Lengselen etter den kalde krigen

Av Stian Bromark, Dagbladet
Forrige onsdag inviterte NRK til sirkus. Klovnen Knut Olsen lokket med sukkerspinn som smakte ramsalt: Min generasjon vokste opp med kald krig. Dagens unge vokser opp med en langt hetere krig, den mellom Vesten og islamismen.
I manesjen i Trondheim, «for anledningen uten balltre», gjentok mannen med den røde nesa budskapet: Det er ikke lenger Vest mot Øst, det er Vesten mot Østen. Applaus.

I 50 ÅR VAR VERDEN på randen av atomkrig. Konsekvensen ble en lang rekke hete kriger. 2,5 millioner døde i Koreakrigen. La oss si noen millioner i Vietnamkrigen også. 15 000 russiske soldater mistet livet mellom 1979 og 1989 i Afghanistan.
Kambodsja? Tallene stiger. Hvor mange er blitt drept i kriger etter murens fall? Nok.
Men krigene har ikke vært eksempler på Østen mot Vesten. I den første Irak-krigen forsvarte USA muslimske Kuwait.
I krigen om Kosovo støttet USA albanere mot ortodokse serbere. Taliban-regimet var riktignok Koran-orientert, men vi går rundt med en snikende mistanke om at afghanerne er glad for å bli kvitt dem. Saddam? Han gjorde despot-karriere på en blanding av nasjonalistisk og kommunistisk ideologi, og regimet var sekulært. Nå ivrer USA for at både sunnier, sjiaer og kristne skal styre landet i fredelig sameksistens. Østen mot Vesten?

KNUT OLSEN ER IKKE alene om å lengte tilbake til den kalde krigen. Det tok ikke mange år etter Sovjetunionens kollaps før man kunne se gamle russiske menn på gata vifte med røde flagg. Russisk hyperkapitalisme skapte en lengsel tilbake til et liv uten frihet.
Ostalgien i Øst-Tyskland rundt årtusenskiftet var det vel få som tok på alvor, foruten trendy kafeer og t-skjortefabrikanter. Rett før 11. september 2001 skrev forfatteren Mattis Øybø et lekent essay, med utgangspunkt i Siemens-bygget som ble sprengt i grus, der han tok seg i å savne den kalde krigens enkle logikk. Metaforene var så kraftfulle da, og ikke minst virkelige. Atomsopp. Jernteppe. Så smalt det også i New York, og en horde akademikere sto klare til å fortelle oss at heretter skal det bli enkelt igjen - det er oss mot den grønne fare. Noen lærer treigt.

INTERESSEN FOR den kalde krigen synes å være stigende. Åpningen av arkiver i Russland, Kina og det tidligere Øst-Europa har ikke bare avfødt nyskapende biografier om Stalin, Lenin og Mao, men også monumentale verk som forsøker å vise fram helheten uhildet og med distanse. Som om det var historie. Som om vi er i ferd med å få en generasjon som ikke forstår hvor nær vi var total utslettelse, for eksempel under Cuba-krisa i 1962.
En av de fremste kald krig-historikerne, amerikaneren John Lewis Gaddis, kom nylig med sin første brede bok for allmennheten, «The Cold War».
Der forteller han at reaksjonene til studentene i økende grad fanges opp i ett ord; Awesome! Gaddis' oversiktlige gjennomgang er velegnet til å bøte på kunnskapsløshet, men boka bidrar også til å ufarliggjøre lærdommen vi kan trekke ut av konflikten.
Den kalde krigen kunne vært verre, mye verre, mener han. Den startet med frykt og endte i håp, og dermed framstår konflikten som en fortelling med en lykkelig slutt.

SÅ BLE DET IKKE noe armageddon ennå, men utover det: Det var knapt mulig å forestille seg et verre resultat av annen verdenskrig. Håpet endte i 50 års frykt. Europa, USA og Russland kom nokså helberget ut, men resten av verden ble og er en slagmark. Det er også Odd Arne Westads poeng i hans ferske «The Global Cold War». Westad underviser i kald krig-historie ved London School of Economics, og hans bok er et oppgjør med dem som mener at den kalde krigen tok slutt omkring 1989.
Han er den første som betrakter den kalde krigen i sin helhet ut fra det som i gamle dager ble kalt «den tredje verden», og da ser det hele ganske mørkt ut.
Den kalde krigen la grunnlaget for de fleste konfliktene vi ser i dag, inkludert «krigen mot terroren», mener han. Taliban-regimet, en gang støttet av USA i kampen mot Sovjetunionen, er et kjent eksempel. Nord-Korea et annet. Iran likeså. Westads historie tilbyr ingen lykkelig slutt, men slutter med en stor pekefinger: Den kalde krigen lærte oss at militære intervensjoner ikke virker, i hvert fall ikke når de er fundert på paranoia og frykt.

DET ER INGEN GRUNN TIL å stirre for mye bakover. Atomvåpen finnes det fortsatt mye av, og det er nok av akademikere som skjelver på avtrekkeren. Verken Stalin eller Truman ønsket mer krig etter 1945, men ut av asken steg mistenksomheten. Ingen la sterkere føringer på den kalde krigen enn den amerikanske diplomaten og historikeren George F. Kennan i 1946.
Et 8 000 ord langt telegram fra Moskva til Washington var det som skulle til. Russisk etterretning snappet det opp, og Stalin bestilte tilsvarende orientering fra sin ambassade i USA. I begge finner vi retorikken som skulle gå igjen: USA søker kapitalistisk herredømme, Sovjetunionen ønsker å spre kommunistisk diktatur. Kennans telegram ble trykt som artikkel i Foreign Affairs året etter, og skapte omtrent like mye rabalder som da den amerikanske statsviteren Samuel P. Huntington trykket sin artikkel «The Clash of Civilizations?» i 1993. I Foreign Affairs.

HUNTINGTON VAR kald krigsteoretikeren som fryktet å bli arbeidsløs, så han spurte seg: Hvilken ny fiende er ledig på markedet? Han holdt seg for øynene, snurret rundt og pekefingeren landet på 1,3 milliarder muslimer. Når Knut Olsen spør om Vesten er i krig med islam, er det Huntington han siterer, enten han vet det eller ikke. Når nyhetsmagasinet Memo i sitt lanseringsnummer slipper til den kreative tenkeren Ole Jørgen Anfindsen, som frykter borgerkrig i Norge hvis vi slipper inn flere muslimer, dansker eller hva de nå heter alle disse kriminelle, trygdemisbrukende innvandrerne, vel, så er det Huntington som spøker i bakgrunnen, enten Memo eller Anfindsen vet det eller ikke. De vet det, så klart. Anfindsen er avbildet med Huntingtons bok i hånda. George F. Kennan la føringer på norsk politisk debatt i flere tiår. Nå er hans arvtaker, Samuel P. Huntington, i ferd med å bli hegemonisk i norsk innvandringsdebatt.

DET ER FORSTÅELIG at noen ønsker seg tilbake til ei tid da verden framsto som svart-hvitt, men er det noe den kalde krigen lærte oss, er det å være på vakt mot store konfliktorienterte teorier forkledd som skremselsprofetier. De har det med å bli selvoppfyllende. Dagens terrorister rettferdiggjør sine handlinger ut fra hva USA gjør, og omvendt.
Det samme gjelder diktatoriske regimer. Amerikanere og nordmenn kan intervenere, straffeforfølge, konfrontere og debattere så mye de vil, men til sjuende og sist kan man ikke gjøre annet enn å støtte økonomisk og moralsk de liberale kreftene som finnes i Saudi-Arabia, i Nord-Korea eller på Cuba. Det var ikke kapitalismen som tok knekken på kommunismen, som både Gaddis og Westad påpeker, det var kommunistene selv. Eller rettere sagt; de som hadde sluttet å være det. Noen ganger er de fredelige midlene best.
Dagbladet 22.03.2006
Stian Bromark er forfatter og forlagsredaktør.