Stian Bromark

Tekstene er tidligere publisert i aviser og magasiner.

Send en epost Site Feed
Mitt foto
Navn:

Stian Bromark er journalist, bokanmelder og forfatter.

Eller prøv heller å klikke her for mer info...

7. jun. 2010

Kjærlighet og revolusjon

Forholdet mellom kunstmalerne Frida Kahlo og Diego Rivera blir utforsket i Nobelprisvinneren J.M.G. Le Clezios nye bok på norsk.

Stian Bromark, Dagbladet.
Et ekteskap mellom en elefant og en due. Det påstod foreldrene til Frida Kahlo da hun og Diego Rivera giftet seg i 1929. Diego mente Frida så ut som en hund, Frida syntes Diego minnet om en padde.
Vi kunne hentet flere analogier fra dyreriket. Slik er kunstnere - de kvier seg for å si det som det er. Poenget er at Frida Kahlo og Diego Rivera var forskjellige og at ektepakten mellom dem er et av de mest kontrastfylte og kreative i kunstverdenen. Kanskje utenfor den også.

Det er dette turbulente kjærlighetsforholdet nobelprisvinneren Jean-Marie Gustave Le Clézio utforsker i sin originale biografi om det meksikanske kunstnerparet. «Diego og Frida» er en tynn bok, men lerrettet er betydelig og Le Clézio maler med bred pensel. Det er deres ulikhet han utforsker, det vil si - hvordan Diego og Fridas egenskaper komplementerer hverandre.

Diego er stygg og dobbelt så gammel som henne. Minst dobbelt så høy og tjukk. Han er allerede et nasjonalt ikon da de treffer hverandre. Han har vært gift to ganger og har fire barn. Hun er en vakker, ung og ambisiøs kunstnerspire, med en sped kropp som er kvestet etter en dramatisk bussulykke i september 1925, da hun ble spiddet gjennom underlivet av en støttestang i bussen. Hun mistet sin jomfrudom den dagen, ifølge egne ord.

De er begge troende kommunister, men han skaper veggmalerier av revolusjonære arbeidere på vei mot frigjøring, hun tegner makabre, poetiske og galgenhumoristiske portretter av seg selv og sine nærmeste. Han ønsker alle verdens kvinner velkomne i senga, hun ønsker bare ham. Han får kreft i penisen, hun får syfilis.

«Diego og Frida» er på 220 sider. Det er liten plass til to livsskildringer. Den er ikke litterær i romanforstand, der forfatteren går tett på karakterer, hendelser og dialoger, men på en essayistisk måte. To skjebner brukes som utgangspunkt for å gruble fritt omkring eksistensielle temaer. Fotnotene vitner om at Le Clézio ikke har bedrevet arkivarbeid. Vi lærer ingen andre fakta enn de som kommer fram i den populære filmen «Frida» fra 2002, med Salma Hayek i hovedrollen.

Le Clézio har lest en håndfull biografier og historiebøker om Latin-Amerikas historie, deretter han har satt seg ned, trukket ut essenser, tenkt høyt og dypt, formulert fargesprakende setninger og satset på at hans særegne blikk kompenserer for manglende nyhetsverdi. Det gjør det, uten tvil, men leseren bør ikke være altfor redd for vidløftige perspektiver, dristige postulater og pussige generaliseringer.

Diego får utallige karakteristikker festet til sin fyldige pondus: Han er «en skrønemaker», «en løgnhals og skrytepav», han er «egoistisk», «nytelsesorientert», «upålitelig», «lystløgner», nok en gang «skrønemaker». Han er «provoserende», «foruroligende», «voldelig», «hevngjerrig», og «løgnaktig» enda en gang. Mer flatterende: Han er «forferdelig sjarmerende i all sin veldige heslighet». Så legger Le Clézio til at alt dette gjør ham til symbolet for Mexico, «slik alle forestiller seg og håper det skal være».

Hvis man er av den kritiske sorten, ville man savnet mer «show» og mindre «telling», og man ville etterlyst bedre belegg for hvorfor meksikanere har lyst til å være «voldelige», med mer. Le Clezio trekker paralleller mellom Diego og Frida og Mexicos historie, spesielt indianernes symbolske verden, men det er litt diffust om ekteparet tilfeldigvis passer inn i arketypene eller om deres liv blir tilpasset mytologien.

Uansett blir Diego og Frida større enn livet-skikkelser, med sjablongaktige karaktertrekk. Som det heter: «Mannen er forutbestemt for å erobre med vold, for å benytte seg av andre mennesker, og for å oppleve en viss nytelse ved smertene og tårene; og kvinnen er dømt til avhengighet, lidelse, ensomhet, men også til klarsyn og denne instinktive oppfattelsen av farer og smerter». Le Clézio har latt seg inspirere av den meksikanske folkekunstens hang til overdreven symbolisme.

«Diego og Frida» er livgivende litteratur. Den provoserer med sine friske postulater og skjønnmalingen av Diegos hyllest til Stalin og Mao, men det er poesi og energi i hver setning. Noen ganger er språket kraftfullt og symfonisk, andre ganger er basunene vel høye, som når «livmorens hule» kontrasteres med «sædcellens voldsbruk». Her er det mye måne og sol, vann og ild, drøm og virkelighet, men dette er stoffet myter og kunst skapes av. Ikke minst er «Diego og Frida» interessant fordi den viser at biografier kan skrives på forskjellig vis.

Le Clézio har tatt seg store friheter. Han skildrer tanker, motivasjoner og følelser han umulig kan vite noe om. I en roman ville dette vært uproblematisk, i en tradisjonell biografi mer tvilsomt. Men i en sjangerhybrid som denne? Take it or leave it. Boka minner om kunsten til Diego Rivera og Frida Kahlo. Førstnevnte malte storslagne politiske, optimistiske og folkeopplysende veggmalerier der fortellingens kronologi er oppstykket og det symbolske innholdet peker utover mot samfunnet. Frida Kahlos burleske og fantasifulle portretter fanget tidløse og pessimistiske stemninger som pekte innover mot eksistensens grunnvilkår. De mangler de realistiske kvalitetene til Diego, men de er ikke mindre sanne av den grunn. Faktisk var det han som serverte folket illusjoner og falske forhåpninger.

"Det er vanskelig å forstå seg rett på mennesker, hvem som er gal og hvem som er klok. Gud hjelpe oss alle for å bli gjennomskuet", Knut Hamsun