Hva kan du om Holocaust?
Myndighetene vil trappe opp undervisningen om Holocaust i skolen, men er det nok til å få bukt med antisemittismen?
Stian Bromark, Dagbladet
I forrige uke rettet media søkelyset mot økt antisemittisme i norsk skole, noen dager seinere lanserer myndighetene sine løsninger: De bedyrer at de tar problemet på alvor og akter å sette i verk tiltak – etter at arbeidsgruppene har jobbet ferdig.
Kunnskapsminister Kristin Halvorsen vil sette ned et utvalg som skal bekjempe rasisme og antisemittisme i skolen, mens byrådsleder Stian Berger Røsland fra Høyre vil at Oslo kommune nå skal kartlegge hva skoleelever kan om Holocaust. Innimellom dukker Fremskrittspartiet opp og skyter fra hofta. Frps Solveig Horne mener SV bidrar til å øke antisemittismen i Norge ved å kritisere Israel, så den enkle løsningen på problemet er at SV slutter å kritisere Israel. En arbeidsgruppe bør se på hvordan det kan ordnes.
Siden politikerne åpenbart er blitt tatt på senga, er det ikke rart at noen forslag blir lite gjennomtenkte. Det gjelder ikke bare Frp. Utgangspunktet for debatten var NRKs reportasje om at lærere ikke våger å gripe inn mot jødehetsen i skolegården, spesielt den som kommer fra muslimske elever. Vi kan godt slå oss til ro med at jødehets er et spesifikt muslimsk problem, men det er en sovepute som fort kan forvandle seg til en skarp stein. For ikke å snakke om at det er historieløst.
I Norge, og i Europa for øvrig, liker vi å tro at vi i dag har fått bukt med antisemittismen fordi vi – i samarbeid med Hitler – utryddet seks millioner jøder under annen verdenskrig. Glemmer vi Holocaust, vil også antisemittismen blomstre opp. Det er derfor byrådslederen vil kartlegge kunnskapsnivået i Oslo-skolene, for siden, må vi forvente, å trappe opp undervisningen om folkemordet på jødene.
Manglende kunnskap om Holocaust er et samfunnsproblem, ikke et spesifikt skoleproblem. En masteroppgave fra i fjor viste at det norske Holocaust – nordmenns bidrag til å utrydde jødene under krigen – var et ikke-tema i allmennlærerutdanningen. Hvordan kan man forvente at elevene kjenner til historien når lærerne ikke gjør det? Dette er heller ikke et spesifikt norsk problem. Undersøkelser fra Tyskland viser at ungdom under 20 år vet skremmende lite om Hitler og nazismen. Bare én av tre kan fortelle hva Holocaust gikk ut på. En EU-rapport offentliggjort i forkant av den internasjonale Holocaust-dagen 27. januar i år, viste at undervisningen om det jødiske folkemordet i Europa generelt var utilstrekkelig og kontekstløs.
Fokuset på økt Holocaust-undervisning er positivt, men det kan fungere som en lynavleder for de mer fundamentale utfordringene. Det bygger på en naiv idé om at antisemittismen bunner i manglende kunnskap om hva den kan føre til i sin ytterste konsekvens. Men få, om noen – verken i dag eller på 1930-tallet – tror at deres fordommer vil lede til grusomheter av typen folkemord, etnisk rensing eller rasistisk motiverte drap. Derfor kan de trygt beholde dem. Selv da annen verdenskrig var over, nektet den jevne tysker å tro at deres syn på jøder hadde noe med Hitlers tilintetsgjørelsesprosjekt å gjøre.
Har vi ikke andre metoder for å bekjempe jødehets enn ved å si ”aldri mer Holocaust”? Hva ville vi, i en hypotetisk situasjon, gjort dersom folkemordet aldri hadde skjedd? Hadde vi ingen midler til å bekjempe antisemittismen før Hitler? Og handler det om Holocaust, eller handler det om å appellere til vår kollektive skyldfølelse? Svarene er ikke irrelevante for hvordan vi angriper problemet. I Øst-Europa viser undersøkelser i dag at nær halvparten av innbyggerne ser på jødene som ”annerledes”, mens i Midtøsten og deler av den muslimske verden spirer jødehatet primært ut fra Israel-misnøye. Et ensidig fokus på Holocaust vil ikke fange opp dette.
Jødehatets historie i Europa er lang. Det startet før Hitler og har fortsatt etter hans død. Det er vanskelig å forstå dagens jødefobi og -hets uten å vende blikket bakover, og det er først i en historisk sammenheng at man virkelig forstår hvorfor selv tilsynelatende harmløse, stereotype utsagn om jøder generelt, vekker så sterke reaksjoner. Så hvis norske politikere virkelig vil gjøre noe med problemet, bør de gyve løs på de komplekse, langsiktige utfordringene. I stedet for å spørre ”hvor mye vet du om Holocaust”, kan de koble historiefaget til samfunnsfaget og formulere spørsmålet til norske elever, norske lærere og andre nordmenn slik: ”Hvor mye vet du om antisemittismens historie i Norge?”
Stian Bromark, Dagbladet
I forrige uke rettet media søkelyset mot økt antisemittisme i norsk skole, noen dager seinere lanserer myndighetene sine løsninger: De bedyrer at de tar problemet på alvor og akter å sette i verk tiltak – etter at arbeidsgruppene har jobbet ferdig.
Kunnskapsminister Kristin Halvorsen vil sette ned et utvalg som skal bekjempe rasisme og antisemittisme i skolen, mens byrådsleder Stian Berger Røsland fra Høyre vil at Oslo kommune nå skal kartlegge hva skoleelever kan om Holocaust. Innimellom dukker Fremskrittspartiet opp og skyter fra hofta. Frps Solveig Horne mener SV bidrar til å øke antisemittismen i Norge ved å kritisere Israel, så den enkle løsningen på problemet er at SV slutter å kritisere Israel. En arbeidsgruppe bør se på hvordan det kan ordnes.
Siden politikerne åpenbart er blitt tatt på senga, er det ikke rart at noen forslag blir lite gjennomtenkte. Det gjelder ikke bare Frp. Utgangspunktet for debatten var NRKs reportasje om at lærere ikke våger å gripe inn mot jødehetsen i skolegården, spesielt den som kommer fra muslimske elever. Vi kan godt slå oss til ro med at jødehets er et spesifikt muslimsk problem, men det er en sovepute som fort kan forvandle seg til en skarp stein. For ikke å snakke om at det er historieløst.
I Norge, og i Europa for øvrig, liker vi å tro at vi i dag har fått bukt med antisemittismen fordi vi – i samarbeid med Hitler – utryddet seks millioner jøder under annen verdenskrig. Glemmer vi Holocaust, vil også antisemittismen blomstre opp. Det er derfor byrådslederen vil kartlegge kunnskapsnivået i Oslo-skolene, for siden, må vi forvente, å trappe opp undervisningen om folkemordet på jødene.
Manglende kunnskap om Holocaust er et samfunnsproblem, ikke et spesifikt skoleproblem. En masteroppgave fra i fjor viste at det norske Holocaust – nordmenns bidrag til å utrydde jødene under krigen – var et ikke-tema i allmennlærerutdanningen. Hvordan kan man forvente at elevene kjenner til historien når lærerne ikke gjør det? Dette er heller ikke et spesifikt norsk problem. Undersøkelser fra Tyskland viser at ungdom under 20 år vet skremmende lite om Hitler og nazismen. Bare én av tre kan fortelle hva Holocaust gikk ut på. En EU-rapport offentliggjort i forkant av den internasjonale Holocaust-dagen 27. januar i år, viste at undervisningen om det jødiske folkemordet i Europa generelt var utilstrekkelig og kontekstløs.
Fokuset på økt Holocaust-undervisning er positivt, men det kan fungere som en lynavleder for de mer fundamentale utfordringene. Det bygger på en naiv idé om at antisemittismen bunner i manglende kunnskap om hva den kan føre til i sin ytterste konsekvens. Men få, om noen – verken i dag eller på 1930-tallet – tror at deres fordommer vil lede til grusomheter av typen folkemord, etnisk rensing eller rasistisk motiverte drap. Derfor kan de trygt beholde dem. Selv da annen verdenskrig var over, nektet den jevne tysker å tro at deres syn på jøder hadde noe med Hitlers tilintetsgjørelsesprosjekt å gjøre.
Har vi ikke andre metoder for å bekjempe jødehets enn ved å si ”aldri mer Holocaust”? Hva ville vi, i en hypotetisk situasjon, gjort dersom folkemordet aldri hadde skjedd? Hadde vi ingen midler til å bekjempe antisemittismen før Hitler? Og handler det om Holocaust, eller handler det om å appellere til vår kollektive skyldfølelse? Svarene er ikke irrelevante for hvordan vi angriper problemet. I Øst-Europa viser undersøkelser i dag at nær halvparten av innbyggerne ser på jødene som ”annerledes”, mens i Midtøsten og deler av den muslimske verden spirer jødehatet primært ut fra Israel-misnøye. Et ensidig fokus på Holocaust vil ikke fange opp dette.
Jødehatets historie i Europa er lang. Det startet før Hitler og har fortsatt etter hans død. Det er vanskelig å forstå dagens jødefobi og -hets uten å vende blikket bakover, og det er først i en historisk sammenheng at man virkelig forstår hvorfor selv tilsynelatende harmløse, stereotype utsagn om jøder generelt, vekker så sterke reaksjoner. Så hvis norske politikere virkelig vil gjøre noe med problemet, bør de gyve løs på de komplekse, langsiktige utfordringene. I stedet for å spørre ”hvor mye vet du om Holocaust”, kan de koble historiefaget til samfunnsfaget og formulere spørsmålet til norske elever, norske lærere og andre nordmenn slik: ”Hvor mye vet du om antisemittismens historie i Norge?”
posted by Stian Bromark | 3:18 p.m.
<< Home