Den stille revolusjonen
Mens mennene er opptatt av våpen og vannpiper, er kvinnene i Midtøsten i ferd med å forandre patrialske strukturer i feministisk retning.
Stian Bromark, Ny Tid
Llikestilling er det heiteste debattemaet i Saudi-Arabia for tida. Og denne debatten foregår med kongens velsignelse. En av dem som har bidratt til å sette likestilling på dagsordenen, er sjefen for moralpolitiet i den hellige byen Mekka, Ahmed al-Ghamdi. Først ble det oppstandelse da han i aviser og på tv erklærte at det ikke finnes noe holdepunkt i islam for at ugifte kvinner og menn må være atskilt, så fremt det hele går sømmelig for seg. 25. april offentliggjorde et nyhetsbyrå at al-Ghamdi hadde fått sparken. To timer seinere ble meldingen trukket tilbake, etter at noen prinser hadde intervenert. Al-Ghamdi fikk beholde jobben og fikk heller ingen reprimande.
Man skulle tro han ga seg med det. Niks. Al-Ghamdi forstår nemlig ikke denne loven som sier at kvinner ikke kan kjøre bil. Det står ingenting om Honda, Ford og Mercedes i Koranen. Så i det siste har dette vært et debattema i landets største avis, Al-Riyadh, og de fleste forslagene har handlet om hvordan man gradvis kan bevege seg mot liberalisering. Forklaringen på hvorfor disse tingene diskuteres nå, er gjenkjennelig fra Europa noen tiår tilbake i tid: Kvinners deltagelse i arbeidslivet øker, på universitetene utgjør de nå 60 prosent av alle studentene.
Det foregår en likestillingsrevolusjon i Midtøsten og kvinnene leder an, hevder den amerikanske forfatteren og Midtøsten-eksperten Isobel Coleman i sin nye bok ”Paradise Beneath Her Feet: How Women are Transforming the Middle East”.
Hun foretar en reise gjennom sentrale muslimske land som Saudi-Arabia, Irak, Iran, Afghanistan og Pakistan (noen av dem ligger mer i Midtøsten enn andre) og undersøker på hvilken måte feminister og aktivister arbeider for å få gjennomslag for sine saker. Grunnen til å karakterisere revolusjonen som finner sted som ”stille”, i motsetning til den mer konfronterende, avvisende og hatske tonen til en islamkritiker som Ayaan Hirsi Ali, er at de fleste progressive kvinnene Coleman støter på, er resultatorienterte, dialoginnstilte og smidige. De argumenterer ikke mot islam, men med islam.
Dermed oppnår de lettere det de ønsker: Bedre økonomiske, juridiske og politiske rettigheter for kvinner. Sakena Yacoobli driver 40 kvinnesentre rundt i Afghanistan, der hun utdanner kvinner og forteller dem om deres rettigheter. Madawi al-Hassoon har satt seg i respekt blant saudiarabiske menn med sine velykkede forretninger. Salama al-Khafaji – en tannlege som ble politiker – har gjort seg bemerket i Irak med sine krav om sterkere kvinnerettigheter. Det samme har Malalai Joya gjort i Afghanistan. Hennes bok ”Kvinne blant krigsherrer ” kom på norsk i fjor. Som pakistansk-amerikanske Riffat Hassan formulerer det til Coleman: Koranen behandler kvinner med respekt, det er århundrer med patriarkalisme som har gjort kvinnene underdanige. Derfor er det bedre å bruke Koranen som våpen framfor å holde fram bilder av lettkledde kvinner fra strendene i Florida. Det først tvinger menn til å lytte, det andre blir kontant avvist som vestlig troløshet, dekadanse og nykolonialisme.
Sånn sett bekrefter Isobel Coleman det inntrykket den iransk-amerikanske journalisten og antropologen Pardis Mahdavi ga i sin bok ”Passionate Uprisings: Iran’s Sexual Revolution” (2008). I Iran har menn gjort sitt ytterste for å kontrollere kvinnenes kropp og bevegelsesmønster, men det fungerer bare i begrenset grad. 70 prosent av Irans studenter er kvinner og de utgjør halvparten av lønnsmottagerne. Når chadoren henges på kroken og dørene lukkes, praktiserer Irans unge og urbane kvinner en frivol livsstil der det meste som er forbudt er lov.
Halvparten av de gifte kvinnene i Pardis Mahdavis undersøkelse har vært utro. Utroskap straffes med steining. Mahmoud Ahmadinejad skulle bare visst.
Isobel Coleman underkjenner ikke det faktum at det finnes fundamentalister i Midtøsten, at terrorisme er farlig og at mange muslimske land har sterke patrialske kulturer. Men dersom dét er hele bildet vi ser, så ser vi ikke hele bildet. Det finnes mange former for islam og det finnes mange former for likestilling. Vesterlendinger betrakter ofte kvinner i Midtøsten som medgjørlige og kuede. Ikke framstill oss som medgjørlige og kuede, skriver nobelprisvinner Shirin Ebadi i sin bok ”Iran våkner”. Vesten har snakket lenge, høyt og uvørent. På tide å lytte.
Stian Bromark, Ny Tid
Llikestilling er det heiteste debattemaet i Saudi-Arabia for tida. Og denne debatten foregår med kongens velsignelse. En av dem som har bidratt til å sette likestilling på dagsordenen, er sjefen for moralpolitiet i den hellige byen Mekka, Ahmed al-Ghamdi. Først ble det oppstandelse da han i aviser og på tv erklærte at det ikke finnes noe holdepunkt i islam for at ugifte kvinner og menn må være atskilt, så fremt det hele går sømmelig for seg. 25. april offentliggjorde et nyhetsbyrå at al-Ghamdi hadde fått sparken. To timer seinere ble meldingen trukket tilbake, etter at noen prinser hadde intervenert. Al-Ghamdi fikk beholde jobben og fikk heller ingen reprimande.
Man skulle tro han ga seg med det. Niks. Al-Ghamdi forstår nemlig ikke denne loven som sier at kvinner ikke kan kjøre bil. Det står ingenting om Honda, Ford og Mercedes i Koranen. Så i det siste har dette vært et debattema i landets største avis, Al-Riyadh, og de fleste forslagene har handlet om hvordan man gradvis kan bevege seg mot liberalisering. Forklaringen på hvorfor disse tingene diskuteres nå, er gjenkjennelig fra Europa noen tiår tilbake i tid: Kvinners deltagelse i arbeidslivet øker, på universitetene utgjør de nå 60 prosent av alle studentene.
Det foregår en likestillingsrevolusjon i Midtøsten og kvinnene leder an, hevder den amerikanske forfatteren og Midtøsten-eksperten Isobel Coleman i sin nye bok ”Paradise Beneath Her Feet: How Women are Transforming the Middle East”.
Hun foretar en reise gjennom sentrale muslimske land som Saudi-Arabia, Irak, Iran, Afghanistan og Pakistan (noen av dem ligger mer i Midtøsten enn andre) og undersøker på hvilken måte feminister og aktivister arbeider for å få gjennomslag for sine saker. Grunnen til å karakterisere revolusjonen som finner sted som ”stille”, i motsetning til den mer konfronterende, avvisende og hatske tonen til en islamkritiker som Ayaan Hirsi Ali, er at de fleste progressive kvinnene Coleman støter på, er resultatorienterte, dialoginnstilte og smidige. De argumenterer ikke mot islam, men med islam.
Dermed oppnår de lettere det de ønsker: Bedre økonomiske, juridiske og politiske rettigheter for kvinner. Sakena Yacoobli driver 40 kvinnesentre rundt i Afghanistan, der hun utdanner kvinner og forteller dem om deres rettigheter. Madawi al-Hassoon har satt seg i respekt blant saudiarabiske menn med sine velykkede forretninger. Salama al-Khafaji – en tannlege som ble politiker – har gjort seg bemerket i Irak med sine krav om sterkere kvinnerettigheter. Det samme har Malalai Joya gjort i Afghanistan. Hennes bok ”Kvinne blant krigsherrer ” kom på norsk i fjor. Som pakistansk-amerikanske Riffat Hassan formulerer det til Coleman: Koranen behandler kvinner med respekt, det er århundrer med patriarkalisme som har gjort kvinnene underdanige. Derfor er det bedre å bruke Koranen som våpen framfor å holde fram bilder av lettkledde kvinner fra strendene i Florida. Det først tvinger menn til å lytte, det andre blir kontant avvist som vestlig troløshet, dekadanse og nykolonialisme.
Sånn sett bekrefter Isobel Coleman det inntrykket den iransk-amerikanske journalisten og antropologen Pardis Mahdavi ga i sin bok ”Passionate Uprisings: Iran’s Sexual Revolution” (2008). I Iran har menn gjort sitt ytterste for å kontrollere kvinnenes kropp og bevegelsesmønster, men det fungerer bare i begrenset grad. 70 prosent av Irans studenter er kvinner og de utgjør halvparten av lønnsmottagerne. Når chadoren henges på kroken og dørene lukkes, praktiserer Irans unge og urbane kvinner en frivol livsstil der det meste som er forbudt er lov.
Halvparten av de gifte kvinnene i Pardis Mahdavis undersøkelse har vært utro. Utroskap straffes med steining. Mahmoud Ahmadinejad skulle bare visst.
Isobel Coleman underkjenner ikke det faktum at det finnes fundamentalister i Midtøsten, at terrorisme er farlig og at mange muslimske land har sterke patrialske kulturer. Men dersom dét er hele bildet vi ser, så ser vi ikke hele bildet. Det finnes mange former for islam og det finnes mange former for likestilling. Vesterlendinger betrakter ofte kvinner i Midtøsten som medgjørlige og kuede. Ikke framstill oss som medgjørlige og kuede, skriver nobelprisvinner Shirin Ebadi i sin bok ”Iran våkner”. Vesten har snakket lenge, høyt og uvørent. På tide å lytte.
posted by Stian Bromark | 8:18 p.m.
<< Home