Tyrkisk stillstand
Tyrkia kan kalle hjem alle sine ambassadører i verden, men landet kommer ingen vei før det tar et oppgjør med sine nasjonale traumer.
Stian Bromark, Dagbladet
Det hender at politikere oppfører seg som furtne tenåringer: Før helga bestemte Tyrkia seg for å avlyse sin tilstedeværelse på et nært forestående toppmøte i Sverige og trekke tilbake sin ambassadør fra Stockholm, fordi riksdagen vedtok å kalle folkemordet på armenerne under første verdenskrig for folkemord. Det skjedde bare dager etter at den amerikanske kongressen gjorde det samme, med en like kontant reaksjon fra den tyrkiske regjeringen som resultat. Det er nesten så man får lyst til å rope «folkemord», «folkemord», «folkemord», hadde det ikke vært for at slik oppførsel ville fortont seg som pubertal.
Tragikomisk, ja, men det er nokså alvorlige saker som står på spill. Den svenske regjeringen mislikte selv parlamentarikernes oppførsel, og «folkemord»-uttalelsen fikk flertall bare fordi noen medlemmer valgte å trosse sitt eget parti. Svenske politikere er tilsynelatende mindre opptatt av hva som er historisk korrekt enn hva som er diplomatisk lurt. Siden regjeringen ikke ville bruke ordet «folkemord», kan man da konkludere med at den mener det ikke fant sted noe folkemord mot armenerne i 1915? I så fall kan politikerne i Jerevan, hovedstaden i Armenia, reagere med tilsvarende diplomatisk kaldfront, og slik går det politiske livet sin gang.
Folkemordfokuset kommer på et ubeleilig tidspunkt. I lengre tid har Tyrkia og Armenia jobbet mot å normalisere sitt forhold. Først og fremst på et overflatisk plan, for å opprette diplomatiske forbindelser og åpne den lukkede grensa mellom de to landene, men hvis det er noe partene ikke ønsker nå, er det å bli minnet om at forholdet aldri vil bli uanstrengt så lenge folkemordspørsmålet forblir uavklart. Diplomatbråket er også uheldig for Tyrkias EU-bestrebelser. Ved siden av Kypros-spørsmålet og den generelle menneskerettighetssituasjonen i landet, er det benektelsen av folkemordet som holder dørene stengt. Tyrkias standhaftighet, samt at myndighetene fortsetter forfølgelsen av intellektuelle, har fått analytikere til å spørre seg om Tyrkia er i ferd med å vende Europa ryggen.
Forrige uke ble rettssaken mot den britiske kunstneren Michael Dickinson avsluttet. En dom på 425 dager i fengsel ble til slutt redusert til en bot på rundt 25 000 kroner. Hans forbrytelse var at han hadde tegnet landets statsminister Tayyip Erdogan som en hund. Det er ikke første gang myndighetene har forsøkt å trekke intellektuelle for retten fordi de har drevet gjøn med statsministeren, men det er første gang noen er blitt dømt for det. Den beryktede lovparagrafen, kalt «301», som gjør det forbudt å kritisere «det tyrkiske», har tidligere blitt brukt til å straffeforfølge forfattere som Orhan Pamuk og Elif Safak, samt journalisten Hrant Dink, som ble drept av en tyrkisk nasjonalist i 2007. Men da har striden stått om historien - primært folkemordet og nasjonens landsfader, Kemal Atatürk, ikke en bikkje.
Det er foruroligende at statsminister Tayyip Erdogan, som representerer det muslimske partiet AKP, fortsetter å knytte bånd tilbake til den sekulære helligheten Atatürk. Religiøst har de ingenting felles, men Atatürks introverte nasjonalisme er åpenbart kjekk å ty til i en tid da regjeringen føler seg presset internt og eksternt.
Alle moderne nasjonsbyggingsprosjekter har handlet om å fokusere på det positive i historien og skyve til side det negative. Men er det noe den samme historien har lært oss, er det at politikerne ikke makter å undertrykke fortidas grums til evig tid. Valget av Barack Obama som president handlet ikke bare om «forandring» og «håp», symbolsk handlet også om å rette opp syndene fra slavetida.
De siste 15-20 åra i Norge har det knapt gått et år uten at nye grupper (tatere, nordsjødykkere, barnehjemsbarn, etc.) har krevd erstatning, oppreisning og unnskyldning for historiske overgrep.
Tyrkiske politikere kan insistere på at de har rett så mye de vil, og det er grunn til å diskutere detaljer omkring det som skjedde i 1915, men verden er ikke på landets side i dette spørsmålet. Urett ble begått mot armenerne og tyrkiske myndigheter bærer hovedansvaret. På et eller annet tidspunkt må landets ledere vurdere om de skal gi opp furtestrategien og innta en mer pragmatisk holdning til sin fortid, for framtidas skyld. Et radikalt forslag: Hva om de for eksempel overlater historien til historikerne?
Stian Bromark, Dagbladet
Det hender at politikere oppfører seg som furtne tenåringer: Før helga bestemte Tyrkia seg for å avlyse sin tilstedeværelse på et nært forestående toppmøte i Sverige og trekke tilbake sin ambassadør fra Stockholm, fordi riksdagen vedtok å kalle folkemordet på armenerne under første verdenskrig for folkemord. Det skjedde bare dager etter at den amerikanske kongressen gjorde det samme, med en like kontant reaksjon fra den tyrkiske regjeringen som resultat. Det er nesten så man får lyst til å rope «folkemord», «folkemord», «folkemord», hadde det ikke vært for at slik oppførsel ville fortont seg som pubertal.
Tragikomisk, ja, men det er nokså alvorlige saker som står på spill. Den svenske regjeringen mislikte selv parlamentarikernes oppførsel, og «folkemord»-uttalelsen fikk flertall bare fordi noen medlemmer valgte å trosse sitt eget parti. Svenske politikere er tilsynelatende mindre opptatt av hva som er historisk korrekt enn hva som er diplomatisk lurt. Siden regjeringen ikke ville bruke ordet «folkemord», kan man da konkludere med at den mener det ikke fant sted noe folkemord mot armenerne i 1915? I så fall kan politikerne i Jerevan, hovedstaden i Armenia, reagere med tilsvarende diplomatisk kaldfront, og slik går det politiske livet sin gang.
Folkemordfokuset kommer på et ubeleilig tidspunkt. I lengre tid har Tyrkia og Armenia jobbet mot å normalisere sitt forhold. Først og fremst på et overflatisk plan, for å opprette diplomatiske forbindelser og åpne den lukkede grensa mellom de to landene, men hvis det er noe partene ikke ønsker nå, er det å bli minnet om at forholdet aldri vil bli uanstrengt så lenge folkemordspørsmålet forblir uavklart. Diplomatbråket er også uheldig for Tyrkias EU-bestrebelser. Ved siden av Kypros-spørsmålet og den generelle menneskerettighetssituasjonen i landet, er det benektelsen av folkemordet som holder dørene stengt. Tyrkias standhaftighet, samt at myndighetene fortsetter forfølgelsen av intellektuelle, har fått analytikere til å spørre seg om Tyrkia er i ferd med å vende Europa ryggen.
Forrige uke ble rettssaken mot den britiske kunstneren Michael Dickinson avsluttet. En dom på 425 dager i fengsel ble til slutt redusert til en bot på rundt 25 000 kroner. Hans forbrytelse var at han hadde tegnet landets statsminister Tayyip Erdogan som en hund. Det er ikke første gang myndighetene har forsøkt å trekke intellektuelle for retten fordi de har drevet gjøn med statsministeren, men det er første gang noen er blitt dømt for det. Den beryktede lovparagrafen, kalt «301», som gjør det forbudt å kritisere «det tyrkiske», har tidligere blitt brukt til å straffeforfølge forfattere som Orhan Pamuk og Elif Safak, samt journalisten Hrant Dink, som ble drept av en tyrkisk nasjonalist i 2007. Men da har striden stått om historien - primært folkemordet og nasjonens landsfader, Kemal Atatürk, ikke en bikkje.
Det er foruroligende at statsminister Tayyip Erdogan, som representerer det muslimske partiet AKP, fortsetter å knytte bånd tilbake til den sekulære helligheten Atatürk. Religiøst har de ingenting felles, men Atatürks introverte nasjonalisme er åpenbart kjekk å ty til i en tid da regjeringen føler seg presset internt og eksternt.
Alle moderne nasjonsbyggingsprosjekter har handlet om å fokusere på det positive i historien og skyve til side det negative. Men er det noe den samme historien har lært oss, er det at politikerne ikke makter å undertrykke fortidas grums til evig tid. Valget av Barack Obama som president handlet ikke bare om «forandring» og «håp», symbolsk handlet også om å rette opp syndene fra slavetida.
De siste 15-20 åra i Norge har det knapt gått et år uten at nye grupper (tatere, nordsjødykkere, barnehjemsbarn, etc.) har krevd erstatning, oppreisning og unnskyldning for historiske overgrep.
Tyrkiske politikere kan insistere på at de har rett så mye de vil, og det er grunn til å diskutere detaljer omkring det som skjedde i 1915, men verden er ikke på landets side i dette spørsmålet. Urett ble begått mot armenerne og tyrkiske myndigheter bærer hovedansvaret. På et eller annet tidspunkt må landets ledere vurdere om de skal gi opp furtestrategien og innta en mer pragmatisk holdning til sin fortid, for framtidas skyld. Et radikalt forslag: Hva om de for eksempel overlater historien til historikerne?
posted by Stian Bromark | 9:22 a.m.
<< Home