Anmeldelse av Norge - et lite stykke verdenshistorie i Dagbladet

Hvorfor alle de gale tankene?

BOKFAKTA
«Norge - et lite stykke verdenshistorie»

Forfatter:
Stian Bromark og Dag Herbjørnsrud
Forlag: Cappelen



Engasjerende, provoserende, irriterende (faktorenes orden er her dessverre ikke likegyldig!)
LES OGSÅ:
Av Espen Søbye

Mandag 03.10.2005, 05:40
BOK: De kommer ikke, de er her hele tida, i vår mest autoritative og vidt utbredte skrifter, hevder forfatterne. Stian Bromark og Dag Herbjørnsrud, henholdsvis forlagsredaktør i Cappelen og redaktør av ukeavisa Ny Tid. De leverer sin tredje bok på like mange år. Sammen med Blanke løgner, skitne sannheter fra 2002 og Frykten for Amerika fra 2003 utgjør årets bok ifølge etterordet ikke bare en trilogi, men en urenhetens trilogi. Det er et imponerende arbeid de to forfatterne har gjort, og det er vel en slags diskursanalyse av autoritative skrifter om kongeriket Norge.
UavhengighetAlle bøkene har på hver sine måter argumentert for at flernasjonalitet, fremmedstyre (union), multikulturalisme har vært hovedregelen - ikke den «ett folk - en nasjon - en stat»-ideologien som så lenge har vært det offisielle og kanoniserte bildet. Blant annet hevder forfatterne at Norge bare har vært uavhengig fra 1217 til 1319, fra 1905 til 1940 og fra 1945 til 2005, det vil si i 197 år. Dermed kan de konkludere med at «Norge som et selvstendig og uavhengig rike er noe nytt, uvant og unorsk.»

Til den tankegangen som ligger bak, ikke til de i og for seg diskutable påstandene i argumentasjonen, kan det bemerkes at den i grunnen er like konvensjonell som det standpunktet den med atskillig rett kritiserer. Forestillingen om den etnisk homogene staten forsøkte å vinne hegemoni nettopp ved å vise til en lang historie. På samme måte søker nå Bromark og Herbjørnsrud å gi det flerkulturelle legitimitet ved å gi det en like lang forhistorie. Begge standpunktene er historiserende og relative.

Feilen er at det ikke tas tilstrekkelig høyde for at både det nasjonale, etniske og flernasjonale har gjennomgått så mange endringer i det lange tidsrommet, det er snakk om 1500 år, at det termene viser til har gjennomgått så mange endringer at det knapt er samme sak man snakker om. Slikt blir å nivellere historiske forskjeller. Men det ligger også noe defensivt i det, hvorfor ikke begrunne at det én-nasjonale eventuelt det flernasjonale er best på prinsipielt grunnlag og ikke fordi tradisjonen eller eventuelt fortida skulle peke i den retningen.
Fortida peker ikke! Parlamentarisk demokrati, stemmerett, generelle menneskeretter har ikke vokst ut av forhistorien, innføringen av dem har representert brudd på tradisjonen. På dette punktet tenker forfatterne i strid med sine intensjoner, rent og ikke urent.

Det er også vanskelig å forstå hva forfatterne mener når de hevder at Norges første by, Kaupang, var «dansk». Blir det ikke like feil å snakke om at noe var dansk den gangen som at det var norsk. Selv om det var folk fra det geografiske området som i dag kalles Danmark som hadde kontroll over Viken, var vel disse like urene som nordmenn var det. Det virker bare som en gjentakelse av den feilen forfatterne vil bort fra?
I grunnen er det også en annen feil med denne tankegangen om at Norge skulle være en så ung nasjon som bare hadde vært selvstendig i noen ganske få år i forhold til nabolandene Sverige og Danmark. Det fins et resonnement som ser dette helt motsatt: Anta at Norge ble et selvstendig og uavhengig land da landet etablerte sin nasjonalstat. Med en nasjonalstat menes her en parlamentarisk styrt stat, som forutsetter partier og klasser, forsamlingsfrihet og et uavhengig rettssystem.

Norge var på grunn av unionen med Sverige først ute med å etablere en parlamentarisk statsskikk. Derfor er det mulig med atskillig rett å hevde at Norge er blant de eldste demokratiske nasjoner i Norden.
NostalgiForfatterne går løs på fire nye norgeshistoriens behandling av Gerhardsen-epoken (skrevet av henholdsvis Karsten Alnæs, Rune Slagstad, Edgeir Benum og Berge Furre). 1950- og 1960- åra beskrives med «sødmefylt nostalgi» mens tida etter 1970 med «innvandring, avregulering, privatisering og globalisering blir sett gjennom svært pessimistiske brilleglass». Her kan forfatterne være på sporet av noe viktig. Det vil være svært klanderverdig hvis moderne historieskriving ser bort fra overvåking, diskriminering og teknokratidyrkingen som skjedde i Gerhardsen-epoken, men Bromark og Herbjørnsrud burde nevne noe positivt som skjedde i denne perioden også. Og de burde nevne noe negativt som skjer i dag. Det ville ha gjort kritikken, som virker berettiget, skarpere.
Gang på gang blir forfatternes standpunkter dessverre bare enkle negasjoner av det de vil til livs. Disse tre bøkene har likevel vært lyspunkter de tre siste åra fordi de forsøker å ta opp til drøfting viktige politiske problemer i samtida. Hadde bare viljen til å argumentere vært like stor som ønsket om å provosere.