Stian Bromark

Tekstene er tidligere publisert i aviser og magasiner.

Send en epost Site Feed
Mitt foto
Navn:

Stian Bromark er journalist, bokanmelder og forfatter.

Eller prøv heller å klikke her for mer info...

23. mar. 2010

Et knefall for historien

Det ble aldri tatt et skikkelig oppgjør med nazismen i Tyskland etter krigen. I boka ”Arven etter Hitler” forteller Anette H. Storeide historien om landets lange, pinefulle og konfliktfylte reise mot forsoning.

Stian Bromark, Dagbladet
Høsten 1946 reiste den svenske journalisten Stig Dagerman på rundreise i Tyskland for avisa Expressen. Det han fikk se, var ruiner, ruiner og ruiner. «I am sorry, sir, men dette er jo den samme ruinen som jeg så i Hannover. Har dere ingen nye?» Han pratet med vanlige tyskere og lurte på om de hadde det bedre under Hitler. Overraskende mange svarte ja. I boka ”Tysk høst”, som utkom på norsk igjen i fjor, gir han et nærgående bilde av den mangelfulle avnazifiseringen av landet, og tilbyr også en forklaring på hvorfor: Folk var sultne. De ville ikke ha ideologiske oppgjør med fortiden, de ville ha varme, lys og mat.

Historiker Anette H. Storeide bruker ikke Dagerman som kilde i sin bok om Tysklands oppgjør med naziregimet, men hennes skildring av de første kaotiske etterkrigsårene sammenfaller med Dagermans. Berlin og andre tyske storbyer ble oversvømmet av flyktninger på jakt etter husly, noe å spise og familiemedlemmer. Lyden av skudd, barneskrik og fremmede språk preget gatene. Det var vanskelig å finne en bygning som ikke lignet på et skjelett. Tyskland besto av 400 millioner kubikkmeter ruiner, kan Storeide fortelle. Byrommenes fysiske forfall symboliserte den indre virkeligheten for mange. Noe var ødelagt, for alltid. Samtidig denne forvirringen – hva skjedde? Hvem skal vi skylde på – Hitler, de allierte, oss selv? I maidagene i Oslo, for snart 65 år siden, kunne man lese på butikkvinduene ”stengt på grunn av glede”. I Tyskland kunne man finne beskjeder av typen ”alt er ødelagt – er hos Frieda og Paule”.

Glemsel, fortielse, forskjønnelse. Det var den offisielle tilnærmingen til fortida de første krigsårene. Først på 1960-tallet inntraff en rekke hendelser som til sammen satte et kraftig søkelys på nazitiden. Det første var rettssaken mot ”Holocaust-arkitekten” Adolf Eichmann. Den fant sted i Jerusalem med den internasjonale pressens søkelys rettet mot seg. Den kollektive ansvarsfraskrivelsen blant tyskere, om at de bare hadde fulgt ordre, ble grundig avvist i rettsaken mot Eichmann. Hitlers arkitekt, Albert Speer, utga sine memoarer på 1960-tallet. Hans unnskyldning var en annen: Han hadde blitt trollbundet av Hitler, men bedyret at han ikke var interessert i politikk og var uvitende om hva som foregikk i gasskamrene. Speer var bare en arkitekt, en som tegnet. Også hans forsvarstale ble detronisert av en ny og kritisk generasjon.

Den radikale tidsånden på 1960-tallet, med økende studentgrupper som krevde demokratisering og en utskiftning av det de oppfattet som et gjennomnazifisert statsapparat, tok spesielt et oppgjør med det kristeligdemokratiske partiet som hadde ledet Tyskland siden 1945. Konrad Adenauer-epoken i tysk politikk ble etter hvert avløst av sosialdemokraten Willy Brandt. Han viste ikke bare en helt annen forsoningsvilje overfor Øst-Tyskland, han var også lydhør overfor ungdommene. 8. mai 1970 ble det for første gang avholdt en minnestund i Forbundsdagen, og 8. mai ble heretter markert som en frigjøringsdag. Et halvt år seinere deltok Brandt på en markering i Polen til minne om ofrene for oppstanden i Warszava-gettoen. Fotografiet av den knelende kansleren ble et symbol på Tysklands vilje til å ta et oppgjør med fortidens ugjerninger.

Den amerikanske tv-serien ”Holocaust”, som ble sendt i Tyskland i januar 1979, utgjorde nok et vendepunkt. ”Holocaust” ble kåret til årets ord i 1979. Serien satte dessuten fokus på de tyske historikernes manglende vilje til å granske folkemordet på jødene. Dokumentarfilmen ”Shoah” (1985)av franskmannen Claude Lanzmann, fikk ikke et like stort publikum, men den 9,5 timer lange filmen, som består av intervjuer med overlevende, lot jødene selv komme til orde. I 1993 rippet nok en film opp i fortiden – den Oscar-belønnede ”Schindlers liste” av Steven Spielberg. Filmen om forretningsmannen Oscar Schindler som reddet 1 100 jøder, tilførte en ny dimensjon til det allerede etablerte bildet av en konflikt bestående av overgriper og ofre, nemlig redningsmannen og de overlevende.

Anette H. Storeides ”Arven etter Hitler” er en innsiktsfull, engasjerende og kildetung idéhistorisk gjennomgang av hvordan Tyskland har forholdt seg til nazitiden de siste 65 årene. Materialet består ikke bare av litteratur, artikler, filmer og forskningsarbeid, men også av intervjuer med et knippe tidsvitner, som tilfører teksten variasjon og dynamikk. Vitnene bekrefter det en sosialpsykolog kom fram til etter å ha intervjuet tyske familier på begynnelsen av 2000-tallet: Ingen psykologen snakket med betvilte grusomhetene, men de tilskrev forbrytelsene Hitler og hans menn, ikke egne familiemedlemmer. Tvert imot oppfattet de intervjuede at deres foreldre eller besteforeldre hadde vært ofre for Det tredje rike, ikke aktive og overbeviste nazister. Psykologen oppsummerte sin rapport med ”Bestefar var ingen nazist”. Dermed er det et sprik mellom det som i dag er den offisielle tyske holdningen, der oppgjør med nazitiden inngår som en sentral bestandel i landets moderne identitet, og den allminnelige tyskers selvforståelse om at de alle sammen var ofre.

Etter murens fall ble ikke Tysklands forhold til fortiden mindre komplisert. Gjenforeningen av Øst- og Vest-Tyskland krevde en bredere tilnærming til historien. Oppgjøret skulle nå gjelde både det brune og det røde diktaturet. Tidvis har det ført til en uheldig sammenblanding eller konkurranse mellom kommunisme-ofre og nazisme-ofre, mens myndighetene har gjort sitt beste for at de to diktaturformene ikke relativiseres eller bagatelliseres ved å blandes sammen. Alt i alt går det den rette veien. Fotball-VM i Tyskland i 2006, der vaiende tyske flagg ble tolket som sunn patriotisme, var en milepæl. Samme år utkom forfatteren Günter Grass med sin selvbiografi ”Når løken skrelles”. Mannen som mer enn noen andre har avkrevd Tyskland et gjennomgripende oppgjør med nazitiden, viste seg å ha hemmeligheter selv – medlemskap i Waffen-SS. Dette var nok ikke siste gang tvilsomme skjeletter ramler ut av skapet. Tyskland har brukt 65 år på å lære seg å leve med at Hitler er en uadskillelig del av landets kulturelle identitet. Det tar lang tid å forsone seg med fortiden. Det kan være en mager trøst for dem som står midt oppi tilsvarende kamper om historien, der rollene som offer og overgriper skal fordeles; i Rwanda, i Kina, i Kambodsja, i eks-Jugoslavia – og om noen år: I Afghanistan og i Irak.
Stian Bromark er journalist og forfatter.

"Det er vanskelig å forstå seg rett på mennesker, hvem som er gal og hvem som er klok. Gud hjelpe oss alle for å bli gjennomskuet", Knut Hamsun