Orientering i vår tid
Ny Tid og SVs forløper, Orientering, var ikke så balansert i sin øst-vest-kritikk som myten skal ha det til. Venstresiden i dag kan ta lærdom av historien.
Stian Bromark, Ny Tid
Onsdag denne uka ble firebindsverket ”Norsk presses historie 1660-2010” lansert. Hans Fredrik Dahl er hovedredaktør for de rundt 2000 sidene, og alt som kan krype og gå av medieforskere har bidratt med vettuge tekster om små og store aviser. Hvis man leser siste bind (redigert av Guri Hjeltnes), som tar for seg perioden 1945 til 2010, blir man slått av hvor mye plass Ny Tid og partiet SF/SVs forgjenger, Orientering, er viet. Under overskriften ”En råk i isen” får Orientering et eget kapittel på 24 store og tettskrevne sider. Ingen andre aviser på det norske avismarkedet de siste 50-60 årene får et like sterkt fokus. Dagbladet, Aftenposten, VG, Dagsavisen og annen riksdekkende presse blir nevnt gjennomgående, men ikke i egne kapitler der det inngående drøftes avisas redaksjonelle og politiske innstilling – og avisas særegne posisjon i det polariserte partipresseklimaet under Den kalde krigen.
Orientering sprang ut av NATO-opposisjonen i Arbeiderpartiet som bygde seg opp på tampen av 1940-tallet. Stortingsrepresentant Jacob Friis gjorde et hederlig forsøk på å starte opp avisa høsten 1952, men ble avløst av mindre Moskva-vennlige aktører på nyåret 1953, deriblant Ap-politikeren Karl Evang og journalisten og forfatteren Sigurd Evensmo. De meislet ut et nytt grunnlag for avisa. Orientering skulle representere Det tredje standpunkt, brobyggerposisjonen, slik den offisielle norske utenrikspolitikken hadde vært før Arbeiderpartiet meldte Norge inn i NATO i 1949: ”Ansvaret for den økende krigsfaren må deles av begge stormaktsblokkene, og vår kritiske vurdering av de mellomfolkelige konfliktene vil derfor rette seg både mot Øst og Vest”. Sigurd Evensmo ble avisas redaktør og var aktiv i redaksjonen de nærmeste tiårene. I 1961 var Orientering en viktig byggestein i dannelsen av partiet SF. I 1975 skiftet avisa navn til Ny Tid, partiet til SV.
Omtalen av Orientering i ”Norsk presses historie” har likhetstrekk med den man finner i andre verk Hans Fredrik Dahl har vært ansvarlig for de siste årene, som seksbindsverket ”Norsk idéhistorie” og boka om ytringsfrihetens historie, ”Hvor fritt et land?”. Men der disse verkene har vært hyllende og ukritiske, og bekreftet avisas ideal om å være en brobygger mellom USA og Sovjetunionen og et fristed for annerledestenkning, er forskningsarbeidet som ligger til grunn for ”Norsk presses historie” grundig og nyansert. I 1999 skrev Kjetil A. Knarlag en hovedfagsoppgave der han undersøkte Orienterings syn på Sovjetunionen på 1950-tallet, og han konkluderte med at avisa var langt mer kritisk mot USA enn den var mot Sovjetunionen. Kapitlet om Orientering i ”Norsk presses historie” er basert på ny forskning, men forfatteren, Birgitte Kjos Fonn, har kommet til den samme konklusjonen. Som hun skriver med en anelse understatement: ”Men mens det tilsynelatende systematisk ble rapportert om menneskerettsbrudd og riper i demokratiet i USA, var ikke bekymringen for menneskerettighetssituasjonen i Sovjet-området alltid betingelsesløs”.
Kom denne slagsiden av at avisa var full av kommunistsympatisører? Fonn avviser en slik forklaring: ”Totalt er det vel så stor grunn til å betrakte Orientering som et antiautoritært heller enn et kommunistinspirert opprør mot Arbeiderpartiet fra venstre”. Helhetsbildet fortoner seg slik, men det er ingen tvil om at det var sterke krefter i Orientering, og senere i partiet SF, som hadde en svakhet for regimene i øst. Den som mest av alt forsøkt å stogge disse kreftene, var Sigurd Evensmo. Orientering/SF var ikke en enhetlig blokk, men en konstant kampsone der ulike aktører og fraksjoner til venstre for Arbeiderpartiet kjempet om definisjonsmakten. I 1962 tok Evensmo et kraftig oppgjør med de kreftene innen avisa og partiet som han mente var for øst-orienterte, og innrømmet at avisa hittil hadde brukt uforholdsmessig mye plass til å kritisere vestmaktene. Han gikk til og med så langt som at han sammenlignet situasjonen på begynnelsen av 1960-tallet med situasjonen på 1930-tallet, da venstresiden tviholdt på illusjonene om Sovjetunionen fordi man hadde behov for å tro. Senere på 1960-tallet var det krefter i partiet og avisa som ivret for tettere samarbeid med de Kina-hyllende ungdommene, senere kalt AKP-ml. I 1975, foran dannelsen av SV/Ny Tid, var flørtingen med det norske kommunistpartiet tankeløs og, viste det seg, formålsløs. Evensmo kjempet imot hele veien, men tapte.
Til tross for idealer om Det tredje standpunkt har Orientering/SF en slagside gjennom avisas og partiets levetid, med varierende intensitet. Hvorfor ble det sånn? Én forklaring er at Orientering ville kompensere for det avisa mente var en altfor servil USA-holdning fra regjeringen/Arbeiderpartiet. Informasjonsbalansen krevde at man tippet den andre veien. Slagsiden østover i Orientering kompenserte for slagsiden vestover i øvrig norsk presse. Orienterings mål var dessuten å unngå stormaktskonfrontasjoner. Å kritisere Moskva for fundamentalt ville være å innrømme Washingtons rett til å ruste opp, som igjen ville øke konfliktnivået. Dermed var det klokere å tie. En tredje ideologisk forklaring henger sammen med en større, lei tendens til relativisering, utbredt på venstresiden i Norge og verden for øvrig, da som nå.
I Orientering kunne man lese at USA var ”like totalitært som Sovjetunionen”. Det var det ikke, og Orientering motbeviste det i hvert nummer, all den tid mye av avisas informasjon var basert på amerikanske, kritiske publikasjoner, ikke på sovjetiske – der fantes det bare én Sannhet, Pravda. Balansekunst, med utgangspunkt i syndregistret hos begge maktblokkene, ville ført til at man kritiserte USA mindre enn Sovjetunionen, ikke mer. Men fordi man ville være en motrøst, av prinsipp, endte man opp med direkte eller indirekte å støtte udemokratiske krefter. Det er ikke uvanlig å støte på dette i dag også. Venstresidehelter som Michael Albert og Arundhati Roy har for eksempel dratt paralleller mellom Osama bin Laden og George W. Bush. Slavoj Zizek mener det er de venstreradikales oppgave å motarbeide det liberale demokratiet, ikke totalitarismen. Uansett hvilket diktatur i verden som diskuteres, vil Noam Chomsky insistere på at USA alltid er verst.
Den kalde krigen er slutt, men de geopolitiske konfliktene fortsetter. Den som søker mellomposisjoner og brobyggerideer i den harde retorikken som brukes når vi i dag diskuterer temaer som terrorisme, rasisme, ytringsfrihet, minoritetsrettigheter, militær intervensjon, multikulturalisme, globalisering, amerikanisering, vil støte på de samme dilemmaene kretsen rundt Orientering gjorde. For en som vil forsvare det moderne, flerkulturelle Norge, sitter det langt inne å gi Frp innrømmelser. Den som betrakter muslimer i Europa som en utsatt minoritet, vil trolig mene det er usmart å trykke karikaturer av Muhammed – og risikerer å framstå som motstander av ytringsfriheten. USA burde ikke invadere Iran, nei vel, men man trenger ikke dermed hylle president Mahmoud Ahmadinejad som demokrat.
”Norsk presses historie” vier mest plass til Orientering på 1950-tallet. Det var en tid preget av svart/hvitt-tenkning, der dine venners fiender var dine fiender, der du enten var med eller mot oss. Selv om Orientering inntok en mellomposisjon, var avisa likevel preget av en omfattende, helhetlig ideologi som forpliktet fra sak til sak og skapte en forutsigbarhet i reaksjonsmønstret. På den tiden ville det vært utfordrende å innta standpunkter som at invasjonen i Serbia var nødvendig, mens Irak-invasjonen var det ikke, at jøder stort sett er bra folk, mens Israel har betydelig forbedringspotensial, at selv om vestlige demokratier har sine skavanker, er det tross alt en bedre styringsform der enn i et hvilket som helst kvasidiktatur, at Tyrkia bør med i EU, ikke nødvendigvis Norge, at rettferdigheten må seire i Palestina, men gjerne uten Hamas. I dag er det i større grad mulig å innta partikulære, midlertidige standpunkter, der a ikke nødvendigvis fører til b. Riktignok blir man fort betraktet som overløper og man risikerer å gi ammunisjon til de som ellers er politiske meningsmotstandere, men det reduserer sjansen for at man havner i rollen som støttespiller for despoti og undertrykkelse.
Stian Bromark har skrevet biografien ”Sigurd Evensmo. Alene blant de mange” (2009) sammen med Halvor F. Tretvoll.
Stian Bromark, Ny Tid
Onsdag denne uka ble firebindsverket ”Norsk presses historie 1660-2010” lansert. Hans Fredrik Dahl er hovedredaktør for de rundt 2000 sidene, og alt som kan krype og gå av medieforskere har bidratt med vettuge tekster om små og store aviser. Hvis man leser siste bind (redigert av Guri Hjeltnes), som tar for seg perioden 1945 til 2010, blir man slått av hvor mye plass Ny Tid og partiet SF/SVs forgjenger, Orientering, er viet. Under overskriften ”En råk i isen” får Orientering et eget kapittel på 24 store og tettskrevne sider. Ingen andre aviser på det norske avismarkedet de siste 50-60 årene får et like sterkt fokus. Dagbladet, Aftenposten, VG, Dagsavisen og annen riksdekkende presse blir nevnt gjennomgående, men ikke i egne kapitler der det inngående drøftes avisas redaksjonelle og politiske innstilling – og avisas særegne posisjon i det polariserte partipresseklimaet under Den kalde krigen.
Orientering sprang ut av NATO-opposisjonen i Arbeiderpartiet som bygde seg opp på tampen av 1940-tallet. Stortingsrepresentant Jacob Friis gjorde et hederlig forsøk på å starte opp avisa høsten 1952, men ble avløst av mindre Moskva-vennlige aktører på nyåret 1953, deriblant Ap-politikeren Karl Evang og journalisten og forfatteren Sigurd Evensmo. De meislet ut et nytt grunnlag for avisa. Orientering skulle representere Det tredje standpunkt, brobyggerposisjonen, slik den offisielle norske utenrikspolitikken hadde vært før Arbeiderpartiet meldte Norge inn i NATO i 1949: ”Ansvaret for den økende krigsfaren må deles av begge stormaktsblokkene, og vår kritiske vurdering av de mellomfolkelige konfliktene vil derfor rette seg både mot Øst og Vest”. Sigurd Evensmo ble avisas redaktør og var aktiv i redaksjonen de nærmeste tiårene. I 1961 var Orientering en viktig byggestein i dannelsen av partiet SF. I 1975 skiftet avisa navn til Ny Tid, partiet til SV.
Omtalen av Orientering i ”Norsk presses historie” har likhetstrekk med den man finner i andre verk Hans Fredrik Dahl har vært ansvarlig for de siste årene, som seksbindsverket ”Norsk idéhistorie” og boka om ytringsfrihetens historie, ”Hvor fritt et land?”. Men der disse verkene har vært hyllende og ukritiske, og bekreftet avisas ideal om å være en brobygger mellom USA og Sovjetunionen og et fristed for annerledestenkning, er forskningsarbeidet som ligger til grunn for ”Norsk presses historie” grundig og nyansert. I 1999 skrev Kjetil A. Knarlag en hovedfagsoppgave der han undersøkte Orienterings syn på Sovjetunionen på 1950-tallet, og han konkluderte med at avisa var langt mer kritisk mot USA enn den var mot Sovjetunionen. Kapitlet om Orientering i ”Norsk presses historie” er basert på ny forskning, men forfatteren, Birgitte Kjos Fonn, har kommet til den samme konklusjonen. Som hun skriver med en anelse understatement: ”Men mens det tilsynelatende systematisk ble rapportert om menneskerettsbrudd og riper i demokratiet i USA, var ikke bekymringen for menneskerettighetssituasjonen i Sovjet-området alltid betingelsesløs”.
Kom denne slagsiden av at avisa var full av kommunistsympatisører? Fonn avviser en slik forklaring: ”Totalt er det vel så stor grunn til å betrakte Orientering som et antiautoritært heller enn et kommunistinspirert opprør mot Arbeiderpartiet fra venstre”. Helhetsbildet fortoner seg slik, men det er ingen tvil om at det var sterke krefter i Orientering, og senere i partiet SF, som hadde en svakhet for regimene i øst. Den som mest av alt forsøkt å stogge disse kreftene, var Sigurd Evensmo. Orientering/SF var ikke en enhetlig blokk, men en konstant kampsone der ulike aktører og fraksjoner til venstre for Arbeiderpartiet kjempet om definisjonsmakten. I 1962 tok Evensmo et kraftig oppgjør med de kreftene innen avisa og partiet som han mente var for øst-orienterte, og innrømmet at avisa hittil hadde brukt uforholdsmessig mye plass til å kritisere vestmaktene. Han gikk til og med så langt som at han sammenlignet situasjonen på begynnelsen av 1960-tallet med situasjonen på 1930-tallet, da venstresiden tviholdt på illusjonene om Sovjetunionen fordi man hadde behov for å tro. Senere på 1960-tallet var det krefter i partiet og avisa som ivret for tettere samarbeid med de Kina-hyllende ungdommene, senere kalt AKP-ml. I 1975, foran dannelsen av SV/Ny Tid, var flørtingen med det norske kommunistpartiet tankeløs og, viste det seg, formålsløs. Evensmo kjempet imot hele veien, men tapte.
Til tross for idealer om Det tredje standpunkt har Orientering/SF en slagside gjennom avisas og partiets levetid, med varierende intensitet. Hvorfor ble det sånn? Én forklaring er at Orientering ville kompensere for det avisa mente var en altfor servil USA-holdning fra regjeringen/Arbeiderpartiet. Informasjonsbalansen krevde at man tippet den andre veien. Slagsiden østover i Orientering kompenserte for slagsiden vestover i øvrig norsk presse. Orienterings mål var dessuten å unngå stormaktskonfrontasjoner. Å kritisere Moskva for fundamentalt ville være å innrømme Washingtons rett til å ruste opp, som igjen ville øke konfliktnivået. Dermed var det klokere å tie. En tredje ideologisk forklaring henger sammen med en større, lei tendens til relativisering, utbredt på venstresiden i Norge og verden for øvrig, da som nå.
I Orientering kunne man lese at USA var ”like totalitært som Sovjetunionen”. Det var det ikke, og Orientering motbeviste det i hvert nummer, all den tid mye av avisas informasjon var basert på amerikanske, kritiske publikasjoner, ikke på sovjetiske – der fantes det bare én Sannhet, Pravda. Balansekunst, med utgangspunkt i syndregistret hos begge maktblokkene, ville ført til at man kritiserte USA mindre enn Sovjetunionen, ikke mer. Men fordi man ville være en motrøst, av prinsipp, endte man opp med direkte eller indirekte å støtte udemokratiske krefter. Det er ikke uvanlig å støte på dette i dag også. Venstresidehelter som Michael Albert og Arundhati Roy har for eksempel dratt paralleller mellom Osama bin Laden og George W. Bush. Slavoj Zizek mener det er de venstreradikales oppgave å motarbeide det liberale demokratiet, ikke totalitarismen. Uansett hvilket diktatur i verden som diskuteres, vil Noam Chomsky insistere på at USA alltid er verst.
Den kalde krigen er slutt, men de geopolitiske konfliktene fortsetter. Den som søker mellomposisjoner og brobyggerideer i den harde retorikken som brukes når vi i dag diskuterer temaer som terrorisme, rasisme, ytringsfrihet, minoritetsrettigheter, militær intervensjon, multikulturalisme, globalisering, amerikanisering, vil støte på de samme dilemmaene kretsen rundt Orientering gjorde. For en som vil forsvare det moderne, flerkulturelle Norge, sitter det langt inne å gi Frp innrømmelser. Den som betrakter muslimer i Europa som en utsatt minoritet, vil trolig mene det er usmart å trykke karikaturer av Muhammed – og risikerer å framstå som motstander av ytringsfriheten. USA burde ikke invadere Iran, nei vel, men man trenger ikke dermed hylle president Mahmoud Ahmadinejad som demokrat.
”Norsk presses historie” vier mest plass til Orientering på 1950-tallet. Det var en tid preget av svart/hvitt-tenkning, der dine venners fiender var dine fiender, der du enten var med eller mot oss. Selv om Orientering inntok en mellomposisjon, var avisa likevel preget av en omfattende, helhetlig ideologi som forpliktet fra sak til sak og skapte en forutsigbarhet i reaksjonsmønstret. På den tiden ville det vært utfordrende å innta standpunkter som at invasjonen i Serbia var nødvendig, mens Irak-invasjonen var det ikke, at jøder stort sett er bra folk, mens Israel har betydelig forbedringspotensial, at selv om vestlige demokratier har sine skavanker, er det tross alt en bedre styringsform der enn i et hvilket som helst kvasidiktatur, at Tyrkia bør med i EU, ikke nødvendigvis Norge, at rettferdigheten må seire i Palestina, men gjerne uten Hamas. I dag er det i større grad mulig å innta partikulære, midlertidige standpunkter, der a ikke nødvendigvis fører til b. Riktignok blir man fort betraktet som overløper og man risikerer å gi ammunisjon til de som ellers er politiske meningsmotstandere, men det reduserer sjansen for at man havner i rollen som støttespiller for despoti og undertrykkelse.
Stian Bromark har skrevet biografien ”Sigurd Evensmo. Alene blant de mange” (2009) sammen med Halvor F. Tretvoll.
posted by Stian Bromark | 10:30 p.m.
<< Home