Stian Bromark

Tekstene er tidligere publisert i aviser og magasiner.

Send en epost Site Feed
Mitt foto
Navn:

Stian Bromark er journalist, bokanmelder og forfatter.

Eller prøv heller å klikke her for mer info...

13. mar. 2010

Oppdiktet, men sant

Må reportasjeforfattere lære seg å skrive mer sannferdig eller bør lesere lære seg å lese annerledes?


Stian Bromark, Dagbladet
En liten bombe slo ned i den journalistiske verden sist uke: En ny biografi hevder at mannen som gjerne blir kalt verdens fremste reporter, polske Ryszard Kapuscinski (1932-2007), diktet opp sitater, detaljer og hendelser i sine mange prisbelønte dokumentarbøker fra Asia, Afrika og Latin-Amerika. Flere av hans bøker er oversatt til norsk, som ”Sjaen” (1988), ”Ibenholt” (2001),” Reiser med Herodot” (2006), og den siste: ”Atter ein dag” (2008).

I sine tidligeste utgivelser holdt han seg strengt til journalistkriterier, men gradvis beveget han seg mot den litterære reportasjeformen, for så – ifølge forfatteren av den 600 sider lange biografien, Arthur Domoslawski – å trå over inn i det oppdiktede universet, der romanen, diktet og novellene bor.
I kjølvannet av biografi-utgivelsen har flere kritikere kastet seg på ikonknusingen. I den konservative avisa Die Welt, skriver journalist Gerhard Gnauck at Kapuscinski har et langt større troverdighetsproblem. Han drev med selvsensur når informasjonen gikk på tvers av hans egen ideologiske agenda. For kommunisten Kapuscinski var det aldri snakk om objektiv journalistikk. Han hadde en slagside, og hans rapportering gikk i favør av marxistiske frigjøringsbevegelser og mot kapitalisme. I 1975 var han angivelig den eneste som visste hvor de cubanske leiesoldatene befant seg i Angola, men han fortalte ingen om det fordi han ikke ville provosere fram reaksjoner fra Vesten.

De siste årene har en rekke debatter diskutert forholdet mellom fiksjon og fakta. Her hjemme kan Åsne Seierstad (”Bokhandleren i Kabul”) og Karl Ove Knausgaard (”Min kamp”) representere ytterpunktene, fordi de kommer fra forskjellig ståsted. Dersom romanforfatteren låner grep fra dokumentarsjangeren, kan han eller hun stort sett gjøre det omkostningsfritt, mens en dokumentarforfatter som låner fra romansjangeren, risikerer å betale en høy pris, fordi en altfor kreativ omgang med fakta lett fører til beskyldninger om løgn.

Slik bør det være, som en hovedregel, men det er liten tvil om at mye av den mest givende sakprosalitteraturen som skrives i dag nettopp utforsker, utvider og utfordrer sjangerkonvensjonene. Så dersom den tradisjonelle leserkontrakten skal opprettholdes, der forfatter og leser er enig om betingelsene, må kontrakten fornyes. Forfatteren kan spandere på seg korte bruksanvisninger innledningsvis, mens leseren må gi slipp på forventningen om at sannhet og løgn er motsetninger. Kapuscinski har holdt sin del av avtalen – dessverre bare utenfor bøkene. Han har selv sagt at det viktigste for ham er å få fram sakens kjerne, en essens, og at detaljer derfor er uvesentlige – omtrent som en dokumentarfilmskaper har han redigert, rekonstruert og iscenesatt for budskapets skyld. ”Imperiet”, har Kapuscinski gitt beskjed om, bør leses som et dikt. Er det da rimelig å tolke alt bokstavlig?

Leserne vil nok bli skuffet dersom de går til ”Keiseren” og ”Sjahen” med den tro at de får rene historiebøker om Etiopia og Iran. I stedet får de noe større: allmenngyldige fortellinger om makt og avmakt. Kapuscinski er død. Det er ikke mulig å forandre bøkene. Men det er mulig å forandre forventningene.

"Det er vanskelig å forstå seg rett på mennesker, hvem som er gal og hvem som er klok. Gud hjelpe oss alle for å bli gjennomskuet", Knut Hamsun