En turist i folkemord
Ved siden av majestetiske Angkor Wat, består Kambodsjas fremste turistattraksjon i dag av knokler, hodeskaller og torturinstrumenter. Snart kan du også besøke stedet der massemorder Pol Pot ble kremert.
Stian Bromark, Dagbladet
Fra hotellet har vi utsikt til Kambodsjas fortid og framtid. Foreign Correspondents Club, eller FCC blant de late, har på snaue 20 år rukket å bli en institusjon og en turistattraksjon i Phnom Penh, en nymotens etterligning av den klassiske journalistklubben i Hong Kong. Det er ikke så mye et hotell som det er en restaurantbar med ni rom til utleie. Rommene er moderne designet i nykolonial stil, men idyllen ødelegges av bilder på veggen: Avisutklipp fra Phnom Penh Post om rettssaken mot den tidligere Røde Khmer-toppen kamerat Duch; Kang Kek lew, som var sjef for det beryktede Tuol Sleng-torturfengselet. I restauranten slipper man heller ikke unna - der henger dramatiske bilder av Røde Khmers inntog i Phnom Penh i 1975 til salgs, tatt av den amerikanske fotografen Al Rockoff, som i den Oscar-belønnede storfilmen ”The Killing Fields” blir spilt av John Malkovich.
Fortid, og framtid: Etter mange tiår med krig, diktatur og ustabilitet ser Kambodsja endelig ut til å ha prioriteringene i orden. Det handler om økt vekst gjennom turisme, turisme og turisme. Hvis Thailand kan, kan Kambodsja. Siden 2003 har tilstrømningen vært eksplosiv, med en fordobling av antall besøkende, og i dag lever 300 000 av 14 millioner kambodsjanere av turismen. Fram til finanskrisa var den årlige økonomiske veksten på over 10 prosent. De tusen år gamle hindu-buddhistiske templene utenfor Siem Reap, Angkor Wat – fem-seks timers biltur nord for hovedstaden Phnom Penh – tiltrekker seg de fleste turistene. Pengesterke vesterlendinger kommer gjerne på dagstur rett fra slaraffenlivet på de thailandske strendene, og den eventyrlige veksten de siste årene synes på byen, med brede, velfungerende og neonopplyste gater, fancy designbutikker, og hippe markeder. Phnom Penh har også sine gullbefengte templer, overdådige slott og fargesprakende museeer, men det er ikke på disse stedene du risikerer å treffe andre rødsprengte – det gjør du på steder reist til minne om det svært så uforsonlige Røde Khmer-regimet mellom 1975 og 1979, som tok livet av anslagsvis to millioner kambodsjanere.
Sjåførene av de åpne mopeddrevne taxivognene (tuk-tuk) utenfor hotellet er serviceinnstilte. Over setene henger skilt med tilbud om hvor de helst kjører oss. Ved siden av et par markeder og kongens slott, samt FCC, er det to turistattraksjoner som byens innbyggere og landets myndigheter gjerne vil vise de langveisfarende: Folkemordmuseet (Tuol Sleng) og dødsmarkene (The Killing Fields). Tuol Sleng, også kalt S-21, er en tidligere videregående skole som ble bygd om til fengsel og torturkammer i Røde Khmer-tiden. I dag er det et museum til minne om Pol Pots terrorregime, der du blant annet kan se tusenvis av portretter av drepte og torturerte ofre, pliktoppfyllende fotografert og katalogisert av fangevokterne. Mange torturerte ble seinere sendt til The Killing Fields. Dødsmarker finnes det mange av i Kambodsja, men én har fått tildelt en spesiell status: Choeung Ek, omtrent 40 minutter med bil fra Phnom Penh sentrum. 17 000 mennesker ble henrettet av Pol Pots menn her, og i dag er hovedattraksjonen i den tidligere frukthagen rundt 5 000 hodeskaller og et tre som fortsatt bærer merker etter barnehodene som ble knust mot det.
Det er ikke uproblematisk å skulle være turist i et av de sentrale kapitler i folkemordets historie. Riktignok finnes det tilsvarende minnesmerker andre steder i verden – tankene går først og fremst til ofrene etter Hitler-Tyskland – men i Kambodsja har de gått langt i å vektlegge de mest makabre sidene ved terroren. Kritikk blir også jevnlig reist fra ofrenes familier, og andre, som helst så at knokler og hodeskaller får en verdig begravelse i stedet for at de hvileløst blir utsatt for ufokuserte japanske, amerikanske og europeiske kameralinser. Spesielt når det viser seg av noen av disse kameraeierne stjeler med seg beinrester hjem. Mange land i verden har minnesmerker for sine ofre, men sjelden rettes oppmerksomheten i like stor grad mot overgriperne som her. Og i Kambodsja, i motsetning til i Tyskland/Polen, finnes det ingen historisk og kulturell splittelse mellom bøddel og offer. Massemorderne under Røde Khmer-regimet var kambodsjanere, i likhet med de fleste som ble drept. Dette utydelige landskapet, der bare et fåtall Røde Khmer-ledere er blitt straffeforfulgt og landets styre er gjennomsyret av tidligere Røde Khmer-medlemmer, gjør at man unektelig undrer seg over hva motivasjonen kan være.
I Russland blir det for tiden gjort iherdige forsøk på å rehabilitere Stalin. Tyrkia benekter fortsatt folkemordet på armenerne i 1915. Jøder/Israel blir jevnlig beskyldt for å slå mynt på det som nokså usmakelig er blitt kalt Holocaust-industrien. Kambodsja har ikke valgt noen av disse strategiene. Myndighetene oppfordrer tilreisende turister til å besøke Tuol Sleng og Choeung Ek. Sant nok blir det penger i felleskassa av slikt, men hensikten synes først og fremst å være ideell: Aldri mer 17. april 1975, den dagen Røde Khmer-soldatene invaderte Phnom Penh og døpte om datoen til dag en, år null. Tuol Sleng og Choeung Ek er unike veivisere inn i historien og fungerer effektivt som botemiddel mot dem som blir fristet til å ta de kommunistiske vyene om det klasse-, kunnskap- og pengeløse samfunnet bokstavlig, slik Pol Pot og Røde Khmer gjorde. Nytt fra turistmyndighetene er at de nå ønsker å gjøre om det siste tilholdsstedet til Røde Khmer, helt nord i landet, der også Pol Pot ble kremert, til en egen turistattraksjon.
Ubehaget er dobbelt. På den ene siden påminnelsen om menneskets ukuelige evne og vilje til å påføre andre mennesker lidelser, på den andre siden ubehaget ved å være en hvit, vestlig tilreisende som kan tillate seg å vandre bekymringsløst rundt blant bilder av livredde barneøyne og kranier med kulehull. Bare et kort øyblikk blir vi rykket ut av de beskyttede og velorganiserte omgivelsene da vi havner på vidvanke i Tuol Sleng og finner et rom med et tårn av gamle, slitte klær, usikre på om det hører med til utstillingen eller om de bare ikke har orket å rydde dem vekk ennå. Kanskje er det sistnevnte ubehag som er mest fruktbart, fordi det tar opp i seg de andres lidelser under Røde Khmer-tiden samtidig som det minner om at Kambodsjas ulykker, fra fransk kolonialisme via amerikansk bombing og vietnamesisk invasjon, i stor grad har blitt påført utenfra. Dermed oppmuntres den besøkende til å opptre med kledelig ydmykhet. I hvert fall kan det hende man pruter mindre i møte med de tomme tiggerhendene som dukker opp utenfor disse turistattraksjonene.
Stian Bromark er journalist og forfatter.
Notis I: I filmen “The Enemies of the People” (blant annet nominert til Sundance-filmfestivalen 2010), forteller tidligere Røde Khmer-folk, fra soldater på gølvet til Pol Pots nestkommanderende, Bror nr. 2, Nuon Chea, sine historier til en av Kambodsjas fremste journalister, Thet Sambath. Filmen er i tillegg en personlig reise for Sambath, der han forsøker å forstå drivkraften til dem som drepte faren, moren og broren.
Notis II: Kambodsja-tribunalet har i mange år arbeidet for å dømme de sentrale aktørene i folkemordet mellom 1975-1979, men tross hjelp fra FN har resultatet så langt vært magert. Økonomiske bidragsytere fra vesten begynner å bli lei av å finansiere tribunalet og statsminister Hun Sen har vist manglende vilje til å la det etterforske flere Røde Khmer-topper. Rettsaken mot tortursjef Kamerat Duch ble avsluttet før jul. Dommen ventes i løpet av noen uker, og 67-åringen kan bli den første som blir dømt.
Stian Bromark, Dagbladet
Fra hotellet har vi utsikt til Kambodsjas fortid og framtid. Foreign Correspondents Club, eller FCC blant de late, har på snaue 20 år rukket å bli en institusjon og en turistattraksjon i Phnom Penh, en nymotens etterligning av den klassiske journalistklubben i Hong Kong. Det er ikke så mye et hotell som det er en restaurantbar med ni rom til utleie. Rommene er moderne designet i nykolonial stil, men idyllen ødelegges av bilder på veggen: Avisutklipp fra Phnom Penh Post om rettssaken mot den tidligere Røde Khmer-toppen kamerat Duch; Kang Kek lew, som var sjef for det beryktede Tuol Sleng-torturfengselet. I restauranten slipper man heller ikke unna - der henger dramatiske bilder av Røde Khmers inntog i Phnom Penh i 1975 til salgs, tatt av den amerikanske fotografen Al Rockoff, som i den Oscar-belønnede storfilmen ”The Killing Fields” blir spilt av John Malkovich.
Fortid, og framtid: Etter mange tiår med krig, diktatur og ustabilitet ser Kambodsja endelig ut til å ha prioriteringene i orden. Det handler om økt vekst gjennom turisme, turisme og turisme. Hvis Thailand kan, kan Kambodsja. Siden 2003 har tilstrømningen vært eksplosiv, med en fordobling av antall besøkende, og i dag lever 300 000 av 14 millioner kambodsjanere av turismen. Fram til finanskrisa var den årlige økonomiske veksten på over 10 prosent. De tusen år gamle hindu-buddhistiske templene utenfor Siem Reap, Angkor Wat – fem-seks timers biltur nord for hovedstaden Phnom Penh – tiltrekker seg de fleste turistene. Pengesterke vesterlendinger kommer gjerne på dagstur rett fra slaraffenlivet på de thailandske strendene, og den eventyrlige veksten de siste årene synes på byen, med brede, velfungerende og neonopplyste gater, fancy designbutikker, og hippe markeder. Phnom Penh har også sine gullbefengte templer, overdådige slott og fargesprakende museeer, men det er ikke på disse stedene du risikerer å treffe andre rødsprengte – det gjør du på steder reist til minne om det svært så uforsonlige Røde Khmer-regimet mellom 1975 og 1979, som tok livet av anslagsvis to millioner kambodsjanere.
Sjåførene av de åpne mopeddrevne taxivognene (tuk-tuk) utenfor hotellet er serviceinnstilte. Over setene henger skilt med tilbud om hvor de helst kjører oss. Ved siden av et par markeder og kongens slott, samt FCC, er det to turistattraksjoner som byens innbyggere og landets myndigheter gjerne vil vise de langveisfarende: Folkemordmuseet (Tuol Sleng) og dødsmarkene (The Killing Fields). Tuol Sleng, også kalt S-21, er en tidligere videregående skole som ble bygd om til fengsel og torturkammer i Røde Khmer-tiden. I dag er det et museum til minne om Pol Pots terrorregime, der du blant annet kan se tusenvis av portretter av drepte og torturerte ofre, pliktoppfyllende fotografert og katalogisert av fangevokterne. Mange torturerte ble seinere sendt til The Killing Fields. Dødsmarker finnes det mange av i Kambodsja, men én har fått tildelt en spesiell status: Choeung Ek, omtrent 40 minutter med bil fra Phnom Penh sentrum. 17 000 mennesker ble henrettet av Pol Pots menn her, og i dag er hovedattraksjonen i den tidligere frukthagen rundt 5 000 hodeskaller og et tre som fortsatt bærer merker etter barnehodene som ble knust mot det.
Det er ikke uproblematisk å skulle være turist i et av de sentrale kapitler i folkemordets historie. Riktignok finnes det tilsvarende minnesmerker andre steder i verden – tankene går først og fremst til ofrene etter Hitler-Tyskland – men i Kambodsja har de gått langt i å vektlegge de mest makabre sidene ved terroren. Kritikk blir også jevnlig reist fra ofrenes familier, og andre, som helst så at knokler og hodeskaller får en verdig begravelse i stedet for at de hvileløst blir utsatt for ufokuserte japanske, amerikanske og europeiske kameralinser. Spesielt når det viser seg av noen av disse kameraeierne stjeler med seg beinrester hjem. Mange land i verden har minnesmerker for sine ofre, men sjelden rettes oppmerksomheten i like stor grad mot overgriperne som her. Og i Kambodsja, i motsetning til i Tyskland/Polen, finnes det ingen historisk og kulturell splittelse mellom bøddel og offer. Massemorderne under Røde Khmer-regimet var kambodsjanere, i likhet med de fleste som ble drept. Dette utydelige landskapet, der bare et fåtall Røde Khmer-ledere er blitt straffeforfulgt og landets styre er gjennomsyret av tidligere Røde Khmer-medlemmer, gjør at man unektelig undrer seg over hva motivasjonen kan være.
I Russland blir det for tiden gjort iherdige forsøk på å rehabilitere Stalin. Tyrkia benekter fortsatt folkemordet på armenerne i 1915. Jøder/Israel blir jevnlig beskyldt for å slå mynt på det som nokså usmakelig er blitt kalt Holocaust-industrien. Kambodsja har ikke valgt noen av disse strategiene. Myndighetene oppfordrer tilreisende turister til å besøke Tuol Sleng og Choeung Ek. Sant nok blir det penger i felleskassa av slikt, men hensikten synes først og fremst å være ideell: Aldri mer 17. april 1975, den dagen Røde Khmer-soldatene invaderte Phnom Penh og døpte om datoen til dag en, år null. Tuol Sleng og Choeung Ek er unike veivisere inn i historien og fungerer effektivt som botemiddel mot dem som blir fristet til å ta de kommunistiske vyene om det klasse-, kunnskap- og pengeløse samfunnet bokstavlig, slik Pol Pot og Røde Khmer gjorde. Nytt fra turistmyndighetene er at de nå ønsker å gjøre om det siste tilholdsstedet til Røde Khmer, helt nord i landet, der også Pol Pot ble kremert, til en egen turistattraksjon.
Ubehaget er dobbelt. På den ene siden påminnelsen om menneskets ukuelige evne og vilje til å påføre andre mennesker lidelser, på den andre siden ubehaget ved å være en hvit, vestlig tilreisende som kan tillate seg å vandre bekymringsløst rundt blant bilder av livredde barneøyne og kranier med kulehull. Bare et kort øyblikk blir vi rykket ut av de beskyttede og velorganiserte omgivelsene da vi havner på vidvanke i Tuol Sleng og finner et rom med et tårn av gamle, slitte klær, usikre på om det hører med til utstillingen eller om de bare ikke har orket å rydde dem vekk ennå. Kanskje er det sistnevnte ubehag som er mest fruktbart, fordi det tar opp i seg de andres lidelser under Røde Khmer-tiden samtidig som det minner om at Kambodsjas ulykker, fra fransk kolonialisme via amerikansk bombing og vietnamesisk invasjon, i stor grad har blitt påført utenfra. Dermed oppmuntres den besøkende til å opptre med kledelig ydmykhet. I hvert fall kan det hende man pruter mindre i møte med de tomme tiggerhendene som dukker opp utenfor disse turistattraksjonene.
Stian Bromark er journalist og forfatter.
Notis I: I filmen “The Enemies of the People” (blant annet nominert til Sundance-filmfestivalen 2010), forteller tidligere Røde Khmer-folk, fra soldater på gølvet til Pol Pots nestkommanderende, Bror nr. 2, Nuon Chea, sine historier til en av Kambodsjas fremste journalister, Thet Sambath. Filmen er i tillegg en personlig reise for Sambath, der han forsøker å forstå drivkraften til dem som drepte faren, moren og broren.
Notis II: Kambodsja-tribunalet har i mange år arbeidet for å dømme de sentrale aktørene i folkemordet mellom 1975-1979, men tross hjelp fra FN har resultatet så langt vært magert. Økonomiske bidragsytere fra vesten begynner å bli lei av å finansiere tribunalet og statsminister Hun Sen har vist manglende vilje til å la det etterforske flere Røde Khmer-topper. Rettsaken mot tortursjef Kamerat Duch ble avsluttet før jul. Dommen ventes i løpet av noen uker, og 67-åringen kan bli den første som blir dømt.
posted by Stian Bromark | 9:25 a.m.
<< Home