Sør-Afrika etter Mandela
Fotballfesten er i gang. Og stadig flere lurer på hva som har skjedd med framtidshåpet i Sør-Afrika.
Stian Bromark
Det er 20 år siden Nelson Mandela ble sluppet ut av fengsel og 15 år siden African National Congress (ANC) danket ut Sør-Afrikas hvite ledere fra makta. Samtidig er hele verdens øyne i disse dager rettet mot landet på grunn av fotball-VM. Slikt gir grobunn for oppsummeringer, tilbakeblikk og drøftinger av veien videre, under overskrifter som ”South Africa's Brave New World: The Beloved Country Since the End of Apartheid” (R. W. Johnson) og “After the Party: Corruption, the ANC and South Africa's Uncertain Future” (Andrew Feinstein). En av de mer balanserte er skrevet av mannen som inntil forrige måned var Financial Times` utenriksredaktør, nå avisas leder for kommentaravdelingen, briten Alec Russell. Hans kritikerroste ”After Mandela: The Battle for the Soul of South Africa” foreligger foran fotballmesterskapet i en oppdatert og utvidet utgave.
Det begynte så bra. Aktivister, radikalere, liberale og andre medmennesker verden over hyllet frigjøringshelten Nelson Mandela da han ble sluppet ut av fengsel etter 27 år 11. februar 1990. Optimismen ble ikke mindre da det første demokratiske valget kunne avholdes 27. april 1994 og Mandelas ANC fikk over 60 prosent av stemmene. Et par uker seinere fikk Sør-Afrika sin første svarte president, Nelson Mandela. Apartheid var definitivt kastet på skraphaugen, sammen med hatet og uforsonligheten. Slik så det i hvert fall ut. Etter at Mandela trådte tilbake fra presidentstolen for elleve år siden, har mye gått fra vondt til verre for sørafrikas befolkning, skal vi tro Alec Russell.
Slik går det gjerne med ferske demokratier. Etter euforien kommer hverdagen og den er brutal, ikke minst for dem som er belemret med idealer. Deretter følger resignasjonen. Mange av dem Alec Russell har intervjuet bekreftet et dystert bilde. Legen og forretningskvinnen Mamphela Remphele, som var kjæreste med og har barn sammen med den kjente (og avdøde) anti-apartheidaktivisten Steve Biko, kommenterer den økte volden slik: ”Loven er død i dette landet. Du kan drepe, du kan stjele og du slipper unna: Kriminalitet lønner seg i dagens Sør-Afrika”. Alec Russell legger mye av skylda på lederskapet til Mandelas avløser, Thabo Mbeki. Han har gjort mye bra for panafrikansk politisk og økonomisk samling, men har blitt kritisert for å prioritere økonomisk liberalisering framfor fattigdomsbekjempelse i sitt eget land. Alec Russell fokuserer primært på hans kontroversielle uttalelser om at HIV ikke har noe med AIDS å gjøre og at medisinen som brukes er dødelig og ergo bør ungås, noe som får ANCs tidligere visegeneralsekretær Cheryl Carolus til å konkludere med at Mbeki er medansvarlig for ”det største folkemordet i vår tid”. Hans etterfølger og nåværende president, Jacob Zuma, er ikke mindre kontroversiell. Hans karriere de siste årene har vært preget av beskyldninger om korrupsjon, voldtekt, homofobi og andre skandaler.
Russell, som har vært korrespondent i landet for Daily Telegraph og Financial Times, har også snakket med en del ikke-kjente sørafrikanere som med sine rasistiske og uforsonlige uttalelser viser at hudfarge og sosial status fortsatt er relevante kategorier i Sør-Afrika; hvite skoleungdommer som klager over at de blir behandlet som mindreverdige elever og svarte som insisterer på at de fleste hvite oppfører seg som om de fortsatt er eneherskende sjefer i landet. Men alt er ikke bekmørkt. I fjor ble liberaleren, journalisten og antiapartheidaktivisten Helen Zille valgt til premierminister i provinsen Western Cape, omlandet til millionbyen Cape Town. Hun er leder for landets største opposisjonsparti, hvit, og den første ikke-ANC-premierministeren i landet siden de første demokratiske valgene. Zille er valgt inn av en resignert og hovedsakelig svart befolkning. Den dårlige nyheten er at befolkningen har mistet optimismen, den gode nyheten er at den samtidig er blitt mer fargeblind: Det viktigste er ikke hvilken hudfarge politikeren har, men at han eller hun er skikket til embetet.
Det er vel heller usikkert om fotball-VM rokker ved disse samfunnstrekkene, men dersom arrangementet forløper smidig, kan suksessen føre til en boost i selvtillitten. At VM for første gang foregår på kontinentet og at afrikanske fotballtalenter i økende grad inntar sentrale plasser i verdens toppklubber, kan bidra til en positiv oppmerksomhet Sør-Afrika har savnet de siste ti årene. Hvis afrikanske lag gjør det bedre enn forventet, er det heller ingen ulempe for optimismen. Det finnes kanskje”ingen snarveier til det landet vi drømmer om”, som Mandela minnet om, men det hjelper nok med noen gode scoringer.
Stian Bromark
Det er 20 år siden Nelson Mandela ble sluppet ut av fengsel og 15 år siden African National Congress (ANC) danket ut Sør-Afrikas hvite ledere fra makta. Samtidig er hele verdens øyne i disse dager rettet mot landet på grunn av fotball-VM. Slikt gir grobunn for oppsummeringer, tilbakeblikk og drøftinger av veien videre, under overskrifter som ”South Africa's Brave New World: The Beloved Country Since the End of Apartheid” (R. W. Johnson) og “After the Party: Corruption, the ANC and South Africa's Uncertain Future” (Andrew Feinstein). En av de mer balanserte er skrevet av mannen som inntil forrige måned var Financial Times` utenriksredaktør, nå avisas leder for kommentaravdelingen, briten Alec Russell. Hans kritikerroste ”After Mandela: The Battle for the Soul of South Africa” foreligger foran fotballmesterskapet i en oppdatert og utvidet utgave.
Det begynte så bra. Aktivister, radikalere, liberale og andre medmennesker verden over hyllet frigjøringshelten Nelson Mandela da han ble sluppet ut av fengsel etter 27 år 11. februar 1990. Optimismen ble ikke mindre da det første demokratiske valget kunne avholdes 27. april 1994 og Mandelas ANC fikk over 60 prosent av stemmene. Et par uker seinere fikk Sør-Afrika sin første svarte president, Nelson Mandela. Apartheid var definitivt kastet på skraphaugen, sammen med hatet og uforsonligheten. Slik så det i hvert fall ut. Etter at Mandela trådte tilbake fra presidentstolen for elleve år siden, har mye gått fra vondt til verre for sørafrikas befolkning, skal vi tro Alec Russell.
Slik går det gjerne med ferske demokratier. Etter euforien kommer hverdagen og den er brutal, ikke minst for dem som er belemret med idealer. Deretter følger resignasjonen. Mange av dem Alec Russell har intervjuet bekreftet et dystert bilde. Legen og forretningskvinnen Mamphela Remphele, som var kjæreste med og har barn sammen med den kjente (og avdøde) anti-apartheidaktivisten Steve Biko, kommenterer den økte volden slik: ”Loven er død i dette landet. Du kan drepe, du kan stjele og du slipper unna: Kriminalitet lønner seg i dagens Sør-Afrika”. Alec Russell legger mye av skylda på lederskapet til Mandelas avløser, Thabo Mbeki. Han har gjort mye bra for panafrikansk politisk og økonomisk samling, men har blitt kritisert for å prioritere økonomisk liberalisering framfor fattigdomsbekjempelse i sitt eget land. Alec Russell fokuserer primært på hans kontroversielle uttalelser om at HIV ikke har noe med AIDS å gjøre og at medisinen som brukes er dødelig og ergo bør ungås, noe som får ANCs tidligere visegeneralsekretær Cheryl Carolus til å konkludere med at Mbeki er medansvarlig for ”det største folkemordet i vår tid”. Hans etterfølger og nåværende president, Jacob Zuma, er ikke mindre kontroversiell. Hans karriere de siste årene har vært preget av beskyldninger om korrupsjon, voldtekt, homofobi og andre skandaler.
Russell, som har vært korrespondent i landet for Daily Telegraph og Financial Times, har også snakket med en del ikke-kjente sørafrikanere som med sine rasistiske og uforsonlige uttalelser viser at hudfarge og sosial status fortsatt er relevante kategorier i Sør-Afrika; hvite skoleungdommer som klager over at de blir behandlet som mindreverdige elever og svarte som insisterer på at de fleste hvite oppfører seg som om de fortsatt er eneherskende sjefer i landet. Men alt er ikke bekmørkt. I fjor ble liberaleren, journalisten og antiapartheidaktivisten Helen Zille valgt til premierminister i provinsen Western Cape, omlandet til millionbyen Cape Town. Hun er leder for landets største opposisjonsparti, hvit, og den første ikke-ANC-premierministeren i landet siden de første demokratiske valgene. Zille er valgt inn av en resignert og hovedsakelig svart befolkning. Den dårlige nyheten er at befolkningen har mistet optimismen, den gode nyheten er at den samtidig er blitt mer fargeblind: Det viktigste er ikke hvilken hudfarge politikeren har, men at han eller hun er skikket til embetet.
Det er vel heller usikkert om fotball-VM rokker ved disse samfunnstrekkene, men dersom arrangementet forløper smidig, kan suksessen føre til en boost i selvtillitten. At VM for første gang foregår på kontinentet og at afrikanske fotballtalenter i økende grad inntar sentrale plasser i verdens toppklubber, kan bidra til en positiv oppmerksomhet Sør-Afrika har savnet de siste ti årene. Hvis afrikanske lag gjør det bedre enn forventet, er det heller ingen ulempe for optimismen. Det finnes kanskje”ingen snarveier til det landet vi drømmer om”, som Mandela minnet om, men det hjelper nok med noen gode scoringer.
posted by Stian Bromark | 9:07 p.m.
<< Home