Sponheims vekst og fall
Det er vanligvis stor forskjell på en autorisert og en uautorisert biografi, men ikke i tilfellet Lars Sponheim. Så var han heller ingen vanlig politiker.
Stian Bromark
stb@dagbladet.no
Lars Sponheim er arrogant og pompøs. Slik har bildet av Venstre-politikeren fra Ulvik vært siden tidenes morgen, altså fra da han vandret over fjellet til hovedstaden i 1993 og ble partiets eneste representant på Stortinget. ”Og han er klar over det selv”, kan vi lese i en av de to Sponheim-biografiene som utkommer denne våren. ”Det er et bilde han har slitt med i årevis, en forestilling om seg selv han ikke makter å bli kvitt”. Bøkene utdyper, legger til og nyanserer, men ingen av dem rokker ved bildet av ham som arrogant og pompøs. Det er kanskje ikke så overraskende i en uautorisert biografi skrevet av to journalister, men at det samme gjentar seg i den autoriserte biografien som ble lansert i går, viser kanskje at Lars Sponheim har innfunnet seg med at ”arrogant” og ”pompøs” vil forbli limt fast til hans ettermæle. Det er noe ydmykt over det.
Lars Sponheim er en sammensatt politiker og et sammensatt menneske. Slik karakteriserer han også seg selv, men legger til et ”ekstremt”. Det skorter altså ikke på selvinnsikt. Han vokste opp som tannlegesønn blant de priviligerte i Halden, men endte opp som sauebonde i Ulvik. Han er akademiker og bonde, østlending og vestlending, tøff i kjeften, men ikke uten omsorg for sine nærmeste, kontorrotte i byen, håndverker på gården, og – angivelig – den pompøse og arrogante Sponheim skal være nokså sjenert. Og lat. I den autoriserte biografien forteller han selv at han er ”flink til å gjøre utrolig lite”. Ikke utrolig flink til å gjøre lite, men flink til å gjøre utrolig lite. Derfor må det ha passet Sponheim godt å være den eneste Venstre-representanten på Stortinget i fire år. Partiet brydde seg ikke om hva han drev med, og det gjorde vel heller ikke stortingsrepresentantene, så derfor kunne han bruke tiden på å perfeksjonere kunsten å ta opp røret, ringe en journalist og komme med kreative og kontroversielle utspill.
Olav Garvik og Olav Kobbeltveits ”Sponheim. Uautorisert”, som allerede har vært i bokhandelen noen uker, og Thomas Havro Hansens ”Sponheim”, som ble lansert i går, tegner nokså like portretter av Lars Sponheim. Garvik og Kobbeltveit er tilknyttet avisa Bergens Tidende, og har fulgt ham tett siden han ble valgt til ordfører i 1987. Tidvis bokstavlig talt: Kobbeltveit var en av journalistene som gikk sammen med den 36 år gamle ferske stortingsrepresentanten over fjellet til Oslo i 1993. Thomas Havro Hansen har jobbet i Venstres sekretariat i Sponheims tid som leder, og har skrevet biografien i samarbeid med ham. Vi liker å tro at uautoriserte biografier tegner et mer sannferdig bilde av mennesker og hendelser, mens autoriserte pynter på sannheten og framstiller hovedpersonen i et heltmodig lys. Hansens bok er riktignok noe mer flatterende enn de to BT-journalistenes versjon, men det er ubetydelig.
Begge bøkene dekker Sponheims styrker – hans gjenreising av Venstre, evnen til å finne kompromisser i Bondevik-regjeringene, kampen for personvernet, småbedriftene, at han snakker rett fra levra. Og hans svakheter – lederkampen mot Odd Einar Dørum og Olaf Thommessen, forsuret samarbeid med kvinner i partiet, alle soloutspillene uten partiforankring, at han snakker rett fra levra. Da han som landbruksminister kalte det å reise til Sverige for å handle mat for ”harry”, vakte det oppstandelse i egne partirekker og blant velgere. Andre ganger produserte den samme levra minneverdige gullkorn, som da Frp lurte på om ikke minister Sponheim kunne oppheve tollvernet slik at flere egg kunne importeres foran påske og han svarte: Dersom hver mann hadde hatt sin egen høne, ja, så hadde dette vært løst.
Thomas Havro Hansen er romanforfatter. Boka er velskrevet og forstandig, med innslag av vettuge politiske analyser og dramatiserte, medrivende gjenfortellinger, men han kommer noe til kort i konkurranse med de to garva bergensjournalistene, som både skriver bedre, har bredere og skarpere analyser og har tatt i bruk et rikere kildetilfang. Dessuten er det de som gir oss den vitale opplysningen som kaster lys over Sponheims tidvis bøllete, humørsyke og avvisende opptreden, og som i hvert fall forfatterne betrakter som formildende, nemlig at han fikk konstatert diabetes i 2004. Da han var på sitt mest upopulære i partiet, var også da han hadde høyest blodsukker, blir det sagt. Om dette er en plausibel forklaring eller en bortforklaring, er ikke godt å si, men det er uansett interessant at denne informasjonen får mest plass i den uautoriserte boka.
Det er ikke innsmigrende og endimensjonale portretter forfatterne har skrevet, men det er likevel lett å få sympati for mannen. Flere enn én gang i karrieren har han truet med å si ”dra til h…” til alt og alle så fremt han ikke har fått vilja si, for eksempel da han var aktuell som stortingskandidat for Hordaland foran valget i 1993 og seinere i forbindelse med lederstridene. Selvhøytidelig, ja, men også prinsippfast. Politikere som står for det de står for, uansett hvilken vei det blåser, er en mangelvare i norsk politikk. Sponheims kraftsalve etter siste valg, da han kritiserte de andre partiene for den mindre rause norske asylpolitikken, vil bli stående som ett av høydepunktene fra hans karriere: ”Det er upopulært, det er slått ned av velgerne, men det står jeg for, så da gir jeg blaffen”. Bare av denne grunn hadde han fortjent en ny runde på Stortinget.
Slik gikk det som kjent ikke. 52 år gamle Lars Sponheim, etter seksten år som stortingspresentant, hvorav seks og et halvt år som statsråd og 14 år som partileder, ble ikke gjenvalgt fordi han manglet 338 stemmer i sitt eget fylke. De fire-fem siste årene, blant annet etter at han fikk orden på sykdommen, har Sponheim blitt en langt modnere, mer sosialt bevisst og tryggere politiker. Også av den grunn hadde det vært interessant å følge ham videre i norsk toppolitikk og sett ham utfolde seg i rollen som klok og erfaren, men munnfrisk og prinsipiell opposisjonspolitiker. ”Og denne rollen hadde jeg jo tenkt å videreutvikle noe ufattelig i neste stortingsperiode. Så folk aner ikke hva de går glipp av!”, som Sponheim selv sier det, med glimt i øyet. Arrogant og pompøst, javisst, men troverdig. Nå skal han i stedet skape liv og røre i fylkesmannsembetet i Hordaland.
Stian Bromark er bokanmelder i Dagbladet.
Thomas Havro HansenSponheim
Gyldendal
Godkjentstemplet av Sponheim, men likevel ikke endimensjonalt og ukritisk.
Olav Garvik/Olav Kobbeltveit
Sponheim. Uautorisert
Samlaget
Fyldig menneskeportrett, ispedd Venstre-historie og brede politiske analyser.
Stian Bromark
stb@dagbladet.no
Lars Sponheim er arrogant og pompøs. Slik har bildet av Venstre-politikeren fra Ulvik vært siden tidenes morgen, altså fra da han vandret over fjellet til hovedstaden i 1993 og ble partiets eneste representant på Stortinget. ”Og han er klar over det selv”, kan vi lese i en av de to Sponheim-biografiene som utkommer denne våren. ”Det er et bilde han har slitt med i årevis, en forestilling om seg selv han ikke makter å bli kvitt”. Bøkene utdyper, legger til og nyanserer, men ingen av dem rokker ved bildet av ham som arrogant og pompøs. Det er kanskje ikke så overraskende i en uautorisert biografi skrevet av to journalister, men at det samme gjentar seg i den autoriserte biografien som ble lansert i går, viser kanskje at Lars Sponheim har innfunnet seg med at ”arrogant” og ”pompøs” vil forbli limt fast til hans ettermæle. Det er noe ydmykt over det.
Lars Sponheim er en sammensatt politiker og et sammensatt menneske. Slik karakteriserer han også seg selv, men legger til et ”ekstremt”. Det skorter altså ikke på selvinnsikt. Han vokste opp som tannlegesønn blant de priviligerte i Halden, men endte opp som sauebonde i Ulvik. Han er akademiker og bonde, østlending og vestlending, tøff i kjeften, men ikke uten omsorg for sine nærmeste, kontorrotte i byen, håndverker på gården, og – angivelig – den pompøse og arrogante Sponheim skal være nokså sjenert. Og lat. I den autoriserte biografien forteller han selv at han er ”flink til å gjøre utrolig lite”. Ikke utrolig flink til å gjøre lite, men flink til å gjøre utrolig lite. Derfor må det ha passet Sponheim godt å være den eneste Venstre-representanten på Stortinget i fire år. Partiet brydde seg ikke om hva han drev med, og det gjorde vel heller ikke stortingsrepresentantene, så derfor kunne han bruke tiden på å perfeksjonere kunsten å ta opp røret, ringe en journalist og komme med kreative og kontroversielle utspill.
Olav Garvik og Olav Kobbeltveits ”Sponheim. Uautorisert”, som allerede har vært i bokhandelen noen uker, og Thomas Havro Hansens ”Sponheim”, som ble lansert i går, tegner nokså like portretter av Lars Sponheim. Garvik og Kobbeltveit er tilknyttet avisa Bergens Tidende, og har fulgt ham tett siden han ble valgt til ordfører i 1987. Tidvis bokstavlig talt: Kobbeltveit var en av journalistene som gikk sammen med den 36 år gamle ferske stortingsrepresentanten over fjellet til Oslo i 1993. Thomas Havro Hansen har jobbet i Venstres sekretariat i Sponheims tid som leder, og har skrevet biografien i samarbeid med ham. Vi liker å tro at uautoriserte biografier tegner et mer sannferdig bilde av mennesker og hendelser, mens autoriserte pynter på sannheten og framstiller hovedpersonen i et heltmodig lys. Hansens bok er riktignok noe mer flatterende enn de to BT-journalistenes versjon, men det er ubetydelig.
Begge bøkene dekker Sponheims styrker – hans gjenreising av Venstre, evnen til å finne kompromisser i Bondevik-regjeringene, kampen for personvernet, småbedriftene, at han snakker rett fra levra. Og hans svakheter – lederkampen mot Odd Einar Dørum og Olaf Thommessen, forsuret samarbeid med kvinner i partiet, alle soloutspillene uten partiforankring, at han snakker rett fra levra. Da han som landbruksminister kalte det å reise til Sverige for å handle mat for ”harry”, vakte det oppstandelse i egne partirekker og blant velgere. Andre ganger produserte den samme levra minneverdige gullkorn, som da Frp lurte på om ikke minister Sponheim kunne oppheve tollvernet slik at flere egg kunne importeres foran påske og han svarte: Dersom hver mann hadde hatt sin egen høne, ja, så hadde dette vært løst.
Thomas Havro Hansen er romanforfatter. Boka er velskrevet og forstandig, med innslag av vettuge politiske analyser og dramatiserte, medrivende gjenfortellinger, men han kommer noe til kort i konkurranse med de to garva bergensjournalistene, som både skriver bedre, har bredere og skarpere analyser og har tatt i bruk et rikere kildetilfang. Dessuten er det de som gir oss den vitale opplysningen som kaster lys over Sponheims tidvis bøllete, humørsyke og avvisende opptreden, og som i hvert fall forfatterne betrakter som formildende, nemlig at han fikk konstatert diabetes i 2004. Da han var på sitt mest upopulære i partiet, var også da han hadde høyest blodsukker, blir det sagt. Om dette er en plausibel forklaring eller en bortforklaring, er ikke godt å si, men det er uansett interessant at denne informasjonen får mest plass i den uautoriserte boka.
Det er ikke innsmigrende og endimensjonale portretter forfatterne har skrevet, men det er likevel lett å få sympati for mannen. Flere enn én gang i karrieren har han truet med å si ”dra til h…” til alt og alle så fremt han ikke har fått vilja si, for eksempel da han var aktuell som stortingskandidat for Hordaland foran valget i 1993 og seinere i forbindelse med lederstridene. Selvhøytidelig, ja, men også prinsippfast. Politikere som står for det de står for, uansett hvilken vei det blåser, er en mangelvare i norsk politikk. Sponheims kraftsalve etter siste valg, da han kritiserte de andre partiene for den mindre rause norske asylpolitikken, vil bli stående som ett av høydepunktene fra hans karriere: ”Det er upopulært, det er slått ned av velgerne, men det står jeg for, så da gir jeg blaffen”. Bare av denne grunn hadde han fortjent en ny runde på Stortinget.
Slik gikk det som kjent ikke. 52 år gamle Lars Sponheim, etter seksten år som stortingspresentant, hvorav seks og et halvt år som statsråd og 14 år som partileder, ble ikke gjenvalgt fordi han manglet 338 stemmer i sitt eget fylke. De fire-fem siste årene, blant annet etter at han fikk orden på sykdommen, har Sponheim blitt en langt modnere, mer sosialt bevisst og tryggere politiker. Også av den grunn hadde det vært interessant å følge ham videre i norsk toppolitikk og sett ham utfolde seg i rollen som klok og erfaren, men munnfrisk og prinsipiell opposisjonspolitiker. ”Og denne rollen hadde jeg jo tenkt å videreutvikle noe ufattelig i neste stortingsperiode. Så folk aner ikke hva de går glipp av!”, som Sponheim selv sier det, med glimt i øyet. Arrogant og pompøst, javisst, men troverdig. Nå skal han i stedet skape liv og røre i fylkesmannsembetet i Hordaland.
Stian Bromark er bokanmelder i Dagbladet.
Thomas Havro HansenSponheim
Gyldendal
Godkjentstemplet av Sponheim, men likevel ikke endimensjonalt og ukritisk.
Olav Garvik/Olav Kobbeltveit
Sponheim. Uautorisert
Samlaget
Fyldig menneskeportrett, ispedd Venstre-historie og brede politiske analyser.
posted by Stian Bromark | 10:24 p.m.
<< Home