Vietnams vekst... og Partiets fall?
I skyggen av de økonomiske stormaktene India og Kina reiser en ny asiatisk kjempe seg: Vietnam.
Stian Bromark, Ny Tid.
I disse dager er det 35 år siden amerikanerne forlot Vietnam. De etterlot seg riktignok et selvstendig og stolt rike, men det 13. mest folkerike landet i verden skulle i flere tiår fortsatt plages av fattigdom, økonomisk ustabilitet, politisk diktatur og kriger med nabolandene. På tampen av 1980-tallet valgte kommunistpartiet å dreie økonomien i kapitalistisk retning, og gevinsten i dag er merkbar: Middelklassen vokser, turistene strømmer til og Vietnam er blitt et lukrativt land å investere i. Da de vietnamesiske myndighetene feiret 35 års jubileum i Saigon/Ho Chi Minh-byen, ble det ikke snakket om den militære seieren over amerikanerne. Talene handlet om økt økonomisk vekst.
Vietnam er nå medlem av WTO og er den neststørste eksportøren i verden av etterspurte varer som ris og kaffe. Riktignok eksporterer ikke Vietnam mye til USA eller Europa, men også i Iran og på Cuba trenger de ris til middagen og kaffe til desserten. Vietnam er ikke så opptatt av om det er diktatorer eller demokrater som styrer butikken. Det er dette spenningsfeltet mellom økonomisk styrke og politisk svakhet – og den prisen vietnameserne betaler for velstanden – BBC-journalisten Bill Hayton utforsker i sin nye bok, ”Vietnam: Rising Dragon”. I Vietnam har ikke de politiske reformene holdt tritt med de økonomiske. Partiet er staten og de mange statlige selskapene drives som om de var ministrenes private bedrifter. Media er statskontrollert og dissidenter tolereres dårlig. Korrupsjon er et voksende problem. Miljøforurensing likeså.
Bill Hayton utforsker landet på kryss og tvers. Han er ikke så opptatt av det Vietnam vi i Vesten ofte fokuserer på – det orientalske og forførende Vietnam fra den franske kolonitiden, eller det traumatiserte Vietnam fra krigen mot amerikanerne. Hayton har selv bodd i Vietnam og arbeidet som BBC-korrespondent der, men ble kastet ut fordi han intervjuet for mange regimekritikere og dissidenter. Bildet han gir av landet er ikke romantisk, men tvetydig og motsetningsfullt: Vietnam er et kommunistsk land som vil ha mer kapitalisme, et land der åkrer blir gjort om til industriområder i et heseblesende tempo, der bønder og fattigfolk strømmer til byene, et land der tradisjonelle familiebånd blir løst opp til fordel for individualisme, personlig frihet og dyrking av ungdomskulturen. Mer enn halvparten av befolkningen i Vietnam er under 26 år. I gatebildet har tynne menn med stråhatter på rickshaw blitt erstattet av små og raske Hondaer.
Myndighetenes kontroll er altomfattende, men partidisplinen eroderer. Dersom et direktiv fra toppen mislikes lenger ned i systemet, blir det simpelthen ignorert, ifølge Hayton. Spørsmålet er: Greier kommunistpartiet å tilfredsstille befolkningens behov eller må ettpartisysystemet oppløses for at Vietnam virkelig skal kunne konkurrere i elitedivisjonen?
Hayton tror kommunistpartiet har det som skal til. I hvert fall en stund til. Partiet har greid å tilby utdannelse, helsetjenester og økt levestandard til de fleste, og det har gitt fra seg makt uten at blod er blitt spilt. Dersom kommunistpartiet skal få beholde makten, som det veldig gjerne vil, har det skjønt at det må oppføre seg mindre som et kommunistparti og lytte mer til ”velgerne”. Det er mer tvilsomt om det vil vare i lengden. Partiet har en råtten kjerne. Økonomisk krise og/eller voksende demokratikrav kan få det skjøre, autoritære systemet til å vakle.
Ifølge Hayton blir ikke systemet holdt oppe av én monolittisk og strømlinjeformet makt, men av mindre, konkurrerende interessegrupper. Tidligere ga dette kommunistpartiet en nødvendig fleksibilitet, men nå er det de samme desentraliserte og motstridende kreftene som sørger for at en ny elite stikker av med hovedgevinsten og bereder grunnen for folkelig uro. Bare se til Thailand – et rikere og mer demokratisk land, nå kastet ut i et politisk kaos som vil ramme landet økonomisk i tida framover. Det siste halve året er det blitt avholdt 330 streiker i Vietnam. Det streikes for bedre vilkår og høyere lønn. Kommunistpartiet later som om de ikke finner sted. Med hodet begravet i sanda forsøker det å styre et land med 90 millioner innbyggere.
Stian Bromark, Ny Tid.
I disse dager er det 35 år siden amerikanerne forlot Vietnam. De etterlot seg riktignok et selvstendig og stolt rike, men det 13. mest folkerike landet i verden skulle i flere tiår fortsatt plages av fattigdom, økonomisk ustabilitet, politisk diktatur og kriger med nabolandene. På tampen av 1980-tallet valgte kommunistpartiet å dreie økonomien i kapitalistisk retning, og gevinsten i dag er merkbar: Middelklassen vokser, turistene strømmer til og Vietnam er blitt et lukrativt land å investere i. Da de vietnamesiske myndighetene feiret 35 års jubileum i Saigon/Ho Chi Minh-byen, ble det ikke snakket om den militære seieren over amerikanerne. Talene handlet om økt økonomisk vekst.
Vietnam er nå medlem av WTO og er den neststørste eksportøren i verden av etterspurte varer som ris og kaffe. Riktignok eksporterer ikke Vietnam mye til USA eller Europa, men også i Iran og på Cuba trenger de ris til middagen og kaffe til desserten. Vietnam er ikke så opptatt av om det er diktatorer eller demokrater som styrer butikken. Det er dette spenningsfeltet mellom økonomisk styrke og politisk svakhet – og den prisen vietnameserne betaler for velstanden – BBC-journalisten Bill Hayton utforsker i sin nye bok, ”Vietnam: Rising Dragon”. I Vietnam har ikke de politiske reformene holdt tritt med de økonomiske. Partiet er staten og de mange statlige selskapene drives som om de var ministrenes private bedrifter. Media er statskontrollert og dissidenter tolereres dårlig. Korrupsjon er et voksende problem. Miljøforurensing likeså.
Bill Hayton utforsker landet på kryss og tvers. Han er ikke så opptatt av det Vietnam vi i Vesten ofte fokuserer på – det orientalske og forførende Vietnam fra den franske kolonitiden, eller det traumatiserte Vietnam fra krigen mot amerikanerne. Hayton har selv bodd i Vietnam og arbeidet som BBC-korrespondent der, men ble kastet ut fordi han intervjuet for mange regimekritikere og dissidenter. Bildet han gir av landet er ikke romantisk, men tvetydig og motsetningsfullt: Vietnam er et kommunistsk land som vil ha mer kapitalisme, et land der åkrer blir gjort om til industriområder i et heseblesende tempo, der bønder og fattigfolk strømmer til byene, et land der tradisjonelle familiebånd blir løst opp til fordel for individualisme, personlig frihet og dyrking av ungdomskulturen. Mer enn halvparten av befolkningen i Vietnam er under 26 år. I gatebildet har tynne menn med stråhatter på rickshaw blitt erstattet av små og raske Hondaer.
Myndighetenes kontroll er altomfattende, men partidisplinen eroderer. Dersom et direktiv fra toppen mislikes lenger ned i systemet, blir det simpelthen ignorert, ifølge Hayton. Spørsmålet er: Greier kommunistpartiet å tilfredsstille befolkningens behov eller må ettpartisysystemet oppløses for at Vietnam virkelig skal kunne konkurrere i elitedivisjonen?
Hayton tror kommunistpartiet har det som skal til. I hvert fall en stund til. Partiet har greid å tilby utdannelse, helsetjenester og økt levestandard til de fleste, og det har gitt fra seg makt uten at blod er blitt spilt. Dersom kommunistpartiet skal få beholde makten, som det veldig gjerne vil, har det skjønt at det må oppføre seg mindre som et kommunistparti og lytte mer til ”velgerne”. Det er mer tvilsomt om det vil vare i lengden. Partiet har en råtten kjerne. Økonomisk krise og/eller voksende demokratikrav kan få det skjøre, autoritære systemet til å vakle.
Ifølge Hayton blir ikke systemet holdt oppe av én monolittisk og strømlinjeformet makt, men av mindre, konkurrerende interessegrupper. Tidligere ga dette kommunistpartiet en nødvendig fleksibilitet, men nå er det de samme desentraliserte og motstridende kreftene som sørger for at en ny elite stikker av med hovedgevinsten og bereder grunnen for folkelig uro. Bare se til Thailand – et rikere og mer demokratisk land, nå kastet ut i et politisk kaos som vil ramme landet økonomisk i tida framover. Det siste halve året er det blitt avholdt 330 streiker i Vietnam. Det streikes for bedre vilkår og høyere lønn. Kommunistpartiet later som om de ikke finner sted. Med hodet begravet i sanda forsøker det å styre et land med 90 millioner innbyggere.
posted by Stian Bromark | 8:21 p.m.
<< Home