Kjendishjelpen
Det er flott at kjendiser engasjerer seg i verdens konflikter. Så fremt de ikke gjør konflikten verre, da.
Stian Bromark, Dagbladet
”Alle kjendisers favorittkrig” startet i 2003 og blir forenklet framstilt som et oppgjør mellom den regjeringsstøttede arabiske Janjaweed-militsen og de ikke-arabiske folkene i Darfur-regionen. Allerede i 2005 hadde 180 organisasjoner i USA samlet seg rundt kravet om militær intervensjon i Vest-Sudan for å forhindre ”det første folkemordet i det 21. århundret”. Den kjendistunge kampanjen ”Save Darfur” har 25 ansatte som jobber heltid ved hovedkontoret i Washington og den forvalter et budsjett på ni millioner dollar i året.
På ”Darfur-dagen” i 2008 skulle det ødelegges barneleker som et symbol på Darfur-barnas lidelser. Skuespiller Matt Damon knuste et dukkehus med et balltre, mens hans kollega Thandie Newton satte fyr på en barbie med en blåselampe. George Clooney og Mia Farrow er andre skuespillere som jevnlig bidrar til å holde kameralinsa rettet mot Darfur. Da straffedomstolen i Haag utstedte en arrestordre på Sudans president Omar al-Bashir i mars 2009, svarte Sudan med å kaste ut en håndfull hjelpeorganisasjoner. I protest valgte Mia Farrow å faste i tre uker. Hun måtte gi seg etter tolv dager, på grunn av svekket helse.
Det er enkelt å latterliggjøre filmstjerner med sans for overdramatikk. Mer alvorlig er de grunnleggende innvendingene som i økende grad reises mot kampanjen. Tidligere har ”Save Darfur” blitt kritisert for å ha et unyansert svart/hvitt-bilde av konflikten og for å spre fordommer mot muslimer og arabere. Nå foreligger en bok som går lenger. Bak den sarkastiske tittelen ”Saving Darfur: Everyone’s Favourite African War” står utenrikskorrespondenten Rob Crilly. Han hevder at ”Save Darfur”-kampanjen bidrar til å forlenge konflikten. Ved å overdrive dødstallene og ved å drive lobbyvirksomhet for ”folkemord”-anklagene, har aktivistene bidratt til å utpeke Darfur som et land der det trengs drastiske, akutte løsninger – ikke stille diplomati, men tropper, ikke megling, men arrestordre.
Kritikerne peker på et dilemma som kan overføres til berømte folks samfunnsengasjement generelt: De blir invitert i kraft av sin kjendisstatus, men det ligger i dens natur at personen tiltrekker seg oppmerksomhet på bekostning av saken. Når Mia Farrow blir rørt til tårer i flyktningeleirene, er det bildet av filmstjernen som brenner seg fast, og man lurer på hva adressen hennes er, så man kan sende henne noen oppmuntrende blomster. Derfor strømmer amerikanske kjendiser til veldedige formål, vel vitende om at de ofte kan gjøre mer for kjendisene enn omvendt. Da bør de i hvert fall være sikre på at den gode saken faktisk er god.
Nå har straffedomstolen, med støtte fra ”Save Darfur”, bestemte seg for å utvide anklagene mot landets president. Og det bare noen uker før det etterlengtede demokratiske valget i begynnelsen av april. Når man kriminaliserer landets president økes ikke sjansen for at det vil bli framforhandlet en fredsavtale med det første.
Stian Bromark, Dagbladet
”Alle kjendisers favorittkrig” startet i 2003 og blir forenklet framstilt som et oppgjør mellom den regjeringsstøttede arabiske Janjaweed-militsen og de ikke-arabiske folkene i Darfur-regionen. Allerede i 2005 hadde 180 organisasjoner i USA samlet seg rundt kravet om militær intervensjon i Vest-Sudan for å forhindre ”det første folkemordet i det 21. århundret”. Den kjendistunge kampanjen ”Save Darfur” har 25 ansatte som jobber heltid ved hovedkontoret i Washington og den forvalter et budsjett på ni millioner dollar i året.
På ”Darfur-dagen” i 2008 skulle det ødelegges barneleker som et symbol på Darfur-barnas lidelser. Skuespiller Matt Damon knuste et dukkehus med et balltre, mens hans kollega Thandie Newton satte fyr på en barbie med en blåselampe. George Clooney og Mia Farrow er andre skuespillere som jevnlig bidrar til å holde kameralinsa rettet mot Darfur. Da straffedomstolen i Haag utstedte en arrestordre på Sudans president Omar al-Bashir i mars 2009, svarte Sudan med å kaste ut en håndfull hjelpeorganisasjoner. I protest valgte Mia Farrow å faste i tre uker. Hun måtte gi seg etter tolv dager, på grunn av svekket helse.
Det er enkelt å latterliggjøre filmstjerner med sans for overdramatikk. Mer alvorlig er de grunnleggende innvendingene som i økende grad reises mot kampanjen. Tidligere har ”Save Darfur” blitt kritisert for å ha et unyansert svart/hvitt-bilde av konflikten og for å spre fordommer mot muslimer og arabere. Nå foreligger en bok som går lenger. Bak den sarkastiske tittelen ”Saving Darfur: Everyone’s Favourite African War” står utenrikskorrespondenten Rob Crilly. Han hevder at ”Save Darfur”-kampanjen bidrar til å forlenge konflikten. Ved å overdrive dødstallene og ved å drive lobbyvirksomhet for ”folkemord”-anklagene, har aktivistene bidratt til å utpeke Darfur som et land der det trengs drastiske, akutte løsninger – ikke stille diplomati, men tropper, ikke megling, men arrestordre.
Kritikerne peker på et dilemma som kan overføres til berømte folks samfunnsengasjement generelt: De blir invitert i kraft av sin kjendisstatus, men det ligger i dens natur at personen tiltrekker seg oppmerksomhet på bekostning av saken. Når Mia Farrow blir rørt til tårer i flyktningeleirene, er det bildet av filmstjernen som brenner seg fast, og man lurer på hva adressen hennes er, så man kan sende henne noen oppmuntrende blomster. Derfor strømmer amerikanske kjendiser til veldedige formål, vel vitende om at de ofte kan gjøre mer for kjendisene enn omvendt. Da bør de i hvert fall være sikre på at den gode saken faktisk er god.
Nå har straffedomstolen, med støtte fra ”Save Darfur”, bestemte seg for å utvide anklagene mot landets president. Og det bare noen uker før det etterlengtede demokratiske valget i begynnelsen av april. Når man kriminaliserer landets president økes ikke sjansen for at det vil bli framforhandlet en fredsavtale med det første.
posted by Stian Bromark | 3:21 p.m.
<< Home