Simpsons verden
John Simpson har arbeidet i 140 land og dekket 38 kriger. Nå er en av verdens fremste utenriksreportere aktuell med en kritisk bok om krigsjournalistikken.
Stian Bromark, Dagbladet.
Det er 40 år siden den smått legendariske BBC-journalisten John Simpson begynte å jobbe i britisk statskringkasting. Allerede første dag på jobb skal den unge, nærgående jyplingen ha tirret på seg datidas britiske statsminister, Harold Wilson. Den Oxford-utdannede arbeiderpartipolitikeren svarte ikke på John Simpsons spørsmål, men slo ham i magen. Myte eller ikke: Episoden egner seg som urfortelling om mannen som har tråkket sine egne stier - til stor irritasjon for de mektige, og tidvis hans egen arbeidsgiver BBC.
Han har intervjuet prominente politiske figurer verden over, som Saddam Hussein, Osama bin Laden og ayatollah Khomeini, og han har rapportert hjem om de største begivenhetene de siste 30-40-åra:Han reiste med Khomeini fra Paris til Teheran i revolusjonsdagene i 1979, han dukket for de kinesiske regjeringssoldatenes kuler på Tiananmen-plassen i Beijing i 1989 og han dekket den første Irak-krigen i 1991 fram til han ble utvist fra Bagdad. Før det hadde BBC beordret ham hjem, uten at det hjalp.
De fleste av disse nyhetsinnslagene var forbeholdt et britisk publikum, men utover på 1990-tallet - da BBC bestemte seg for å ta opp konkurransen med CNN og tilby 24 timers nyhetssendinger - ble han kjent for millioner verden over.Under Kosovo-krigen i 1999 var John Simpson en av få journalister som ble igjen i Serbias hovedstad etter at myndighetene utviste vestlige journalister.
Mange vil huske ham fra Afghanistan-invasjonen, da han tidlig gjorde seg bemerket som en av få menn i gatene med burka. Det vil si: I tiden mellom 11. september og invasjonen en snau måned seinere, dro John Simpson inn og ut av Afghanistan i burka for ikke å bli fanget opp av Talibans radar. Det må ha vært litt av et syn: John Simpson, da 56 år, er en røslig kar både i høyde og bredde.
Enda flere vil muligens huske ham fra den andre Irak-krigen i 2003, da han ble skadet i et amerikansk bombeangrep. Ti mennesker ble drept, inkludert en oversetter som jobbet for BBC, 25 år gamle Kamaran Abdurazaq Muhamed. Bare minutter seinere var Simpson på tv, med brennende mennesker rundt seg og med blod rennende fra kinn og øre. Hans kommentarer om den allierte krigføringen var nokså kritiske. Simpson er fortsatt døv på det ene øret.
Han var i Romania da Ceausescu falt, han så på at Nelson Mandela ble sluppet fri i Sør-Afrika, han var inne i Kabul før Nordalliansen: John Simpson har en tendens til å være der det skjer, alltid beredt med vittige, reflekterte og kunnskapsrike analyser. Simpson har blitt kalt den siste gentlemannen i britisk presse. Han er kultivert, sjarmerende og kan lire av seg historiske anekdoter om et hvilket som helst tema, og han bevarer sinnsroen når det spruter fra maskingevær rundt neste gatehjørne. Ikke dermed sagt at han er ukontroversiell. I sin nyeste bok, som handler om hvordan det 21. århundrets kriser og kriger ble dekket av pressen - fra Boerkrigen og de to verdenskrigene via Suezkrisa og Falkandskrigen til invasjonene i Irak og i Afghanistan - forteller han om den britiske regjeringens angrep på det de betraktet som BBCs proserbiske slagside under Kosovo-krigen i 1999. Statsminister Tony Blairs anklager rettet seg hovedsakelig mot John Simpson. I boka er Simpson kritisk, men avdempet i sin omtale av regjeringens håndtering av krigen, mens da debatten raste i avisene, var han krass i sitt forsvar. Han påpekte at han visste atskillig om Milosevic-regimets overgrep og propaganda, men at han samtidig «hardnakket nekter å kaste seg på alt dette sjåvinistiske snakket om nazisme, fascisme og onde imperier. Fakta snakker for seg selv».
Simpsons kritikk rettet seg ikke bare mot de NATO-allierte, som framstilte Slobodan Milosevic som en ny Hitler, men også mot pressekollegaer, spesielt de som satt limt fast bak en pult i London, New York eller i Paris, og som av mangel på egne erfaringer hengte seg på regjeringens hysteri. I boka «Unreliable Sources» roser han avisene og journalistene som har rapportert edruelig, klokt og korrekt fra krigene i det 20. århundret, men etter Simpsons gjengivelse å dømme, er disse i mindretall. Ofte har pressen feiltolket og feilrapportert. I noen tilfeller skyldes det latskap, ideologisk slagside eller at journalisten er en skruppelløs, kunnskapsløs sjarlatan, men som regel er årsaken misforstått regjeringslojalitet. Når det er krig på gang og landets soldater skal ut i felten, er nyhetsjournalister omtrent like objektive i sine analyser som en sportskommentator på en landskamp.
Denne lojaliteten var mer utbredt tidligere, men eksisterer fortsatt. Under opptrappingen til Irak-krigen var journalistikken i USA og Storbritannia preget av patriotisme og servilitet. Derfor har Simpson heller ikke sans for journalister som lar seg bli «embedded», altså utelukkende reiser i selskap med soldater. «Jeg ønsker ikke å tilbringe hele min tid i selskap med folk som jeg kan takke for min sikkerhet, min beskyttelse, min mat, min transport, og deretter at det forventes av meg at jeg skal være helt ærlig. Det vil unektelig alltid følge med en følelse av at du svikter deres tillit. Det er mye bedre å vandre rundt på egen hånd», har han sagt i et intervju med The Guardian.
Mange veteraner i faget har et nostalgisk forhold til pressehistorien. Det har ikke John Simpson. Selv om britisk presse har mange upålitelige og skrålete tabloidaviser, ikke sjelden eid av mediemogulen Rupert Murdoch, konkluderer Simpson med at kvalitetsaviser som The Guardian aldri har vært bedre. Krigsjournalistikkens basale utfordringer har alltid handlet om å finne ut hvordan man ska få sendt nyhetene hjem, ofte i kaotiske og farlige situasjoner. Den biten har blitt enklere i dag, med bærbare pc-er, digitale kameraer, e-post.
Samtidig er det dette teknologiske framskrittet som truer kvalitetsjournalistikken. Bloggere, sosiale medier og borgerjournalister tilbyr samme informasjon, gjerne raskere. Men opplysningene blir ikke sjekket og dobbeltsjekket før den offentliggjøres, slik i det minste idealet er i journalistikken. «Comment is free but facts are expensive», som det heter. Utsiktene er imidlertid ikke særlig lyse. I dag kuttes det i faktaavdelinger, det ansettes færre spesialister, undersøkende journalistikk blir nedprioritert og reisebudsjettene reduseres. Hva dette får for konsekvenser for journalistikken på lengre sikt, er det vel ingen som har oversikt over, men intuitivt høres det ikke ut som gode nyheter.
Stian Bromark er journalist og forfatter.
Stian Bromark, Dagbladet.
Det er 40 år siden den smått legendariske BBC-journalisten John Simpson begynte å jobbe i britisk statskringkasting. Allerede første dag på jobb skal den unge, nærgående jyplingen ha tirret på seg datidas britiske statsminister, Harold Wilson. Den Oxford-utdannede arbeiderpartipolitikeren svarte ikke på John Simpsons spørsmål, men slo ham i magen. Myte eller ikke: Episoden egner seg som urfortelling om mannen som har tråkket sine egne stier - til stor irritasjon for de mektige, og tidvis hans egen arbeidsgiver BBC.
Han har intervjuet prominente politiske figurer verden over, som Saddam Hussein, Osama bin Laden og ayatollah Khomeini, og han har rapportert hjem om de største begivenhetene de siste 30-40-åra:Han reiste med Khomeini fra Paris til Teheran i revolusjonsdagene i 1979, han dukket for de kinesiske regjeringssoldatenes kuler på Tiananmen-plassen i Beijing i 1989 og han dekket den første Irak-krigen i 1991 fram til han ble utvist fra Bagdad. Før det hadde BBC beordret ham hjem, uten at det hjalp.
De fleste av disse nyhetsinnslagene var forbeholdt et britisk publikum, men utover på 1990-tallet - da BBC bestemte seg for å ta opp konkurransen med CNN og tilby 24 timers nyhetssendinger - ble han kjent for millioner verden over.Under Kosovo-krigen i 1999 var John Simpson en av få journalister som ble igjen i Serbias hovedstad etter at myndighetene utviste vestlige journalister.
Mange vil huske ham fra Afghanistan-invasjonen, da han tidlig gjorde seg bemerket som en av få menn i gatene med burka. Det vil si: I tiden mellom 11. september og invasjonen en snau måned seinere, dro John Simpson inn og ut av Afghanistan i burka for ikke å bli fanget opp av Talibans radar. Det må ha vært litt av et syn: John Simpson, da 56 år, er en røslig kar både i høyde og bredde.
Enda flere vil muligens huske ham fra den andre Irak-krigen i 2003, da han ble skadet i et amerikansk bombeangrep. Ti mennesker ble drept, inkludert en oversetter som jobbet for BBC, 25 år gamle Kamaran Abdurazaq Muhamed. Bare minutter seinere var Simpson på tv, med brennende mennesker rundt seg og med blod rennende fra kinn og øre. Hans kommentarer om den allierte krigføringen var nokså kritiske. Simpson er fortsatt døv på det ene øret.
Han var i Romania da Ceausescu falt, han så på at Nelson Mandela ble sluppet fri i Sør-Afrika, han var inne i Kabul før Nordalliansen: John Simpson har en tendens til å være der det skjer, alltid beredt med vittige, reflekterte og kunnskapsrike analyser. Simpson har blitt kalt den siste gentlemannen i britisk presse. Han er kultivert, sjarmerende og kan lire av seg historiske anekdoter om et hvilket som helst tema, og han bevarer sinnsroen når det spruter fra maskingevær rundt neste gatehjørne. Ikke dermed sagt at han er ukontroversiell. I sin nyeste bok, som handler om hvordan det 21. århundrets kriser og kriger ble dekket av pressen - fra Boerkrigen og de to verdenskrigene via Suezkrisa og Falkandskrigen til invasjonene i Irak og i Afghanistan - forteller han om den britiske regjeringens angrep på det de betraktet som BBCs proserbiske slagside under Kosovo-krigen i 1999. Statsminister Tony Blairs anklager rettet seg hovedsakelig mot John Simpson. I boka er Simpson kritisk, men avdempet i sin omtale av regjeringens håndtering av krigen, mens da debatten raste i avisene, var han krass i sitt forsvar. Han påpekte at han visste atskillig om Milosevic-regimets overgrep og propaganda, men at han samtidig «hardnakket nekter å kaste seg på alt dette sjåvinistiske snakket om nazisme, fascisme og onde imperier. Fakta snakker for seg selv».
Simpsons kritikk rettet seg ikke bare mot de NATO-allierte, som framstilte Slobodan Milosevic som en ny Hitler, men også mot pressekollegaer, spesielt de som satt limt fast bak en pult i London, New York eller i Paris, og som av mangel på egne erfaringer hengte seg på regjeringens hysteri. I boka «Unreliable Sources» roser han avisene og journalistene som har rapportert edruelig, klokt og korrekt fra krigene i det 20. århundret, men etter Simpsons gjengivelse å dømme, er disse i mindretall. Ofte har pressen feiltolket og feilrapportert. I noen tilfeller skyldes det latskap, ideologisk slagside eller at journalisten er en skruppelløs, kunnskapsløs sjarlatan, men som regel er årsaken misforstått regjeringslojalitet. Når det er krig på gang og landets soldater skal ut i felten, er nyhetsjournalister omtrent like objektive i sine analyser som en sportskommentator på en landskamp.
Denne lojaliteten var mer utbredt tidligere, men eksisterer fortsatt. Under opptrappingen til Irak-krigen var journalistikken i USA og Storbritannia preget av patriotisme og servilitet. Derfor har Simpson heller ikke sans for journalister som lar seg bli «embedded», altså utelukkende reiser i selskap med soldater. «Jeg ønsker ikke å tilbringe hele min tid i selskap med folk som jeg kan takke for min sikkerhet, min beskyttelse, min mat, min transport, og deretter at det forventes av meg at jeg skal være helt ærlig. Det vil unektelig alltid følge med en følelse av at du svikter deres tillit. Det er mye bedre å vandre rundt på egen hånd», har han sagt i et intervju med The Guardian.
Mange veteraner i faget har et nostalgisk forhold til pressehistorien. Det har ikke John Simpson. Selv om britisk presse har mange upålitelige og skrålete tabloidaviser, ikke sjelden eid av mediemogulen Rupert Murdoch, konkluderer Simpson med at kvalitetsaviser som The Guardian aldri har vært bedre. Krigsjournalistikkens basale utfordringer har alltid handlet om å finne ut hvordan man ska få sendt nyhetene hjem, ofte i kaotiske og farlige situasjoner. Den biten har blitt enklere i dag, med bærbare pc-er, digitale kameraer, e-post.
Samtidig er det dette teknologiske framskrittet som truer kvalitetsjournalistikken. Bloggere, sosiale medier og borgerjournalister tilbyr samme informasjon, gjerne raskere. Men opplysningene blir ikke sjekket og dobbeltsjekket før den offentliggjøres, slik i det minste idealet er i journalistikken. «Comment is free but facts are expensive», som det heter. Utsiktene er imidlertid ikke særlig lyse. I dag kuttes det i faktaavdelinger, det ansettes færre spesialister, undersøkende journalistikk blir nedprioritert og reisebudsjettene reduseres. Hva dette får for konsekvenser for journalistikken på lengre sikt, er det vel ingen som har oversikt over, men intuitivt høres det ikke ut som gode nyheter.
Stian Bromark er journalist og forfatter.
posted by Stian Bromark | 9:35 p.m.
<< Home