Stian Bromark

Tekstene er tidligere publisert i aviser og magasiner.

Send en epost Site Feed
Mitt foto
Navn:

Stian Bromark er journalist, bokanmelder og forfatter.

Eller prøv heller å klikke her for mer info...

20. jun. 2010

Se, den snakker

Ifølge Marilyn Monroes hund var hun mer dypsindig enn ryktet skal ha det til.

Stian Bromark, Dagbladet.
«Den beste måten jeg kan finne meg selv på, er hvis jeg kan bevise for meg selv at jeg er en skuespiller». Slike dypsindigheter forventer man ikke å høre fra Hollywood-dronningen av troskyldighet, Marilyn Monroe. Men slik talte hun og slik tenkte hun. Det har hunden hennes sagt.

De siste årene av sitt liv bakset hun med identiteten. Forvirringen førte henne inn i pillemisbruk og melankoli. Bare overfor sine nærmeste våget hun å avsløre den nye rollen hun var i ferd med å påta seg: Å bli en seriøs skuespiller. Problemet var bare at alle mente hun var flinkere til å være søt enn seriøs.

Hunden Maf, forkortelse for Mafia Honey, levde sammen med henne de to siste årene av hennes liv, fra hun skilte seg fra dramatikeren Arthur Miller til hun opptrådte offisielt for siste gang med «Happy Birthday, Mr. President» i mai 1962. Maf vet derfor alt om hennes forhold til Miller, Kennedy-brødrene og vennen Frank Sinatra - som ga Monroe den skotske puddelen i gave, for å bøte på kjærlighetssorg. Maf fikk sympati for sin nye eier, en kvinne klokere enn ryktet skulle ha det til. Han opplevde henne på sitt mest sårbare - gråtende i senga, i samtale med psykologen, i ensomhet foran baderomsspeilet.

Nå har hunden gitt sin versjon av de dramatiske årene til det populærkulturelle ikonet. «The Life and Opinions of Maf the Dog and his friend Marilyn Monroe» er ført i pennen av den skotske romanforfatteren Andrew O'Hagan. Han har brukt ti år på å studere Monroe. Det er et burlesk kunststykke, fullt på høyde med det Tarzans apekollega presterte i boka «Meg, Cheeta. En selvbiografi» (2008).

Det ligner på en ny trend, men er en litterær tradisjon. Det finnes en egen forbeholdt bikkjer: Cervantes skapte humoristisk satire av 1500-tallets øvre samfunnssjikt i en novelle («El coloquio de los perros») som besto av en samtale mellom to hunder. Kafkas ærend er like avslørende, men mer alvorlig i en novelle fra 1922 («Forschungen eines Hundes»). Rudyard Kipling lar en hund avsløre klassesamfunnet i novellen «Thy Servant a Dog» (1930).

Dyr i litteraturen har samme nytteverdi som narren på hoffet; de gir uttrykk for sannheter ingen våger si høyt.

I motsetning til i Disneys verden, der dyrene oppfører seg som mennesker, fungerer dyrekarakterer i en menneskeverden underliggjørende. Det var slik en russisk litteraturteoretiker definerte kunstens hensikt, med eksempel fra Tolstoj, som i novellen «Målestokken» bruker en hest som forteller: Fordi våre erfaringer er automatiserte, trenger vi litteratur som rykker oss ut av vanen, slik at vi kan se verden på nytt.

Derfor kommer vi kanskje tettere på «sannheten» om Marilyn Monroe gjennom øynene til hunden Maf enn i en konvensjonell biografi: Overfor ham kunne hun være seg selv. Hun var oppriktig, selvironisk og luktet tåfis. Ute i verden, i møte med forventningene, fikk hun det ikke til. Ingen ville anerkjenne Marilyn Monroe som en skuespiller som kunne utvikle seg. Derfor tok karrieren slutt.

"Det er vanskelig å forstå seg rett på mennesker, hvem som er gal og hvem som er klok. Gud hjelpe oss alle for å bli gjennomskuet", Knut Hamsun