Skytsengel for de åndsfraværende
Skolesystemet tror relativitetsteorien er det viktigste den oppvoksende slekt kan lære av Albert Einstein. En ny biografi viser at han har langt mer presserende ting å lære bort: Nysgjerrighet, fantasi og opprør mot autoriteter.
Stian Bromark, Dagbladet
Under en middag til ære for relativitetsteoriens far, tok Albert Einstein fram en notisbok og begynte å skrible. Da hedersgjesten ble introdusert, reiste forsamlingen seg og klappet. Einstein fortsatte å tegne og skrive inntil lyden endelig trengte gjennom. Da reiste han seg – og klappet. Einstein antok at applausen var for en annen.
Hans navn er blitt synonymt med den distré professoren med viltvoksende hår, fillete klær, pipa på snei og ødelagte briller på nestippen – vel og merke hvis han har funnet igjen brillene sine. Slik var eksentrikeren Albert Einstein. Etter at han ble kjent, valgte han selv å spille ut rollen som rotehue. Derfor kunne han slippe unna med å spille Mozart på fiolin i stedet for å besvare spørsmål på vitenskapelige konferanser. Artistisk, sjarmerende – og litt arrogant.
Nå foreligger en ny biografi om Einstein, skrevet av den amerikanske kommentatoren og redaktøren Walter Isaacson. Boka er en grundig livsskildring på 682 sider, hvorav de 100 siste er kildehenvisninger. Slik er det gjerne i biografier nå til dags, spesielt hvis de omhandler store menn i historien. Alt i alt er denne faglige tyngden et framskritt fra tidligere mer uvøren omgang med liv, men det er likevel ikke til å unngå at man tidvis tar seg i å etterlyse mer frekkhet og større variasjon, en litteratur med vilje til å utfordre, ikke bare degge med kildene. Isaacson kan ikke klandres for det som ikke finnes, han viser fram et rikt menneskeliv stødig, utvungent og formidlingsivrig, men kanskje er det uortodoksien hos den biograferte som gjør at man savner det grenseoverskridende. ”Fantasi er viktigere enn kunnskap”, som Einstein ville sagt det.
Det er ikke et dogme man forventer fra en vitenskapsmann. Så var hans begynnelse heller ikke spesielt arketypisk. Som barn ble han kalt ”dummen”, fordi han var så sein til å snakke, og familien trodde en stund han var tilbakestående. Einstein har gitt denne treige utviklingen æren for at han beholdt barnets åpenhet for livets gåter i voksen alder. Da han fikk et kompass av sin far, ble han fra seg av lykke: Hvilke skjulte krefter var det som fikk magnetnålen til å bevege seg? På skolen var han en einstøing, noe som delvis skyldtes den utbredte antisemittismen i Tyskland, delvis hans distréhet samt at han raskt utviklet en forakt for konformitet. Isaacson kaller ham en ”skytshelgen for all verdens åndsfraværende skolebarn”.
Einstein kunne være nesevis overfor lærerne. Han strøk ikke i matte, som myten skal ha det til, men han gjorde det ikke spesielt godt i fransk, zoologi og samfunnsfag. En lærer sa til Einstein at han var en ”særdeles dyktig gutt. Men De har én stor feil: De gjør aldri det De får beskjed om”. Fra Zürich polytekniske skole gikk han ut som en av de svakeste elevene i klassen.
Hans obsternasighet ga ham et ry som bråkmaker. Derfor fikk han heller ingen assistentstillinger ved universitetene, men måtte ta til takke med ”inspektør av tredje klasse” på patentkontoret. Der gjorde han unna dagens dont på et par-tre timer. Resten av arbeidstiden puslet han med naturlovene. Hans viktigste oppdagelser dukket opp i løpet av noen vårmåneder i 1905 – den mest kjente er relativitetsteorien.
Hans publiserte artikler ble møtt med en påtagelig taushet. Han ble verken berømt eller ettertraktet. Først fire år seinere, i 1909, fikk han sin første universitetsstilling, med stusseligere lønn enn ved patentkontoret. Men han var endelig blitt medlem av ”horenes laug”, som han kalte det.
Einstein var en radikaler som våget å kritisere datidens fremste hjerner, men det var også noe med tiden. Opprøret med det tradisjonelle verdensbildet spredte om seg innenfor alle samfunnsfelt. Picasso, Joyce, Freud og Stravinskij utfordret samtidig konvensjonene på sine respektive områder. Selv om Einstein trodde på absolutter i fysikk og moral, ble hans teori tolket inn i det moderne verdensbildet som opphevet skillet mellom årsak og virkning, orden og plikt, tid og rom. Fundamentet for ”all menneskelig tenkning er blitt underminert”, som New York Times skrev i en leder.
Einstein fikk skylda for oppløsning av moral, abstrakt malerkunst og atonal musikk.
Etter det berømte solkformørkelseseksperimentet i 1919, som bekreftet Einsteins teorier, ble han verdenskjent over natta. Likevel fikk han ikke Nobelprisen, som han hadde ventet på siden 1905. Utmerkelsen fikk han først i 1922, og da var han så irritert på komiteen at han ikke tok seg bryet med å dra til Stockholm.
Det nærmeste tiåret ble antisemittismen et prekært anliggende for Europas jøder. Tyskeren Einstein så seg nødt til å flykte til USA. Parallelt vokste det politiske engasjementet. Einstein ble en ivrig talsmann for pasifisme, kosmopolitisme, antirasisme og demokratisk sosialisme. Pasifismen valgte han riktignok å kaste på båten da det ble klart at Hitler var på krigstokt. Det var en passende logikk for en frisinnet sjel: Einstein var pasifist bare i fredstid.
Han berømmelige stathet, som en gang hadde hjulpet ham til å oppdage det ukjente, ble gradvis en hemsko. Omtrent hvert år fra 1931 skrev avisene at han skulle kunngjøre en ny enhetlig feltteori. Han strittet imot den moderne kvantefysikken, ble stadig mer religiøs og hjalp til med å utvikle atombomben. Radikaleren endte opp som konservativ.
Einstein var ikke alltid like grei mot sine omgivelser. Han dumpet sin første kone, giftet seg med sin tre år eldre kusine og hadde mange elskere på si. Han trodde nemlig ikke på monogami - en pen måte å fortelle konene sine at de måtte finne seg i utroskapen. Da hans første kone døde i 1948, lot han sin yngste sønn råtne bort på et sinnsykehus i Sveits. Men det avgjort mest uspiselige trekket ved mannen, er hans dikt: ”Oi oi! Den Hansemann! Av begjær så yr/ ved tanke på sin Dukkelise/at puten hans tar fyr!”.
Walter Isaacsons Einstein-biografi er sjangerkonvensjonell, men like fullt høyst lesverdig. Isaacson turnerer elegant diverse lag av hans liv, det som utkrystalliserer seg mellom det offentlige, de løsrevne mytene, Einsteins egen selvforståelse og reaksjonene til hans nærmeste. Fram trer en mangefasettert menneskeskikkelse, skjønt den ligger tett på klisjeen, og på lasset får vi en moral med overføringsverdi til dagens debatt om skolevesenet, dannelse, yrkesfag og teoriens rolle: Einstein fikk ikke suksess fordi han var skoleflink, lydig og konvensjonell, men fordi han gikk motstrøms, var nysgjerrig og stolte på fantasien. Verdien av utdannelse, mente Einstein, ”ligger ikke i å lære mange fakta, men i å øve seg opp til å tenke”. Det er budskapet fra verdens fremste geni til Stoltenberg-regjeringen.
Stian Bromark er journalist og forfatter
Notis I:Det var litt av en verdensbegivenhet som fant sted i Oslo/Kristiania en junidag for 90 år siden. Da kom Albert Einstein til Norge for å holde tre foredrag om relativitetsteorien. Universitetets Aula var dekket til randen av skuelystne og avisene var fulle av uforståelig skriblerier om universet (for folk flest). Om disse ti dagene har Nils Voje Johansen skrevet en kort, underholdende bok under tittelen ”Einstein i Norge” (2005).
Notis II: Det som ga Albert Einstein mest dårlig samvittighet i løpet av livet, var hans bidrag til oppfinnelsen av atombomben. For det første var den basert på hans oppdagelse av masseenergiloven i 1905 (energi er lik masse multiplisert med kvadraten av lysets hastighet), bedre kjent under formelen ”E=mc2”. Dernest sendte han et brev til Roosevelt og oppfordret ham til å lage en atombombe før tyskerne rakk det, noe presidenten så gjorde.
Stian Bromark, Dagbladet
Under en middag til ære for relativitetsteoriens far, tok Albert Einstein fram en notisbok og begynte å skrible. Da hedersgjesten ble introdusert, reiste forsamlingen seg og klappet. Einstein fortsatte å tegne og skrive inntil lyden endelig trengte gjennom. Da reiste han seg – og klappet. Einstein antok at applausen var for en annen.
Hans navn er blitt synonymt med den distré professoren med viltvoksende hår, fillete klær, pipa på snei og ødelagte briller på nestippen – vel og merke hvis han har funnet igjen brillene sine. Slik var eksentrikeren Albert Einstein. Etter at han ble kjent, valgte han selv å spille ut rollen som rotehue. Derfor kunne han slippe unna med å spille Mozart på fiolin i stedet for å besvare spørsmål på vitenskapelige konferanser. Artistisk, sjarmerende – og litt arrogant.
Nå foreligger en ny biografi om Einstein, skrevet av den amerikanske kommentatoren og redaktøren Walter Isaacson. Boka er en grundig livsskildring på 682 sider, hvorav de 100 siste er kildehenvisninger. Slik er det gjerne i biografier nå til dags, spesielt hvis de omhandler store menn i historien. Alt i alt er denne faglige tyngden et framskritt fra tidligere mer uvøren omgang med liv, men det er likevel ikke til å unngå at man tidvis tar seg i å etterlyse mer frekkhet og større variasjon, en litteratur med vilje til å utfordre, ikke bare degge med kildene. Isaacson kan ikke klandres for det som ikke finnes, han viser fram et rikt menneskeliv stødig, utvungent og formidlingsivrig, men kanskje er det uortodoksien hos den biograferte som gjør at man savner det grenseoverskridende. ”Fantasi er viktigere enn kunnskap”, som Einstein ville sagt det.
Det er ikke et dogme man forventer fra en vitenskapsmann. Så var hans begynnelse heller ikke spesielt arketypisk. Som barn ble han kalt ”dummen”, fordi han var så sein til å snakke, og familien trodde en stund han var tilbakestående. Einstein har gitt denne treige utviklingen æren for at han beholdt barnets åpenhet for livets gåter i voksen alder. Da han fikk et kompass av sin far, ble han fra seg av lykke: Hvilke skjulte krefter var det som fikk magnetnålen til å bevege seg? På skolen var han en einstøing, noe som delvis skyldtes den utbredte antisemittismen i Tyskland, delvis hans distréhet samt at han raskt utviklet en forakt for konformitet. Isaacson kaller ham en ”skytshelgen for all verdens åndsfraværende skolebarn”.
Einstein kunne være nesevis overfor lærerne. Han strøk ikke i matte, som myten skal ha det til, men han gjorde det ikke spesielt godt i fransk, zoologi og samfunnsfag. En lærer sa til Einstein at han var en ”særdeles dyktig gutt. Men De har én stor feil: De gjør aldri det De får beskjed om”. Fra Zürich polytekniske skole gikk han ut som en av de svakeste elevene i klassen.
Hans obsternasighet ga ham et ry som bråkmaker. Derfor fikk han heller ingen assistentstillinger ved universitetene, men måtte ta til takke med ”inspektør av tredje klasse” på patentkontoret. Der gjorde han unna dagens dont på et par-tre timer. Resten av arbeidstiden puslet han med naturlovene. Hans viktigste oppdagelser dukket opp i løpet av noen vårmåneder i 1905 – den mest kjente er relativitetsteorien.
Hans publiserte artikler ble møtt med en påtagelig taushet. Han ble verken berømt eller ettertraktet. Først fire år seinere, i 1909, fikk han sin første universitetsstilling, med stusseligere lønn enn ved patentkontoret. Men han var endelig blitt medlem av ”horenes laug”, som han kalte det.
Einstein var en radikaler som våget å kritisere datidens fremste hjerner, men det var også noe med tiden. Opprøret med det tradisjonelle verdensbildet spredte om seg innenfor alle samfunnsfelt. Picasso, Joyce, Freud og Stravinskij utfordret samtidig konvensjonene på sine respektive områder. Selv om Einstein trodde på absolutter i fysikk og moral, ble hans teori tolket inn i det moderne verdensbildet som opphevet skillet mellom årsak og virkning, orden og plikt, tid og rom. Fundamentet for ”all menneskelig tenkning er blitt underminert”, som New York Times skrev i en leder.
Einstein fikk skylda for oppløsning av moral, abstrakt malerkunst og atonal musikk.
Etter det berømte solkformørkelseseksperimentet i 1919, som bekreftet Einsteins teorier, ble han verdenskjent over natta. Likevel fikk han ikke Nobelprisen, som han hadde ventet på siden 1905. Utmerkelsen fikk han først i 1922, og da var han så irritert på komiteen at han ikke tok seg bryet med å dra til Stockholm.
Det nærmeste tiåret ble antisemittismen et prekært anliggende for Europas jøder. Tyskeren Einstein så seg nødt til å flykte til USA. Parallelt vokste det politiske engasjementet. Einstein ble en ivrig talsmann for pasifisme, kosmopolitisme, antirasisme og demokratisk sosialisme. Pasifismen valgte han riktignok å kaste på båten da det ble klart at Hitler var på krigstokt. Det var en passende logikk for en frisinnet sjel: Einstein var pasifist bare i fredstid.
Han berømmelige stathet, som en gang hadde hjulpet ham til å oppdage det ukjente, ble gradvis en hemsko. Omtrent hvert år fra 1931 skrev avisene at han skulle kunngjøre en ny enhetlig feltteori. Han strittet imot den moderne kvantefysikken, ble stadig mer religiøs og hjalp til med å utvikle atombomben. Radikaleren endte opp som konservativ.
Einstein var ikke alltid like grei mot sine omgivelser. Han dumpet sin første kone, giftet seg med sin tre år eldre kusine og hadde mange elskere på si. Han trodde nemlig ikke på monogami - en pen måte å fortelle konene sine at de måtte finne seg i utroskapen. Da hans første kone døde i 1948, lot han sin yngste sønn råtne bort på et sinnsykehus i Sveits. Men det avgjort mest uspiselige trekket ved mannen, er hans dikt: ”Oi oi! Den Hansemann! Av begjær så yr/ ved tanke på sin Dukkelise/at puten hans tar fyr!”.
Walter Isaacsons Einstein-biografi er sjangerkonvensjonell, men like fullt høyst lesverdig. Isaacson turnerer elegant diverse lag av hans liv, det som utkrystalliserer seg mellom det offentlige, de løsrevne mytene, Einsteins egen selvforståelse og reaksjonene til hans nærmeste. Fram trer en mangefasettert menneskeskikkelse, skjønt den ligger tett på klisjeen, og på lasset får vi en moral med overføringsverdi til dagens debatt om skolevesenet, dannelse, yrkesfag og teoriens rolle: Einstein fikk ikke suksess fordi han var skoleflink, lydig og konvensjonell, men fordi han gikk motstrøms, var nysgjerrig og stolte på fantasien. Verdien av utdannelse, mente Einstein, ”ligger ikke i å lære mange fakta, men i å øve seg opp til å tenke”. Det er budskapet fra verdens fremste geni til Stoltenberg-regjeringen.
Stian Bromark er journalist og forfatter
Notis I:Det var litt av en verdensbegivenhet som fant sted i Oslo/Kristiania en junidag for 90 år siden. Da kom Albert Einstein til Norge for å holde tre foredrag om relativitetsteorien. Universitetets Aula var dekket til randen av skuelystne og avisene var fulle av uforståelig skriblerier om universet (for folk flest). Om disse ti dagene har Nils Voje Johansen skrevet en kort, underholdende bok under tittelen ”Einstein i Norge” (2005).
Notis II: Det som ga Albert Einstein mest dårlig samvittighet i løpet av livet, var hans bidrag til oppfinnelsen av atombomben. For det første var den basert på hans oppdagelse av masseenergiloven i 1905 (energi er lik masse multiplisert med kvadraten av lysets hastighet), bedre kjent under formelen ”E=mc2”. Dernest sendte han et brev til Roosevelt og oppfordret ham til å lage en atombombe før tyskerne rakk det, noe presidenten så gjorde.
posted by Stian Bromark | 2:33 p.m.
<< Home