Grønn revolusjon i Colombia
Det ligger an til at Colombias neste president blir filosofen og matematikeren Antanas Mockus. Han giftet seg i en sirkusmanesje og har Parkinsons.
Stian Bromark, Dagbladet.
Han har latt seg avbilde i en supermanndrakt. Han har vist rumpa til studenter som forsøkte å avbryte ham i en tale og han urinerte offentlig på et universitetsområde. Som borgermester i Bogota ansatte han 420 pantomimekunstnere til å drive gjøn med trafikanter som brøt reglene, fordi han antok at colombianere frykter å bli driti ut mer enn bøter. Han arrangerte en «kvinnekveld» der mennene ble beordret til å holde seg hjemme for å passe ungene. Og enda mer hårreisende: Han ba innbyggerne i Bogota om frivillig å betale mer i skatt. Nå driver han valgkamp for partiet De grønne, der en av kampsakene er økte skatter. Presidentkandidat Antanas Mockus er ikke som andre presidentkandidater.
Det mest surrealistiske er at han ligger an til å vinne. Spesielt blant de unge råder det reneste Obama-tilstander i Colombia for tiden. Går det som meningsmålingene antyder, vil 45 millioner innbyggere i det fjerde største landet i Latin-Amerika etter 30. mai få en av de mest fargerike presidentene i verden. Partiet De grønne er ikke mer enn et halvt år gammelt, men har rekordraskt markert seg som et moderat, sentrumsorientert alternativ til maktblokkene som tradisjonelt har styrt Colombia. Økologisk bevissthet, sosial rettferdighet, deltakerdemokrati, ikkevold og respekt for kulturelt mangfold er stikkordene i partiets politikk. I et land som gjennom generasjoner har blitt hjemsøkt at politisk vold, utbredt fattigdom, korrupsjon, krig og narkotika, er det slike fraser som skaper søt musikk. I spissen står altså sønnen til to innvandrere fra Litauen, den 58 år gamle filosofen og matematikeren Aurelijus Rutenis Antanas Mockus Šivickas, som i 2004 ble kåret til årets litauer. I begynnelsen av april sto han fram og fortalte at han har Parkinsons sykdom. Det ser verken ut til å plage ham eller velgerne. Mockus antar at han har rundt 12 funksjonelle og gode leveår igjen, takket være moderne, effektive medikamenter.
Antanas Mockus er utfordrende. Han representerer om ikke foryngelse, så i hvert fall fornyelse. Hans fremste konkurrent til posten er forsvarsminister Juan Manuel Santos. Han forsøker å surfe på populariteten til den sittende presidenten, advokaten Alvaro Ulribe. Konstitusjonen ble forandret slik at Ulribe kunne få fire nye år ved makten i 2006. Det samme ble forsøkt nå - uten hell. Det er hovedsakelig økt sikkerhet og økonomisk vekst som har gjort Ulribe til en av de mest populære statsmennene i Latin-Amerika, men det ser ikke ut til å være nok. Forsvarsministeren blir betraktet som mer av det samme, mens Colombias velgere, spesielt de unge, vil ha noe annet og mer, skal vi tro den colombianske sosiologen Eduardo Pizzarro; utdannelse, bedre miljø, likestilling, etniske rettigheter.
Enhver forandring i Latin-Amerika blir fulgt med argusøyne på venstre- og høyresiden i Europa og USA. Den sosialistiske bølgen som hjemsøkte kontinentet for noen år siden, rammet ikke Colombia, som har vært Washingtons nærmeste allierte. Colombias markedsvennlighet og kaldfront mot nabolandet, Hugo Chávez' radikaliserte Venezuela, har vært til berikelse for USAs presidenter. Mockus går til valg på en «respektfull» normalisering av forholdet til Venezuela, men har samtidig forsikret amerikanerne om at deres felles krig mot narkobaronene vil fortsette. Og Mockus er mer enn bare subtil når han sier at det ville være synd dersom Venezuela «ble nok et Cuba», med sikte på sistnevntes lands manglende evne til å gi mennesker de rettighetene de har krav på. Chavez er en fan av Cuba og den kubanske revolusjonen.
Derfor vil sannsynligvis valget av moderate Antanas Mockus være en skuffelse for både venstre- og høyresiden i Norge. Spesielt venstresiden, der noen foretrekker at presidentene i Latin-Amerika er antiamerikanske og har et avslappet forhold til menneskerettighetene. Grønne revolusjoner høres mer forlokkende ut enn de røde vi kjenner fra historien. Kanskje greier ikke Antanas Mockus å innfri alle sine fagre valgløfter, men colombianerne har i hvert fall fire fargerike år framover seg.
Stian Bromark, Dagbladet.
Han har latt seg avbilde i en supermanndrakt. Han har vist rumpa til studenter som forsøkte å avbryte ham i en tale og han urinerte offentlig på et universitetsområde. Som borgermester i Bogota ansatte han 420 pantomimekunstnere til å drive gjøn med trafikanter som brøt reglene, fordi han antok at colombianere frykter å bli driti ut mer enn bøter. Han arrangerte en «kvinnekveld» der mennene ble beordret til å holde seg hjemme for å passe ungene. Og enda mer hårreisende: Han ba innbyggerne i Bogota om frivillig å betale mer i skatt. Nå driver han valgkamp for partiet De grønne, der en av kampsakene er økte skatter. Presidentkandidat Antanas Mockus er ikke som andre presidentkandidater.
Det mest surrealistiske er at han ligger an til å vinne. Spesielt blant de unge råder det reneste Obama-tilstander i Colombia for tiden. Går det som meningsmålingene antyder, vil 45 millioner innbyggere i det fjerde største landet i Latin-Amerika etter 30. mai få en av de mest fargerike presidentene i verden. Partiet De grønne er ikke mer enn et halvt år gammelt, men har rekordraskt markert seg som et moderat, sentrumsorientert alternativ til maktblokkene som tradisjonelt har styrt Colombia. Økologisk bevissthet, sosial rettferdighet, deltakerdemokrati, ikkevold og respekt for kulturelt mangfold er stikkordene i partiets politikk. I et land som gjennom generasjoner har blitt hjemsøkt at politisk vold, utbredt fattigdom, korrupsjon, krig og narkotika, er det slike fraser som skaper søt musikk. I spissen står altså sønnen til to innvandrere fra Litauen, den 58 år gamle filosofen og matematikeren Aurelijus Rutenis Antanas Mockus Šivickas, som i 2004 ble kåret til årets litauer. I begynnelsen av april sto han fram og fortalte at han har Parkinsons sykdom. Det ser verken ut til å plage ham eller velgerne. Mockus antar at han har rundt 12 funksjonelle og gode leveår igjen, takket være moderne, effektive medikamenter.
Antanas Mockus er utfordrende. Han representerer om ikke foryngelse, så i hvert fall fornyelse. Hans fremste konkurrent til posten er forsvarsminister Juan Manuel Santos. Han forsøker å surfe på populariteten til den sittende presidenten, advokaten Alvaro Ulribe. Konstitusjonen ble forandret slik at Ulribe kunne få fire nye år ved makten i 2006. Det samme ble forsøkt nå - uten hell. Det er hovedsakelig økt sikkerhet og økonomisk vekst som har gjort Ulribe til en av de mest populære statsmennene i Latin-Amerika, men det ser ikke ut til å være nok. Forsvarsministeren blir betraktet som mer av det samme, mens Colombias velgere, spesielt de unge, vil ha noe annet og mer, skal vi tro den colombianske sosiologen Eduardo Pizzarro; utdannelse, bedre miljø, likestilling, etniske rettigheter.
Enhver forandring i Latin-Amerika blir fulgt med argusøyne på venstre- og høyresiden i Europa og USA. Den sosialistiske bølgen som hjemsøkte kontinentet for noen år siden, rammet ikke Colombia, som har vært Washingtons nærmeste allierte. Colombias markedsvennlighet og kaldfront mot nabolandet, Hugo Chávez' radikaliserte Venezuela, har vært til berikelse for USAs presidenter. Mockus går til valg på en «respektfull» normalisering av forholdet til Venezuela, men har samtidig forsikret amerikanerne om at deres felles krig mot narkobaronene vil fortsette. Og Mockus er mer enn bare subtil når han sier at det ville være synd dersom Venezuela «ble nok et Cuba», med sikte på sistnevntes lands manglende evne til å gi mennesker de rettighetene de har krav på. Chavez er en fan av Cuba og den kubanske revolusjonen.
Derfor vil sannsynligvis valget av moderate Antanas Mockus være en skuffelse for både venstre- og høyresiden i Norge. Spesielt venstresiden, der noen foretrekker at presidentene i Latin-Amerika er antiamerikanske og har et avslappet forhold til menneskerettighetene. Grønne revolusjoner høres mer forlokkende ut enn de røde vi kjenner fra historien. Kanskje greier ikke Antanas Mockus å innfri alle sine fagre valgløfter, men colombianerne har i hvert fall fire fargerike år framover seg.
posted by Stian Bromark | 8:13 p.m.
<< Home