden har nok til å dekke alles behov, men ikke alles begjær. Nok er nok, som et bærekraftig livsmotto lyder. Men før du spenner inn livremmen - unn deg Zac O´Yeahs Gandhi-biografi. I sin sjanger er den noe av det spenstigste, klokeste og mest inspirerende som har kommet ut på norsk på lang tid.
Stian Bromark er bokanmelder i Dagbladet
posted by Stian Bromark | 3:28 p.m.
<< Home