Siste nytt fra en sjofelist
Avisen er i krise, sies det. Firebindsverket som lanseres i dag, ”Norsk presses historie”, viser at kriser, turbulens og omstillinger har fulgt avisene og journalistikken i Norge siden 1600-tallet.
Stian Bromark
stb@dagbladet.no
Hva er en journalist? En journalist er en ”skråler, en sjofelist, en bitte liten ærgjerrighet der som en smigerens snylteplante vil ranke seg opp omkring maktens humlestang, en forloren person der ikke duger til annet, en hjerteløs der slynger sorg og bitterhet inn i de private forhold og drar en inderlig god og uskyldig embedsmann efter håret; han er et ulykkelig menneske, der efter et urolig liv har en mørk alderdom i vente”. Slik definerte Aasmund Olavsson Vinje geskjeften i 1851. Foruten dette med ”god og uskyldig embedsmann”, som det ikke finnes flere av lenger, er dette en beskrivelse mange vil bifalle den dag i dag. En journalist er en sjofelist.
Dermed kan man tro at historien om journalistikken er en kort, monoton affære, siden det ikke trengs mange sidene for å konstatere at presseyrket består av ulykkelige mennesker, i 1751 som i 2051. Men. Uheldigvis for menneskeheten er det akkurat disse ulykkelige sjofelistene som har påtatt seg å ivareta et vitalt samfunnsansvar. Som Statsborgeren ble karakterisert allerede fra starten i 1831 – den ”ble haanet og hadet, men ogsaa frygtet som intet andet blad”. En journalist duger muligens ikke til stort, men han (i gamledager) greier i hvert fall å underholde folk flest ved å irritere maktfolk. Det er som å rulle en stein opp og ned bakken foran et publikum som aldri blir lei av se næringslivtopper, politikere og andre kjeltringer bli valset over på nye og kreative vis. Så får de værutsiktene for de nærmeste dagene med på kjøpet.
I 1913 ble det forsøkt å lage en samlet framstilling av pressens historie i Norge. Forsøket måtte oppgis. For 50 år siden utkom et bind om 1800-tallet. Først nå, i dag, foreligger hele historien samlet under tittelen ”Norsk presses historie, 1660-2010”. Historiker Hans Fredrik Dahl har vært hovedredaktør for de fire bindene, mens Martin Eide, Rune Ottosen og Guri Hjeltnes er redaktører for de tre første bindene, og har fått skrivehjelp av utallige bidragsytere. Idar Flo har hatt ansvar for det fjerde bindet, som er en alfabetisk gjennomgang av 400 store og små aviser som har utkommet i Norge. Tekstene er lett tilgjengelige og perspektivrike, forskningen er til dels nybrotts og omfattende, og det hele er pakket moderne og stilfullt inn og gjennomillustrert med over 1100 fotografier, faksimiler og malerier, samlet inn av billedredaktør Nils Øy.
Verket henvender seg til allmennheten, men store deler av stoffet har nok størst interesse for lauget selv, som sjangerutviklinger, overganger til teknologiske nyvinninger, dannelsen av interesseorganisasjoner. Likevel er det umulig å se pressens historie løsrevet fra konteksten den opererer i. Overgangen fra referatjournalistikk til DU-journalistikk har ikke bare faglig interesse, men bærer i seg historien om framveksten av det moderne forbrukersamfunnet. Samisk presse, nynorskpressen, kvinners inntog i bransjen, utenriksdekningen, fotojournalistikken – det historisk marginaliserte har fått egne kapitler i ”Norsk presses historie”. Dermed forteller ikke redaksjonen bare noe viktig om samfunnsutviklingen i Norge, men peker mot dagens preferanser og prioriteringer – og dagens meningsmangfold. I det hele tatt: Å lese ”Norsk presses historie” er en fornuftig prioritering for dem som innbiller seg at alt var bedre før. Ingenting var bedre i norske aviser før, med ytterst få unntak. Som hekleoppskriftene.
Hva er en avis? Hvis primærfunksjonen er å formidle nye opplysninger til et publikum, hovedsaklig skriftlig, kunne historien om norsk presse startet med innføringen av skrivekunsten. Det samme gjelder for øvrig en mer saklig definisjonen på ”journalist”, et begrep brukt i Norge siden 1750-tallet – når var det folk begynte å informere hverandre om nytt fra fjern og nær? Et sted må man starte. ”Norsk presses historie” har satt startpunktet til 14. september 1660, da sogneprest Jon Eriksen Jamt i Trondhjems Len mottok en postsending fra Christiania posthus som informerte om radikale skifter i landet: ”Svenske” Sør- og Nord-Trøndelag, samt Nordmøre og Romsdal, var nettopp blitt en del av det norske riket igjen, men samtidig var eneveldet i ferd med å bli innført som statsform i Danmark-Norge. Det er på denne tiden det vokser fram en kommunikasjonskultur, takket være kongens behov for å sementere sin makt, muliggjort gjennom framveksten av trykkekunsten og postvesenet, som seinere baner vei for utbredelsen av kapitalisme, nasjonalisme, parlamentarisme – en ny borgerlig offentligghet som varsler eneveldets fall.
Mens Norge er i ferd med å bli frigjort fra utenlandsk tyranni (svenskene), pålegger pressen seg en ny meningstvang – partipisken. Det er gjennom avisene partiene skaffer seg oppslutning og makt fra slutten av 1800-tallet, og dermed mulighet til å skjenke Norge friheten i 1905. Denne konstellasjonen, parti og avis, bærer i seg kimen til pressens største utfordringer i andre delen av det forrige århundre. Vitale deler av den borgerlige pressen lå skadeskutt tilbake på grunn av utgiverprofilen under den tyske okkupasjonen, mens arbeiderpressen, som led mest materielt, ble begunstiget på grunn av vennskapet med statsministeren, Einar Gerhardsen. Samtidig inntreffer ”avisdøden”, mantraet som gjentas ustanselig på 1950-og 1960-tallet, og som i et lengre perspektiv har sørget for at spesielt distrikts-Norge ikke lenger er belemret med så mange nummer to- tre- og fireaviser. Fra slutten av 1960-tallet kommer det store hamskiftet. Det oppstår en kløft mellom borgerpressen og Borten-regjeringen, avisene mister noen illusjoner om sin påvirkningskraft etter at de blir trosset av folket i EU-avstemningen i 1972, og partisplittelsen på Røros samme år sørger for at flere Venstre-aviser i landet for alvor skiller lag med partiet, deriblant Bergens Tidende. Utbredelsen av fjernsynet på 1960-tallet gjorde det også klart at partipressen tilhørte en forgangen tid: De avvikende politiske meningene avisene ikke ville slippe til, ble nå servert på langt mer slagkraftig vis direkte inn i stua.
I dag står pressen midt i nye kriser og omstruktureringer. Partiene eier ikke lenger avisene, det gjør store mediehus, som ikke forlanger lojalitet, men overskudd. Internett utfordrer og utfyller avisene, men ingen har funnet ut hvordan man skal tjene penger til å finansiere kvalitetsjournalistikk uten løssalg og abonnement. ”Avisdøden” truer igjen og aviskonsumet går tilbake. Likevel eksisterer det flere aviser i dag enn på noe annet tidspunkt i etterkrigstiden. I 1939 fantes det 274 aviser i Norge, i 1945 var tallet 114, i 1969 skarve 191, i dag 228 – og de er tykkere, mer profesjonelt skrevet og drevet og tilbyr leserne et større meningsmangfold. ”Norsk presses historie” viser at aviser kommer og går. De som evner å tilpasse seg, kommer gjerne styrket ut av prosessen. Ingen avislesere blir skadet underveis, så fremt de ikke får et ublidt møte med en ulykkelig sjofelist.
Stian Bromark er sjofelist og skråler.
Notis I: Firebindsverket ”Norsk presses historie” utkommer i forbindelse med Norsk Presseforbunds og Mediebedriftenes Landsforenings hundreårsjubileum. MBL er mediebedriftenes bransje-og utgiverorganisasjoner. Medlemsavisene representerer 97 prosent av det totale avisopplaget. NP har blant andre Norsk Journalistlag og Norsk Redaktørforening som medlemmer. Presseforbundet utsteder pressekort i Norge og styrer Pressens Faglige Utvalg (PFU).
Notis II: ”Norsk presses historie” er skrevet av de fremste mediehistorikerne i landet, deriblant Trygve Riise Gundersen, Henrik G. Bastiansen, Elisabeth Eide, Ottar Grepstad, Anne Hege Simonsen, Helge Østbye, Thore Roksvold, Sigurd Høst, Jo Bech-Karlsen, samt redaktørene Hans Fredrik Dahl, Guri Hjeltnes, Martin Eide, Rune Ottosen og Idar Flo.
Stian Bromark
stb@dagbladet.no
Hva er en journalist? En journalist er en ”skråler, en sjofelist, en bitte liten ærgjerrighet der som en smigerens snylteplante vil ranke seg opp omkring maktens humlestang, en forloren person der ikke duger til annet, en hjerteløs der slynger sorg og bitterhet inn i de private forhold og drar en inderlig god og uskyldig embedsmann efter håret; han er et ulykkelig menneske, der efter et urolig liv har en mørk alderdom i vente”. Slik definerte Aasmund Olavsson Vinje geskjeften i 1851. Foruten dette med ”god og uskyldig embedsmann”, som det ikke finnes flere av lenger, er dette en beskrivelse mange vil bifalle den dag i dag. En journalist er en sjofelist.
Dermed kan man tro at historien om journalistikken er en kort, monoton affære, siden det ikke trengs mange sidene for å konstatere at presseyrket består av ulykkelige mennesker, i 1751 som i 2051. Men. Uheldigvis for menneskeheten er det akkurat disse ulykkelige sjofelistene som har påtatt seg å ivareta et vitalt samfunnsansvar. Som Statsborgeren ble karakterisert allerede fra starten i 1831 – den ”ble haanet og hadet, men ogsaa frygtet som intet andet blad”. En journalist duger muligens ikke til stort, men han (i gamledager) greier i hvert fall å underholde folk flest ved å irritere maktfolk. Det er som å rulle en stein opp og ned bakken foran et publikum som aldri blir lei av se næringslivtopper, politikere og andre kjeltringer bli valset over på nye og kreative vis. Så får de værutsiktene for de nærmeste dagene med på kjøpet.
I 1913 ble det forsøkt å lage en samlet framstilling av pressens historie i Norge. Forsøket måtte oppgis. For 50 år siden utkom et bind om 1800-tallet. Først nå, i dag, foreligger hele historien samlet under tittelen ”Norsk presses historie, 1660-2010”. Historiker Hans Fredrik Dahl har vært hovedredaktør for de fire bindene, mens Martin Eide, Rune Ottosen og Guri Hjeltnes er redaktører for de tre første bindene, og har fått skrivehjelp av utallige bidragsytere. Idar Flo har hatt ansvar for det fjerde bindet, som er en alfabetisk gjennomgang av 400 store og små aviser som har utkommet i Norge. Tekstene er lett tilgjengelige og perspektivrike, forskningen er til dels nybrotts og omfattende, og det hele er pakket moderne og stilfullt inn og gjennomillustrert med over 1100 fotografier, faksimiler og malerier, samlet inn av billedredaktør Nils Øy.
Verket henvender seg til allmennheten, men store deler av stoffet har nok størst interesse for lauget selv, som sjangerutviklinger, overganger til teknologiske nyvinninger, dannelsen av interesseorganisasjoner. Likevel er det umulig å se pressens historie løsrevet fra konteksten den opererer i. Overgangen fra referatjournalistikk til DU-journalistikk har ikke bare faglig interesse, men bærer i seg historien om framveksten av det moderne forbrukersamfunnet. Samisk presse, nynorskpressen, kvinners inntog i bransjen, utenriksdekningen, fotojournalistikken – det historisk marginaliserte har fått egne kapitler i ”Norsk presses historie”. Dermed forteller ikke redaksjonen bare noe viktig om samfunnsutviklingen i Norge, men peker mot dagens preferanser og prioriteringer – og dagens meningsmangfold. I det hele tatt: Å lese ”Norsk presses historie” er en fornuftig prioritering for dem som innbiller seg at alt var bedre før. Ingenting var bedre i norske aviser før, med ytterst få unntak. Som hekleoppskriftene.
Hva er en avis? Hvis primærfunksjonen er å formidle nye opplysninger til et publikum, hovedsaklig skriftlig, kunne historien om norsk presse startet med innføringen av skrivekunsten. Det samme gjelder for øvrig en mer saklig definisjonen på ”journalist”, et begrep brukt i Norge siden 1750-tallet – når var det folk begynte å informere hverandre om nytt fra fjern og nær? Et sted må man starte. ”Norsk presses historie” har satt startpunktet til 14. september 1660, da sogneprest Jon Eriksen Jamt i Trondhjems Len mottok en postsending fra Christiania posthus som informerte om radikale skifter i landet: ”Svenske” Sør- og Nord-Trøndelag, samt Nordmøre og Romsdal, var nettopp blitt en del av det norske riket igjen, men samtidig var eneveldet i ferd med å bli innført som statsform i Danmark-Norge. Det er på denne tiden det vokser fram en kommunikasjonskultur, takket være kongens behov for å sementere sin makt, muliggjort gjennom framveksten av trykkekunsten og postvesenet, som seinere baner vei for utbredelsen av kapitalisme, nasjonalisme, parlamentarisme – en ny borgerlig offentligghet som varsler eneveldets fall.
Mens Norge er i ferd med å bli frigjort fra utenlandsk tyranni (svenskene), pålegger pressen seg en ny meningstvang – partipisken. Det er gjennom avisene partiene skaffer seg oppslutning og makt fra slutten av 1800-tallet, og dermed mulighet til å skjenke Norge friheten i 1905. Denne konstellasjonen, parti og avis, bærer i seg kimen til pressens største utfordringer i andre delen av det forrige århundre. Vitale deler av den borgerlige pressen lå skadeskutt tilbake på grunn av utgiverprofilen under den tyske okkupasjonen, mens arbeiderpressen, som led mest materielt, ble begunstiget på grunn av vennskapet med statsministeren, Einar Gerhardsen. Samtidig inntreffer ”avisdøden”, mantraet som gjentas ustanselig på 1950-og 1960-tallet, og som i et lengre perspektiv har sørget for at spesielt distrikts-Norge ikke lenger er belemret med så mange nummer to- tre- og fireaviser. Fra slutten av 1960-tallet kommer det store hamskiftet. Det oppstår en kløft mellom borgerpressen og Borten-regjeringen, avisene mister noen illusjoner om sin påvirkningskraft etter at de blir trosset av folket i EU-avstemningen i 1972, og partisplittelsen på Røros samme år sørger for at flere Venstre-aviser i landet for alvor skiller lag med partiet, deriblant Bergens Tidende. Utbredelsen av fjernsynet på 1960-tallet gjorde det også klart at partipressen tilhørte en forgangen tid: De avvikende politiske meningene avisene ikke ville slippe til, ble nå servert på langt mer slagkraftig vis direkte inn i stua.
I dag står pressen midt i nye kriser og omstruktureringer. Partiene eier ikke lenger avisene, det gjør store mediehus, som ikke forlanger lojalitet, men overskudd. Internett utfordrer og utfyller avisene, men ingen har funnet ut hvordan man skal tjene penger til å finansiere kvalitetsjournalistikk uten løssalg og abonnement. ”Avisdøden” truer igjen og aviskonsumet går tilbake. Likevel eksisterer det flere aviser i dag enn på noe annet tidspunkt i etterkrigstiden. I 1939 fantes det 274 aviser i Norge, i 1945 var tallet 114, i 1969 skarve 191, i dag 228 – og de er tykkere, mer profesjonelt skrevet og drevet og tilbyr leserne et større meningsmangfold. ”Norsk presses historie” viser at aviser kommer og går. De som evner å tilpasse seg, kommer gjerne styrket ut av prosessen. Ingen avislesere blir skadet underveis, så fremt de ikke får et ublidt møte med en ulykkelig sjofelist.
Stian Bromark er sjofelist og skråler.
Notis I: Firebindsverket ”Norsk presses historie” utkommer i forbindelse med Norsk Presseforbunds og Mediebedriftenes Landsforenings hundreårsjubileum. MBL er mediebedriftenes bransje-og utgiverorganisasjoner. Medlemsavisene representerer 97 prosent av det totale avisopplaget. NP har blant andre Norsk Journalistlag og Norsk Redaktørforening som medlemmer. Presseforbundet utsteder pressekort i Norge og styrer Pressens Faglige Utvalg (PFU).
Notis II: ”Norsk presses historie” er skrevet av de fremste mediehistorikerne i landet, deriblant Trygve Riise Gundersen, Henrik G. Bastiansen, Elisabeth Eide, Ottar Grepstad, Anne Hege Simonsen, Helge Østbye, Thore Roksvold, Sigurd Høst, Jo Bech-Karlsen, samt redaktørene Hans Fredrik Dahl, Guri Hjeltnes, Martin Eide, Rune Ottosen og Idar Flo.
posted by Stian Bromark | 10:28 p.m.
<< Home