Livstidsdom i Gaza
Gaza er verdens største utendørsfengsel.
Stian Bromark, Ny Tid.
Når det synes som vanskeligst å være både Palestina- og Israelvenn, fordi den ene part begår kontraproduktive handlinger i internasjonalt farvann, er det en trøst å vite at noen av de skarpeste kritikerne av Israels Gaza-politikk nettopp befinner seg i Israel.
En av de mest markante er journalisten og redaktøren Gideon Levy. Han er barn av Hitler-flyktninger og ble nær drept under et bombeangrep under Seksdagerskrigen i 1967. Hans journalistkarriere startet i det israelske forsvaret. Slik sett skulle man tro at han forble en dedikert patriot. På begynnelsen av 1980-tallet begynte han i Israels eldste og mest innflytelsesrike avis, Haaretz, der han blant annet ble satt til å dekke den palestinske hverdagen. I 1988 begynte han å skrive den faste spalta ”Twilight Zone”, med gradvis tydeligere brodd mot israelsk politikk, og de beste artiklene fra denne spalta ble samlet i bokform under samme tittel i 2004. Nå er han ute med en ny bok, kalt ”The Punishment of Gaza”, der han hevder at Gaza de siste årene har blitt forvandlet til verdens største utendørsfengsel.
Boka dekker årene 2005 til 2009. Levy mener Israel i denne perioden har forlatt alle forsøk på diplomatiske løsninger til fordel for ”politiske provokasjoner og rå militær kraft”, der hensikten er å frarøve palestinerne muligheten til å utmeisle sin egen framtid og en egen selvstendig stat. Dessuten ønsker Israel, i samarbeid med det internasjonale samfunnet, å straffe palestinerne for at de valgte Hamas. 2009-invasjonen kaller han en ”grusom” og ”aggressiv” handling. Boka består av artikler Levy har skrevet i samme periode, som delvis oppsummerer hans dekning av konflikten gjennom 25 år, delvis baserer seg på nyere opphold i Gaza og samtaler med palestinere. Han åpner med et besøk i november 2006. Da deltok han i begravelsen til en kvinnelig ansatt i Indira Gandhi-barnehagen som ble drept av en israelsk rakett – mens barnehagebarna så på. Da Levy besøkte barnehagen satt barna og tegnet fly i lufta, tanks på bakken og utallige døde kropper.
Levys kritikk retter seg også mot det han kaller ”moderate sionister”. I likhet med Osloavtalen foretrekker de å fokusere på 1967 og få slutt på okkupasjonen. Levy mener diskusjonen må gå lenger tilbake og starte i 1948, til måten den moderne staten Israel ble grunnlagt på og som skapte minst 700 000 flyktninger. Israel, mener Levy, må anerkjenne palestinernes lidelser gjennom de siste 62 årene. I sitt angrep på liberale sionister er han på parti med en annen tydelig kritiker av israelsk Gaza-politikk, hans kollega i Haaretz – forfatteren og redaktøren Yitzhak Laor. I sin siste bok, ”The Myths of Liberal Zionism” (også utgitt på det småradikale amerikanske forlaget Verso), kritiserer han forfattere som Amos Oz, A. B. Yehoshua og David Grossman for å være impotente dissidenter som bare farer med tom og ufarlig retorikk. Dermed bidrar de til å opprettholde status quo. Laor kritiserer blant annet Oz for at han la skylda for de mislykkede Camp David-forhandlingene på Yasir Arafat, og han kritiserer Yehoshua for at han har forsvart Gaza-blokaden og Vestbredden-sanksjoner.
Alt er likevel ikke beksvart, skal vi tro Levy. Israel praktiserer fri presse. Det hjelper lite dersom det ikke finnes avvik fra regjeringslojaliteten. Ifølge ham selv var han inntil de siste årene nokså alene om å rapportere fra de palestinske områdene og han måtte være forsiktig med hva han skrev. Ord som ”krigsforbrytelser” kunne ikke bli brukt i Haaretz. I dag skriver han hva han vil og opptrer ukentlig på israelsk tv. Og blir lyttet til. En av hans siste artikler i Haaretz er et polemisk svar til en annen Levy, den franske filosofen Bernard-Henri Levy, som nylig (i Haaretz) tok til orde for at demoniseringen av Israel måtte ta slutt. Aproposet var de israelske soldatene som bordet Mavi Marmara og drepte en håndfull sivilister. Slik blir forventninger snudd på hodet: Franske og Algerie-fødte Levy forsvarer Israel mot Palestina og internasjonal kritikk, mens israelske Levy forsvarer palestinerne og reaksjonene. Begge er jøder. Der stopper likheten.
Stian Bromark, Ny Tid.
Når det synes som vanskeligst å være både Palestina- og Israelvenn, fordi den ene part begår kontraproduktive handlinger i internasjonalt farvann, er det en trøst å vite at noen av de skarpeste kritikerne av Israels Gaza-politikk nettopp befinner seg i Israel.
En av de mest markante er journalisten og redaktøren Gideon Levy. Han er barn av Hitler-flyktninger og ble nær drept under et bombeangrep under Seksdagerskrigen i 1967. Hans journalistkarriere startet i det israelske forsvaret. Slik sett skulle man tro at han forble en dedikert patriot. På begynnelsen av 1980-tallet begynte han i Israels eldste og mest innflytelsesrike avis, Haaretz, der han blant annet ble satt til å dekke den palestinske hverdagen. I 1988 begynte han å skrive den faste spalta ”Twilight Zone”, med gradvis tydeligere brodd mot israelsk politikk, og de beste artiklene fra denne spalta ble samlet i bokform under samme tittel i 2004. Nå er han ute med en ny bok, kalt ”The Punishment of Gaza”, der han hevder at Gaza de siste årene har blitt forvandlet til verdens største utendørsfengsel.
Boka dekker årene 2005 til 2009. Levy mener Israel i denne perioden har forlatt alle forsøk på diplomatiske løsninger til fordel for ”politiske provokasjoner og rå militær kraft”, der hensikten er å frarøve palestinerne muligheten til å utmeisle sin egen framtid og en egen selvstendig stat. Dessuten ønsker Israel, i samarbeid med det internasjonale samfunnet, å straffe palestinerne for at de valgte Hamas. 2009-invasjonen kaller han en ”grusom” og ”aggressiv” handling. Boka består av artikler Levy har skrevet i samme periode, som delvis oppsummerer hans dekning av konflikten gjennom 25 år, delvis baserer seg på nyere opphold i Gaza og samtaler med palestinere. Han åpner med et besøk i november 2006. Da deltok han i begravelsen til en kvinnelig ansatt i Indira Gandhi-barnehagen som ble drept av en israelsk rakett – mens barnehagebarna så på. Da Levy besøkte barnehagen satt barna og tegnet fly i lufta, tanks på bakken og utallige døde kropper.
Levys kritikk retter seg også mot det han kaller ”moderate sionister”. I likhet med Osloavtalen foretrekker de å fokusere på 1967 og få slutt på okkupasjonen. Levy mener diskusjonen må gå lenger tilbake og starte i 1948, til måten den moderne staten Israel ble grunnlagt på og som skapte minst 700 000 flyktninger. Israel, mener Levy, må anerkjenne palestinernes lidelser gjennom de siste 62 årene. I sitt angrep på liberale sionister er han på parti med en annen tydelig kritiker av israelsk Gaza-politikk, hans kollega i Haaretz – forfatteren og redaktøren Yitzhak Laor. I sin siste bok, ”The Myths of Liberal Zionism” (også utgitt på det småradikale amerikanske forlaget Verso), kritiserer han forfattere som Amos Oz, A. B. Yehoshua og David Grossman for å være impotente dissidenter som bare farer med tom og ufarlig retorikk. Dermed bidrar de til å opprettholde status quo. Laor kritiserer blant annet Oz for at han la skylda for de mislykkede Camp David-forhandlingene på Yasir Arafat, og han kritiserer Yehoshua for at han har forsvart Gaza-blokaden og Vestbredden-sanksjoner.
Alt er likevel ikke beksvart, skal vi tro Levy. Israel praktiserer fri presse. Det hjelper lite dersom det ikke finnes avvik fra regjeringslojaliteten. Ifølge ham selv var han inntil de siste årene nokså alene om å rapportere fra de palestinske områdene og han måtte være forsiktig med hva han skrev. Ord som ”krigsforbrytelser” kunne ikke bli brukt i Haaretz. I dag skriver han hva han vil og opptrer ukentlig på israelsk tv. Og blir lyttet til. En av hans siste artikler i Haaretz er et polemisk svar til en annen Levy, den franske filosofen Bernard-Henri Levy, som nylig (i Haaretz) tok til orde for at demoniseringen av Israel måtte ta slutt. Aproposet var de israelske soldatene som bordet Mavi Marmara og drepte en håndfull sivilister. Slik blir forventninger snudd på hodet: Franske og Algerie-fødte Levy forsvarer Israel mot Palestina og internasjonal kritikk, mens israelske Levy forsvarer palestinerne og reaksjonene. Begge er jøder. Der stopper likheten.
posted by Stian Bromark | 9:09 p.m.
<< Home