Stian Bromark

Tekstene er tidligere publisert i aviser og magasiner.

Send en epost Site Feed
Mitt foto
Navn:

Stian Bromark er journalist, bokanmelder og forfatter.

Eller prøv heller å klikke her for mer info...

22. mar. 2006

Lengselen etter den kalde krigen



Av Stian Bromark, Dagbladet
Forrige onsdag inviterte NRK til sirkus. Klovnen Knut Olsen lokket med sukkerspinn som smakte ramsalt: Min generasjon vokste opp med kald krig. Dagens unge vokser opp med en langt hetere krig, den mellom Vesten og islamismen.
I manesjen i Trondheim, «for anledningen uten balltre», gjentok mannen med den røde nesa budskapet: Det er ikke lenger Vest mot Øst, det er Vesten mot Østen. Applaus.

I 50 ÅR VAR VERDEN på randen av atomkrig. Konsekvensen ble en lang rekke hete kriger. 2,5 millioner døde i Koreakrigen. La oss si noen millioner i Vietnamkrigen også. 15 000 russiske soldater mistet livet mellom 1979 og 1989 i Afghanistan.
Kambodsja? Tallene stiger. Hvor mange er blitt drept i kriger etter murens fall? Nok.
Men krigene har ikke vært eksempler på Østen mot Vesten. I den første Irak-krigen forsvarte USA muslimske Kuwait.
I krigen om Kosovo støttet USA albanere mot ortodokse serbere. Taliban-regimet var riktignok Koran-orientert, men vi går rundt med en snikende mistanke om at afghanerne er glad for å bli kvitt dem. Saddam? Han gjorde despot-karriere på en blanding av nasjonalistisk og kommunistisk ideologi, og regimet var sekulært. Nå ivrer USA for at både sunnier, sjiaer og kristne skal styre landet i fredelig sameksistens. Østen mot Vesten?

KNUT OLSEN ER IKKE alene om å lengte tilbake til den kalde krigen. Det tok ikke mange år etter Sovjetunionens kollaps før man kunne se gamle russiske menn på gata vifte med røde flagg. Russisk hyperkapitalisme skapte en lengsel tilbake til et liv uten frihet.
Ostalgien i Øst-Tyskland rundt årtusenskiftet var det vel få som tok på alvor, foruten trendy kafeer og t-skjortefabrikanter. Rett før 11. september 2001 skrev forfatteren Mattis Øybø et lekent essay, med utgangspunkt i Siemens-bygget som ble sprengt i grus, der han tok seg i å savne den kalde krigens enkle logikk. Metaforene var så kraftfulle da, og ikke minst virkelige. Atomsopp. Jernteppe. Så smalt det også i New York, og en horde akademikere sto klare til å fortelle oss at heretter skal det bli enkelt igjen - det er oss mot den grønne fare. Noen lærer treigt.

INTERESSEN FOR den kalde krigen synes å være stigende. Åpningen av arkiver i Russland, Kina og det tidligere Øst-Europa har ikke bare avfødt nyskapende biografier om Stalin, Lenin og Mao, men også monumentale verk som forsøker å vise fram helheten uhildet og med distanse. Som om det var historie. Som om vi er i ferd med å få en generasjon som ikke forstår hvor nær vi var total utslettelse, for eksempel under Cuba-krisa i 1962.
En av de fremste kald krig-historikerne, amerikaneren John Lewis Gaddis, kom nylig med sin første brede bok for allmennheten, «The Cold War».
Der forteller han at reaksjonene til studentene i økende grad fanges opp i ett ord; Awesome! Gaddis' oversiktlige gjennomgang er velegnet til å bøte på kunnskapsløshet, men boka bidrar også til å ufarliggjøre lærdommen vi kan trekke ut av konflikten.
Den kalde krigen kunne vært verre, mye verre, mener han. Den startet med frykt og endte i håp, og dermed framstår konflikten som en fortelling med en lykkelig slutt.

SÅ BLE DET IKKE noe armageddon ennå, men utover det: Det var knapt mulig å forestille seg et verre resultat av annen verdenskrig. Håpet endte i 50 års frykt. Europa, USA og Russland kom nokså helberget ut, men resten av verden ble og er en slagmark. Det er også Odd Arne Westads poeng i hans ferske «The Global Cold War». Westad underviser i kald krig-historie ved London School of Economics, og hans bok er et oppgjør med dem som mener at den kalde krigen tok slutt omkring 1989.
Han er den første som betrakter den kalde krigen i sin helhet ut fra det som i gamle dager ble kalt «den tredje verden», og da ser det hele ganske mørkt ut.
Den kalde krigen la grunnlaget for de fleste konfliktene vi ser i dag, inkludert «krigen mot terroren», mener han. Taliban-regimet, en gang støttet av USA i kampen mot Sovjetunionen, er et kjent eksempel. Nord-Korea et annet. Iran likeså. Westads historie tilbyr ingen lykkelig slutt, men slutter med en stor pekefinger: Den kalde krigen lærte oss at militære intervensjoner ikke virker, i hvert fall ikke når de er fundert på paranoia og frykt.

DET ER INGEN GRUNN TIL å stirre for mye bakover. Atomvåpen finnes det fortsatt mye av, og det er nok av akademikere som skjelver på avtrekkeren. Verken Stalin eller Truman ønsket mer krig etter 1945, men ut av asken steg mistenksomheten. Ingen la sterkere føringer på den kalde krigen enn den amerikanske diplomaten og historikeren George F. Kennan i 1946.
Et 8 000 ord langt telegram fra Moskva til Washington var det som skulle til. Russisk etterretning snappet det opp, og Stalin bestilte tilsvarende orientering fra sin ambassade i USA. I begge finner vi retorikken som skulle gå igjen: USA søker kapitalistisk herredømme, Sovjetunionen ønsker å spre kommunistisk diktatur. Kennans telegram ble trykt som artikkel i Foreign Affairs året etter, og skapte omtrent like mye rabalder som da den amerikanske statsviteren Samuel P. Huntington trykket sin artikkel «The Clash of Civilizations?» i 1993. I Foreign Affairs.

HUNTINGTON VAR kald krigsteoretikeren som fryktet å bli arbeidsløs, så han spurte seg: Hvilken ny fiende er ledig på markedet? Han holdt seg for øynene, snurret rundt og pekefingeren landet på 1,3 milliarder muslimer. Når Knut Olsen spør om Vesten er i krig med islam, er det Huntington han siterer, enten han vet det eller ikke. Når nyhetsmagasinet Memo i sitt lanseringsnummer slipper til den kreative tenkeren Ole Jørgen Anfindsen, som frykter borgerkrig i Norge hvis vi slipper inn flere muslimer, dansker eller hva de nå heter alle disse kriminelle, trygdemisbrukende innvandrerne, vel, så er det Huntington som spøker i bakgrunnen, enten Memo eller Anfindsen vet det eller ikke. De vet det, så klart. Anfindsen er avbildet med Huntingtons bok i hånda. George F. Kennan la føringer på norsk politisk debatt i flere tiår. Nå er hans arvtaker, Samuel P. Huntington, i ferd med å bli hegemonisk i norsk innvandringsdebatt.

DET ER FORSTÅELIG at noen ønsker seg tilbake til ei tid da verden framsto som svart-hvitt, men er det noe den kalde krigen lærte oss, er det å være på vakt mot store konfliktorienterte teorier forkledd som skremselsprofetier. De har det med å bli selvoppfyllende. Dagens terrorister rettferdiggjør sine handlinger ut fra hva USA gjør, og omvendt.
Det samme gjelder diktatoriske regimer. Amerikanere og nordmenn kan intervenere, straffeforfølge, konfrontere og debattere så mye de vil, men til sjuende og sist kan man ikke gjøre annet enn å støtte økonomisk og moralsk de liberale kreftene som finnes i Saudi-Arabia, i Nord-Korea eller på Cuba. Det var ikke kapitalismen som tok knekken på kommunismen, som både Gaddis og Westad påpeker, det var kommunistene selv. Eller rettere sagt; de som hadde sluttet å være det. Noen ganger er de fredelige midlene best.
Dagbladet 22.03.2006
Stian Bromark er forfatter og forlagsredaktør.


Klikk her for å lese mer

14. mar. 2006

USA som fransk karikatur


I europeiske reiseskildringer framstår USA som eksotisk og fremmedartet.

Stian Bromark
Se for deg en utlending, kanskje en italiener, en tysker eller en brite, som besøker Oslo, Kongsberg og Gudbrandsdalen. Vel tilbake i Roma, Berlin eller London skriver han en reiseskildring om Norge basert på sine mikroskopiske smakebiter. Den blir en bestselger, og dermed går hundretusenvis av mennesker rundt og tror at nordmenn er uhøflige, udannede, fremmedfiendtlige og nasjonalistiske. Sånn går det hver gang europeere setter seg ned foran det hvite papiret og skal beskrive USA også. Det blir karikaturer over gamle karikaturer...

IKKE DET AT INGEN NORDMENN er nasjonalistiske eller fremmedfiendtlige. Eller at ingen amerikanere er arrogante, feite eller kunnskapsløse. Men den som kjenner sitt eget land, vet at du kan finne det du leter etter. Myten om Norge som sivilisasjonens uberørte utpost ble skapt av forfinede europeiske tilreisende på 1800-tallet som søkte natur, ikke kultur. Dermed kom også verdenspressen til Lillehammer i 1994 på jakt etter flatbrød, sild og poteter, til tross for at vårt markedsapparat iherdig forsøkte å overbevise CNN, Le Figaro og Die Zeit om at vi foretrekker lapskausen som Chop Suey nå til dags.
Det samme gjelder amerikanere. Siden 1776 har de forsøkt å fortelle europeere at de har verdens beste demokrati, men det eneste vi ser er 295 millioner idioter som tror at de skal stemme med rabattkupongene.

DEN FRANSKE FILOSOFEN Bernard-Henri Lévy har satt seg fore å imøtegå alle de fordummende stereotypiene i sin nyeste bok, American Vertigo. Traveling America in the Footsteps of Tocqueville. Det er ikke sikkert han har lyktes med det. En av hans teser er faktisk at alt er i ferd med å bli større der borte. «Jo større, desto bedre, sier Amerika i dag.» Boka utkom på engelsk i februar, og The New York Times var ikke nådige. Den eneste grunnen til at man burde lese boka, var hvis man som amerikaner gikk svanger med ideen om skrive en bok om Frankrike. Lévys "American Vertigo" var et godt eksempel på hvordan gjøre det dårlig. ”Det finnes ingen grunn til at den skal foreligge på engelsk, unntatt som et bevis på at det å reise ikke nødvendigvis utvider din horisont, samt at man burde holde seg unna bøker med Tocqueville i tittelen.”

DET VAR TIDSSKRIFTET THE ATLANTIC MONTHLY som kom på ideen å bruke en annen franskmann som springbrett for Lévys portrett av det moderne USA - greven, politikeren og samfunnsforskeren Alexis de Tocqueville (1805-1859). Hans "Om demokratiet i Amerika" står riktignok på mange pensumlister fortsatt, men hvor velegnet er en 170 år gammel tekst for å forklare dagens utviklingstrekk, spesielt når forfatteren reiste for å se om det var mulig å forene demokrati (i Amerika) med aristokrati (i Europa)? Trolig lite. Hadde vi her hjemme fått besøk av nordmenn fra begynnelsen av 1800-tallet, ville vi trolig betraktet dem som fremmedkulturelle utlendinger og sendt dem på obligatorisk norskkurs.

KRITIKKEN SOM HAR BLITT REIST mot Lévys reiseskildring, og som ofte er sjangerens slagside, spesielt når det gjelder USA, er at normaliteten synes å være ikke-eksisterende. Landet skal fremstå som uvirkelig og fjernt, ikke gjenkjennelig. Lévys intervjuobjekter er ”tegneserieaktige”, har det blitt innvendt. Han oppsøker horehus, våpenmesser og diskuterer politikk med Sharon Stone. Han lar en antisemittisk indianer være representativ for den opprinnelige befolkningen i Amerika, og den ortodokse religiøse Amish-sekten blir arvtakerne til pilegrimsfedrene. Guantánamo-basen på Cuba er en miniatyr av fengselsvesenet i USA. Amerikanere er både de mest åndelige og de mest materialistiske i verden, derfor ser bankene ut som kirker, og kirkene ligner på banker. USA er like eksotisk som Bagdad på 1100-tallet.

EUROPEERE HAR VANSKELIG for å se USA for bare Europa. Lévy imøtegår flere europeiske myter om USA, som for eksempel at velferdssystemet er dårligere i USA enn i Europa, men resultatet er uansett at USA blir forklart og forstått gjennom europeiske solbriller. Bush er ”et barn som aldri har vokst opp”, mens John Kerry er en rasjonalist, en modig aktivist og ”en europeer i hjertet”. Statsviteren Francis Fukuyama ”kommer nær opptil forestillingen vi i Europa har av en intellektuell”, uten at vi blir forklart hvordan en amerikansk intellektuell ser ut. Lévy liker ikke en by som Los Angeles fordi den er historieløs og uten sentrum, mens Seattle, New Orleans og Boston er beboelige fordi de minner om europeiske byer. USA er et produkt av 500 års globalisering og har hele verden som sitt interessefelt. For europeere gjelder kun Europa.

DET FINNES MANGE BØKER som tar for seg forholdet mellom de to landene, og de fleste forklarer ambivalensen med at franskmenn, både de begeistrede og de lunkne, betrakter USA som det motsatte av Frankrike. Der Frankrike/Europa representerer ånd, tradisjon og filosofi, er USA materialisme, modernitet og populærkultur. Det er ikke Norge som er annerledeslandet, det er USA, det. Få vil beskylde Bernard-Henri Lévy for å være antiamerikansk, snarere tvert imot, men han er og forblir fransk. Det er et urimelig krav å stille at noen skal slutte å være fransk. Amerikanere er da heller ikke enige om hva landet var, er og skal bli, men de vil i hvert fall at USA skal forbli USA og ikke et land i Europa.

KEVIN O’KEEFE REISTE AMERIKA rundt i fire år for å motbevise ideen om at hans landsmenn er så ekstraordinære som de gjerne fremstår i europeiske reiseskildringer. Resultatet foreligger i den ferske boka "The Average American". Med utgangspunkt i 1,5 milliarder sider statistikk og 140 ulike kriterier, har han kommet fram til at gjennomsnittsamerikaneren heter Bob Burns, er 52 år og fra Windham, Connecticut. Skolelærer Burns eier en villa med en grill i hagen, er opptatt av familieverdier og deltar regelmessig i frivillig arbeid, bruker briller og jeans, dusjer daglig i 10 minutter og 30 sekunder, spiser på McDonalds en gang i blant og stemmer like gjerne demokratisk som republikansk. Han er ”glad” eller ”rimelig glad”. Det høres kanskje kjedelig ut, men du risikerer å få utvidet din horisont.
Dagbladet 14.03.2006
Seksjon: Ideer Del: 1 Side: 42


Klikk her for å lese mer
"Det er vanskelig å forstå seg rett på mennesker, hvem som er gal og hvem som er klok. Gud hjelpe oss alle for å bli gjennomskuet", Knut Hamsun