Engler og demoner på timeplanen
Statsministeren, utenriksministeren og medlemmer av kongefamilien har gått der. Har de blitt hjernevasket av okkultisme? Ny bok hudfletter steinerskolens religiøse fundament.
Stian Bromark, Dagbladet
BOK: En tittel som «Det de ikke forteller oss», med ordet «okkult» i undertittelen, høres intuitivt ut som ei bok med betydelig innslag av konspirasjonsteorier, demonutdrivelse og andre former for kultisk vanvidd. Men så handler det altså om noe så jordnært som barn, skole og læreplan. Riktignok ikke den offentlige skolen, men fortsatt en skole som har preget tusenvis av norske barn gjennom generasjoner. I over nitti år, faktisk. Ofte avkom av svært ressursrike og radikale foreldre, skal sies, men like fullt søte, små uskyldige barn. Steinerskolebarn.
Hva galt har de gjort? Ingenting, skal vi tro forfatterne bak boka, Kristin Sandberg og Trond K.O. Kristoffersen. Men foreldrene, muligens. I hvert fall lærerne. Og andre antroposofer. Samt norske politikere og profeten sjøl, Rudolf Steiner. Steinskolen framstilles, og får statsstøtte, som et rent pedagogisk alternativ, med vekt på læring gjennom lek og kunstnerisk utfoldelse, men er egentlig et kvasireligiøst livssynsalternativ der Steiners sære, okkulte og uvitenskapelige troslære, antroposofien, blir lurt inn i de unge håpefulle - som regel mot barnas, foreldrenes og politikernes viten. Steinerbevegelsen taler med to tunger, én internt, en annen eksternt. Vi kjenner godt den siste, glansbildeversjonen. Nå har Sandberg og Kristoffersen bestemt seg for å avsløre livet i de indre gemakker, der skyggesidene dominerer. Det de ikke forteller oss. Kjør debatt.
Sandberg og Kristoffersen har begge vært tilknyttet steinerskolen og har hatt barn som har gått der. Gradvis forsvant illusjonene. De følte seg lurt. Ungene ble tatt ut og arbeidsforholdet opphørte. Internettsiden Steinerkritikk.no ble opprettet og i fire år har de nå jobbet med å samle dokumentasjon til boka. De vil ikke skolen til livs, bedyrer de, men ønsker at den står fram med sitt religiøse grunnlag og innrømmer at hensikten med skolen er, for å sitere Steiner, «å sette ut i livet den guddommelige kosmiske planen. Vi bør alltid huske at når vi gjør noe, bringer vi videre gudenes intensjoner, at vi er, på en bestemt måte, de mediene ÆdetÅ der oppe strømmer gjennom og ut i verden». Steinerskolelærere er, med andre ord, medier for gudene, og deres jobb er å kultivere barnas karma og reinkarnasjon, slik at legemet slipper og bare ånden blir tilbake, i Den sjette etteratlantiske periode. Erkeengler er skolenes høyeste beskyttere.
Kritikken er solid fundert på utallige intervjuer med kritiske foreldre og lærere, interne rapporter og skriv, Steiners originalkilder, avisdebatter, og så videre. Men det er noe med ståstedet til forfatterne, samt mange av dem som forteller sin historie, som etterlater en litt vammel smak i munnen. Dette er mennesker med tapte illusjoner. De hengivne som mistet troen og oppdaget sinnet. Dermed er grunnen beredt for de store pendelsvingningene. Sandberg/Kristoffersen valgte steinerskolen fordi de ønsket en antimaterialistisk, frittenkende og kreativ oppvekst for sine barn. De hadde registrert at barndommen «var blitt en slagmark for markedskreftene» og lagt «ut på billigsalg». Foreldrene Sandberg/Kristoffersen jaktet på det autentiske, naturlige og gode i verden. »Som unge foreldre var vi mer vennlig innstilt overfor det som var gammelt og etnisk, enn det som luktet kommersialisme og amerikansk». Gammelt og opprinnelig, det er bra. Nytt og moderne? Ikke bra. «Har ikke enhetsskolen et stort ansvar for at nytelsessyke TV-slaver med dårlig kosthold sitter i sofaen når det avholdes valg?»
Vel, har du sagt a, må du si b. Klart det. Foreldrene er sjefen. Så får det heller være at man sender ungene fluks inn i noe som får «amerikansk» til å se ut som en skitur i marka en solrik søndag morgen. Intuitivt og umiddelbart høres det ikke ut som at moralen er at man ikke skal sende ungene sine på steinerskolen, men at man skal slutte å bruke ungene som redningsplanke for sin egen dårlige samvittighet. Sandberg/Kristoffersen er de frelste som ble de frafalne, og det gjør at de snakker fra et spesifikt utgangspunkt med begrenset overføringsverdi. Det forhindrer ikke at de har poenger.
Ulempen med anekdotiske bevis, som utgjør ryggraden i boka, er at de er private, atskilte og ofte følelsesladede. Men Sandberg/Kristoffersen har samlet såpass mange av dem, og de likner hverandre i så stor grad, at summen blir nokså overveldende. Mange nok tilknyttet steinerbevegelsen har den samme følelsen av sekterisme, dobbeltspill og forvirrende pedagogikk. Det ville ikke vært unaturlig om Kristin Halvorsen tok initiativ til en gransking av skolene, slik at staten ble forsikret om at den ikke bevilger x-antall kroner på falskt grunnlag. Noe annet vil også forsterke forfatternes påstand om at steinerskolen er særdeles godt beskyttet av den norske politiske, kulturelle og rojale eliten.
«Det de ikke forteller oss» er en utfordrende bok å ta stilling til. Den inneholder mange påstander som vanskelig lar seg verifisere eller som ender i munnhoggeri mot munnhoggeri. Et sted heter det at de «fleste som er medarbeidere på steinerskolen har liten kjennskap til Rudolf Steiners tekster», likevel bruker forfatterne mye plass på en nokså bokstavtro lesning av hans livsverk. Dermed er det uråd å vite sammenhengen mellom utgangspunktet og virkeligheten, teorien og praksisen, det som sies bak kateteret og som går inn bak elevpulten. Norges statsminister og utenriksminister, samt en hel rekke av landets kulturelle elite, har gått på skolen og tilsynelatende kommet seg helskinnet gjennom utdannelsen - uten at man blir fristet til å lete etter bevis på at de har blitt hjernevasket til å tro på karma og reinkarnasjon.
Sandberg/Kristoffersen tilbyr også en generell kritikk av det norske antroposofiske miljøet, og hevder at det systematisk imøtegår all motstand på organisert vis. Slik blir vi fanget i en verden vi ikke kommer ut av: Antroposofene kan ikke forsvare seg uten å bekrefte at kritikken er korrekt. Steinerskolelærerne kan heller ikke benekte at de bedriver okkult undervisning, fordi påstanden er at de systematisk benekter dette. Kritiserer man antroposofien og steinerpedagogikken kritiserer man Sannheten, påstår forfatterne at antroposofene og steinerpedagogene hevder. Kritiserer man Sandberg/Kristoffersen vil man også få den samme påstanden slengt tilbake. Sannhet, løgn, bedrag, tro og overtro. Store spørsmål står tilsynelatende på spill, men englene og demonene får ha oss tilgitt når vi antyder at det hele kan forveksles med en intern debatt for sekta.
Stian Bromark, Dagbladet
BOK: En tittel som «Det de ikke forteller oss», med ordet «okkult» i undertittelen, høres intuitivt ut som ei bok med betydelig innslag av konspirasjonsteorier, demonutdrivelse og andre former for kultisk vanvidd. Men så handler det altså om noe så jordnært som barn, skole og læreplan. Riktignok ikke den offentlige skolen, men fortsatt en skole som har preget tusenvis av norske barn gjennom generasjoner. I over nitti år, faktisk. Ofte avkom av svært ressursrike og radikale foreldre, skal sies, men like fullt søte, små uskyldige barn. Steinerskolebarn.
Hva galt har de gjort? Ingenting, skal vi tro forfatterne bak boka, Kristin Sandberg og Trond K.O. Kristoffersen. Men foreldrene, muligens. I hvert fall lærerne. Og andre antroposofer. Samt norske politikere og profeten sjøl, Rudolf Steiner. Steinskolen framstilles, og får statsstøtte, som et rent pedagogisk alternativ, med vekt på læring gjennom lek og kunstnerisk utfoldelse, men er egentlig et kvasireligiøst livssynsalternativ der Steiners sære, okkulte og uvitenskapelige troslære, antroposofien, blir lurt inn i de unge håpefulle - som regel mot barnas, foreldrenes og politikernes viten. Steinerbevegelsen taler med to tunger, én internt, en annen eksternt. Vi kjenner godt den siste, glansbildeversjonen. Nå har Sandberg og Kristoffersen bestemt seg for å avsløre livet i de indre gemakker, der skyggesidene dominerer. Det de ikke forteller oss. Kjør debatt.
Sandberg og Kristoffersen har begge vært tilknyttet steinerskolen og har hatt barn som har gått der. Gradvis forsvant illusjonene. De følte seg lurt. Ungene ble tatt ut og arbeidsforholdet opphørte. Internettsiden Steinerkritikk.no ble opprettet og i fire år har de nå jobbet med å samle dokumentasjon til boka. De vil ikke skolen til livs, bedyrer de, men ønsker at den står fram med sitt religiøse grunnlag og innrømmer at hensikten med skolen er, for å sitere Steiner, «å sette ut i livet den guddommelige kosmiske planen. Vi bør alltid huske at når vi gjør noe, bringer vi videre gudenes intensjoner, at vi er, på en bestemt måte, de mediene ÆdetÅ der oppe strømmer gjennom og ut i verden». Steinerskolelærere er, med andre ord, medier for gudene, og deres jobb er å kultivere barnas karma og reinkarnasjon, slik at legemet slipper og bare ånden blir tilbake, i Den sjette etteratlantiske periode. Erkeengler er skolenes høyeste beskyttere.
Kritikken er solid fundert på utallige intervjuer med kritiske foreldre og lærere, interne rapporter og skriv, Steiners originalkilder, avisdebatter, og så videre. Men det er noe med ståstedet til forfatterne, samt mange av dem som forteller sin historie, som etterlater en litt vammel smak i munnen. Dette er mennesker med tapte illusjoner. De hengivne som mistet troen og oppdaget sinnet. Dermed er grunnen beredt for de store pendelsvingningene. Sandberg/Kristoffersen valgte steinerskolen fordi de ønsket en antimaterialistisk, frittenkende og kreativ oppvekst for sine barn. De hadde registrert at barndommen «var blitt en slagmark for markedskreftene» og lagt «ut på billigsalg». Foreldrene Sandberg/Kristoffersen jaktet på det autentiske, naturlige og gode i verden. »Som unge foreldre var vi mer vennlig innstilt overfor det som var gammelt og etnisk, enn det som luktet kommersialisme og amerikansk». Gammelt og opprinnelig, det er bra. Nytt og moderne? Ikke bra. «Har ikke enhetsskolen et stort ansvar for at nytelsessyke TV-slaver med dårlig kosthold sitter i sofaen når det avholdes valg?»
Vel, har du sagt a, må du si b. Klart det. Foreldrene er sjefen. Så får det heller være at man sender ungene fluks inn i noe som får «amerikansk» til å se ut som en skitur i marka en solrik søndag morgen. Intuitivt og umiddelbart høres det ikke ut som at moralen er at man ikke skal sende ungene sine på steinerskolen, men at man skal slutte å bruke ungene som redningsplanke for sin egen dårlige samvittighet. Sandberg/Kristoffersen er de frelste som ble de frafalne, og det gjør at de snakker fra et spesifikt utgangspunkt med begrenset overføringsverdi. Det forhindrer ikke at de har poenger.
Ulempen med anekdotiske bevis, som utgjør ryggraden i boka, er at de er private, atskilte og ofte følelsesladede. Men Sandberg/Kristoffersen har samlet såpass mange av dem, og de likner hverandre i så stor grad, at summen blir nokså overveldende. Mange nok tilknyttet steinerbevegelsen har den samme følelsen av sekterisme, dobbeltspill og forvirrende pedagogikk. Det ville ikke vært unaturlig om Kristin Halvorsen tok initiativ til en gransking av skolene, slik at staten ble forsikret om at den ikke bevilger x-antall kroner på falskt grunnlag. Noe annet vil også forsterke forfatternes påstand om at steinerskolen er særdeles godt beskyttet av den norske politiske, kulturelle og rojale eliten.
«Det de ikke forteller oss» er en utfordrende bok å ta stilling til. Den inneholder mange påstander som vanskelig lar seg verifisere eller som ender i munnhoggeri mot munnhoggeri. Et sted heter det at de «fleste som er medarbeidere på steinerskolen har liten kjennskap til Rudolf Steiners tekster», likevel bruker forfatterne mye plass på en nokså bokstavtro lesning av hans livsverk. Dermed er det uråd å vite sammenhengen mellom utgangspunktet og virkeligheten, teorien og praksisen, det som sies bak kateteret og som går inn bak elevpulten. Norges statsminister og utenriksminister, samt en hel rekke av landets kulturelle elite, har gått på skolen og tilsynelatende kommet seg helskinnet gjennom utdannelsen - uten at man blir fristet til å lete etter bevis på at de har blitt hjernevasket til å tro på karma og reinkarnasjon.
Sandberg/Kristoffersen tilbyr også en generell kritikk av det norske antroposofiske miljøet, og hevder at det systematisk imøtegår all motstand på organisert vis. Slik blir vi fanget i en verden vi ikke kommer ut av: Antroposofene kan ikke forsvare seg uten å bekrefte at kritikken er korrekt. Steinerskolelærerne kan heller ikke benekte at de bedriver okkult undervisning, fordi påstanden er at de systematisk benekter dette. Kritiserer man antroposofien og steinerpedagogikken kritiserer man Sannheten, påstår forfatterne at antroposofene og steinerpedagogene hevder. Kritiserer man Sandberg/Kristoffersen vil man også få den samme påstanden slengt tilbake. Sannhet, løgn, bedrag, tro og overtro. Store spørsmål står tilsynelatende på spill, men englene og demonene får ha oss tilgitt når vi antyder at det hele kan forveksles med en intern debatt for sekta.
posted by Stian Bromark | 6:08 p.m.
<< Home