Islandsk markeringsbehov
Det viktigste for islendingene er å erobre tilbake den demokratiske kontrollen og selvrespekten som gikk med i dragsuget da finansfyrstene og politikerne kjørte landet i grøfta.
Stian Bromark, Dagbladet
Det er ikke kjedelig å være islending for tida: Til langt ut på dagen i går var det fortsatt uklart om det skulle avholdes folkeavstemning om den omstridte Icesave-avtalen i dag. Kort fortalt handler den om hvorvidt, og eventuelt hvordan, islendingene skal betale Storbritannia og Nederland tilbake de omkring 30 milliarder kronene de to landene la ut da nettbanken Icesave gikk konkurs på grunn av finanskrisa. Hele uka har en islandsk delegasjon forhandlet i London, og meldingene tilbake til Reykjavík har vært tvetydige og sprikende. I det ene øyeblikket ble det annonsert at folkeavstemningen ble utsatt, så ikke, i det neste at forhandlingene var avsluttet, så opprettet igjen med bedre betingelser for Island, deretter brudd, etc. Islendingene har altså blitt invitert til å stemme over en avtale de ikke vet hva innebærer. Ikke rart da at meningsmålinger viser at hele 75 prosent trolig vil stemme nei. Samtidig la landets statistiske byrå i går fram tall som viste at Islands økonomi i fjor krympet med 6, 5 prosent, den største nedgangen i landets historie. Slike nyheter gjør ikke Islands betalingsevne og -vilje merkbart større.
Mye står på spill i disse dager og det er vanskelig å se for seg et lykkelig utfall. Islendinger flest ser ikke rettferdigheten i at de skal sette seg i gjeld i mange generasjoner framover for det en liten finanselite - «den korrupte overklassen», ifølge forfatteren Einar Már Gudmundsson - har skyld i. Får den islandske regjeringen forhandlet fram en avtale den er fornøyd med i tolvte time, vil derfor det mest sannsynlige utfallet likevel bli at folket stemmer nei. Dermed står Island i fare for å miste all kredittverdighet internasjonalt og hjelpepakken fra IMF vil muligens utebli. Det vil også spøke for EU-medlemskapet. Samtidig vil renta stige på de lånene Island sårt trenger, som igjen vil gjøre det utfordrende for landet å nedbetale gjelda. Det er også vanskelig å se for seg at den sosialdemokratiske regjeringen vil overleve en slik mistillit. Dermed kan en ny konservativ regjering med Selvstendighetspartiet i spissen vende tilbake - de som i sin tid var ansvarlig for den feilslåtte finanspolitikken. Det vil nok ikke øke Islands troverdighet internasjonalt.
De islandske regjeringene har gjort mye for å påføre seg selv den mistilliten som høyst sannsynlig vil bli uttrykt i dag. Den nåværende sosialdemokratiske regjeringen har opptrådt arrogant og kalt den første folkeavstemningen i landets selvstendige historie for «meningsløs» og «bortkastet». Statsminister Johanna Sigurdardottir annonserte i går at hun ikke akter å stemme i dag fordi det ikke har noen hensikt. 230 000 islendinger betrakter derimot lørdagens avstemning som sin første mulighet til å si fra om hva de mener om lederskapet på sagaøya de siste åra. Derfor bryr folk flest seg ikke om det er en ny eller gammel avtale det skal stemmes over. Det viktigste er å erobre tilbake den demokratiske kontrollen og selvrespekten som gikk med i dragsuget da finansfyrstene og politikerne kjørte landet i grøfta. Det skjønner ikke statsministeren. Eller kanskje hun nettopp gjør det.
Stian Bromark, Dagbladet
Det er ikke kjedelig å være islending for tida: Til langt ut på dagen i går var det fortsatt uklart om det skulle avholdes folkeavstemning om den omstridte Icesave-avtalen i dag. Kort fortalt handler den om hvorvidt, og eventuelt hvordan, islendingene skal betale Storbritannia og Nederland tilbake de omkring 30 milliarder kronene de to landene la ut da nettbanken Icesave gikk konkurs på grunn av finanskrisa. Hele uka har en islandsk delegasjon forhandlet i London, og meldingene tilbake til Reykjavík har vært tvetydige og sprikende. I det ene øyeblikket ble det annonsert at folkeavstemningen ble utsatt, så ikke, i det neste at forhandlingene var avsluttet, så opprettet igjen med bedre betingelser for Island, deretter brudd, etc. Islendingene har altså blitt invitert til å stemme over en avtale de ikke vet hva innebærer. Ikke rart da at meningsmålinger viser at hele 75 prosent trolig vil stemme nei. Samtidig la landets statistiske byrå i går fram tall som viste at Islands økonomi i fjor krympet med 6, 5 prosent, den største nedgangen i landets historie. Slike nyheter gjør ikke Islands betalingsevne og -vilje merkbart større.
Mye står på spill i disse dager og det er vanskelig å se for seg et lykkelig utfall. Islendinger flest ser ikke rettferdigheten i at de skal sette seg i gjeld i mange generasjoner framover for det en liten finanselite - «den korrupte overklassen», ifølge forfatteren Einar Már Gudmundsson - har skyld i. Får den islandske regjeringen forhandlet fram en avtale den er fornøyd med i tolvte time, vil derfor det mest sannsynlige utfallet likevel bli at folket stemmer nei. Dermed står Island i fare for å miste all kredittverdighet internasjonalt og hjelpepakken fra IMF vil muligens utebli. Det vil også spøke for EU-medlemskapet. Samtidig vil renta stige på de lånene Island sårt trenger, som igjen vil gjøre det utfordrende for landet å nedbetale gjelda. Det er også vanskelig å se for seg at den sosialdemokratiske regjeringen vil overleve en slik mistillit. Dermed kan en ny konservativ regjering med Selvstendighetspartiet i spissen vende tilbake - de som i sin tid var ansvarlig for den feilslåtte finanspolitikken. Det vil nok ikke øke Islands troverdighet internasjonalt.
De islandske regjeringene har gjort mye for å påføre seg selv den mistilliten som høyst sannsynlig vil bli uttrykt i dag. Den nåværende sosialdemokratiske regjeringen har opptrådt arrogant og kalt den første folkeavstemningen i landets selvstendige historie for «meningsløs» og «bortkastet». Statsminister Johanna Sigurdardottir annonserte i går at hun ikke akter å stemme i dag fordi det ikke har noen hensikt. 230 000 islendinger betrakter derimot lørdagens avstemning som sin første mulighet til å si fra om hva de mener om lederskapet på sagaøya de siste åra. Derfor bryr folk flest seg ikke om det er en ny eller gammel avtale det skal stemmes over. Det viktigste er å erobre tilbake den demokratiske kontrollen og selvrespekten som gikk med i dragsuget da finansfyrstene og politikerne kjørte landet i grøfta. Det skjønner ikke statsministeren. Eller kanskje hun nettopp gjør det.
posted by Stian Bromark | 6:11 p.m.
<< Home