Huntingtons korstog
Den amerikanske statsviteren Huntington er på krigsstien igjen. Også denne gang forkledd som sosialantropolog.
Av Stian Bromark, Ny Tid
Du skal lete lenge for å finne en like gjennombruddshissig bok de siste 10 årene som Samuel P. Huntingtons "The Clash of Civilizations", boka som for alvor delte verden inn i syv-åtte sivilisasjoner og utpekte islam og Vesten som hovedfiender til hverandre. Boka utkom i 1996, men det var først etter terrorangrepet på USA 11. september at verden tok hans teser alvorlig. Det hører riktignok med til historien at Huntington ble offer for mange grove feillesninger. For det første var muslimer bare én av flere trusselbilder Vesten stod overfor. For det andre hevder Huntington at dette fiendebildet kun står i fare for å materialisere seg, og avslutter med å oppfordre til dialog for å forhindre at så skjer. For det tredje var Huntington tidlig ute med å erklære at 11. september ikke var et tegn på sivilisasjonskonflikt, snarere et angrep på sivilisasjonen. Men hva spilte vel det for rolle. Begrepet var allerede fritt vilt. Nå som Huntington er på markedet med det som trolig blir nok en internasjonal bestselger av den gode, amerikanske, kontroversielle sorten, viser det seg at misforståelsene ikke var så langt unna sannheten likevel.
Hvitt manifest
Hadde Huntington vært norsk, ung, kvinne og kjendis, ville man sagt noe i retning av at forfatteren i sin nye bok står fram som den oppvigleren han alltid har vært. Sagt på en annen måte: I "Who are We?" bekrefter Huntington kritikken som har kommet mot ham fra den liberale fløyen. Og han skammer seg ikke en gang.
Hovedtesen i boka er at USAs identitet de siste 20-30-årene har gått i oppløsning. Den hvite britisk-protestantiske kulturen har blitt utfordret og erstattet av en multikulturell identitet. Dette er bra, skulle man tro, tatt i betraktning av at USA jo egentlig har vært et multikulturelt samfunn siden starten. Det er bare de britiske arvingene som har forsøkt å late som om ingenting. Men nei, mener Huntington – og sier det faktisk rett ut – skal det bli noen ordning på USA igjen, så må "amerikanere forplikte seg igjen til den anglo-protestantiske kulturen, tradisjonene og verdiene". Og her kommer den kinkige biten for Huntington, for hvordan få til det når det viser seg at de fleste amerikanere ikke har noe interesse av det? Jo – skaff landet et skikkelig fiendebilde, selvsagt. Huntington viser hvordan 11. september for noen måneder på nytt samlet riket til ett, og at folk som vanligvis ville sagt at de følte seg som newyorkere eller californiere, nå puttet sekkebetegnelsen "amerikaner" på førsteplass. Huntington diskuterer ulike fiendebilder som kan være aktuelle for at amerikanerne ikke skal føle seg stykkevis og delt, og kommer frem til at en langvarig konflikt som "krigen mot terroren" er det som skal til. Og da helst, gjerne, mot muslimer. Her følger kortversjonen, på originalspråket:
"Some Americans came to see Islamic fundamentalist groups, or more broadly political Islam, as the enemy, epitomized in Iraq, Iran, Sudan (…) The cultural gap between Islam and America's Christianity and Anglo-Protestantism reinforces Islam's enemy qualifications. (…) The attacks on New York and Washington followed by the wars with Afganistan and Iraq and the more diffuse “war on terrorism" make militant Islam America's first enemy of the twenty-first century".
Savner fienden
Dette er et godt eksempel på statsviter/sosialantropolog Huntingtons måte å argumentere på. For det første skriver han at "noen" amerikanere så på politisk islam som Vestens fiende, uten å nevne at han selv var blant dem som bidro mest til det. For det andre sier han altså rett ut at de kulturelle forskjellene var med på å styrke islams "fiende-kvalifikasjoner", uten å minne om forskjellene på militant og moderat islam. For det tredje er han fryktelig ullen om hva som er høna og hva som er egget: Har USA ufrivillig blitt pådyttet en fiende eller er det USA som bevisst har konstruert et fiendebilde?
Uansett – Huntington har bidratt med sitt, og står når fram som en varm forsvarer av sine liberale uvenners feillesninger. Han bruker til og med sosiologien som støtte:
"Sosiologisk teori og historiske eksempler indikerer at fraværet av en ekstern fiende eller Andre oppmuntrer til intern uenighet. Det er derfor ikke overraskende at slutten på den kalde krigen økte appellen til subnasjonale identiteter i Amerika, slik det gjorde i mange andre land".
USA går i oppløsning uten bin Laden og hans likesinnede. For en selvtillit.
Trist klagesang
Det er i det hele tatt en nitrist bok Huntington har skrevet, og den føyer seg inn i rekken av publikasjoner de siste årene som – i motsetning til den vanlige forestillingen om at USA er en stormakt på høyden – argumenterer overbevisende for at USA er et land i dyp forvirring og forfall. Skal vi tro Huntington, kan USA kun overleve ved å vende tilbake til de gode, gamle dagers kjerneverdier, og samtidig stadig søke etter varige fiendebilder for å samle nasjonen. Den gode nyheten for de som frykter Huntingtons gjennomslagskraft overfor den amerikanske administrasjonen og som samtidig frykter amerikansk imperialisme, er at Huntington også forfekter ideen om at amerikanere hovedsakelig burde være opptatt av amerikanere. "Amerika kan ikke bli verden og samtidig forbli Amerika," skriver han. Det å være amerikansk er å være unik, og en effektfull amerikansk imperialisme, både politisk og kulturell, vil rett og slett gjøre hele verden unik. USA kan muligens spre sin egen identitet, men i den samme prosessen mister landet sin egen.
(Den dårlige nyheten er at dette også må gjelde for USA som sådan – stopp innvandringen fra Mexico!)
Dårlig taper
Samuel P. Huntingtons "Who Are We?" er en underholdende, faktamettet og anekdoterik bok om rikets tilstand i USA anno 2004. Den er ikke minst fornøyelig fordi den egner seg godt til å bedrive psykologisk granskning av en utdøende maktrase i USA: Huntington er hvit, sterkt religiøs, godt over middels gammel og livredd for muslimer, spansktalende og alt annet som bidrar til å forandre det som en gang var greit, oversiktelig og ryddig. Han tar faktisk til orde for at hvite protestanter av britisk avstamning forener seg i kampen om hegemoniet som allerede er tapt ("white nativism"). Huntington er kort sagt livredd for at britene skal ende opp som storrekrutter til drosjenæringen i New York.
Men "Who Are We?" er også et viktig tidsdokument fordi den gir en god beskrivelse av det sceneskiftet som har skjedd i USA, spesielt fra slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet. Dette har ført til at flere amerikanere blir utdannet i etniske studier enn i amerikansk og vestlig historie, og Bill Clinton kunne erklære at amerikanerne trengte en tredje revolusjon (i tillegg til den amerikanske revolusjonen og borgerrettsrevolusjonen) for å bevise "that we literally can live without having a dominant European culture".
Denne gang er det vanskelig å beskylde Huntington for å være paranoid. Men en dårlig taper er han. Muligens farlig – avgjort patetisk.
Av Stian Bromark, Ny Tid
Du skal lete lenge for å finne en like gjennombruddshissig bok de siste 10 årene som Samuel P. Huntingtons "The Clash of Civilizations", boka som for alvor delte verden inn i syv-åtte sivilisasjoner og utpekte islam og Vesten som hovedfiender til hverandre. Boka utkom i 1996, men det var først etter terrorangrepet på USA 11. september at verden tok hans teser alvorlig. Det hører riktignok med til historien at Huntington ble offer for mange grove feillesninger. For det første var muslimer bare én av flere trusselbilder Vesten stod overfor. For det andre hevder Huntington at dette fiendebildet kun står i fare for å materialisere seg, og avslutter med å oppfordre til dialog for å forhindre at så skjer. For det tredje var Huntington tidlig ute med å erklære at 11. september ikke var et tegn på sivilisasjonskonflikt, snarere et angrep på sivilisasjonen. Men hva spilte vel det for rolle. Begrepet var allerede fritt vilt. Nå som Huntington er på markedet med det som trolig blir nok en internasjonal bestselger av den gode, amerikanske, kontroversielle sorten, viser det seg at misforståelsene ikke var så langt unna sannheten likevel.
Hvitt manifest
Hadde Huntington vært norsk, ung, kvinne og kjendis, ville man sagt noe i retning av at forfatteren i sin nye bok står fram som den oppvigleren han alltid har vært. Sagt på en annen måte: I "Who are We?" bekrefter Huntington kritikken som har kommet mot ham fra den liberale fløyen. Og han skammer seg ikke en gang.
Hovedtesen i boka er at USAs identitet de siste 20-30-årene har gått i oppløsning. Den hvite britisk-protestantiske kulturen har blitt utfordret og erstattet av en multikulturell identitet. Dette er bra, skulle man tro, tatt i betraktning av at USA jo egentlig har vært et multikulturelt samfunn siden starten. Det er bare de britiske arvingene som har forsøkt å late som om ingenting. Men nei, mener Huntington – og sier det faktisk rett ut – skal det bli noen ordning på USA igjen, så må "amerikanere forplikte seg igjen til den anglo-protestantiske kulturen, tradisjonene og verdiene". Og her kommer den kinkige biten for Huntington, for hvordan få til det når det viser seg at de fleste amerikanere ikke har noe interesse av det? Jo – skaff landet et skikkelig fiendebilde, selvsagt. Huntington viser hvordan 11. september for noen måneder på nytt samlet riket til ett, og at folk som vanligvis ville sagt at de følte seg som newyorkere eller californiere, nå puttet sekkebetegnelsen "amerikaner" på førsteplass. Huntington diskuterer ulike fiendebilder som kan være aktuelle for at amerikanerne ikke skal føle seg stykkevis og delt, og kommer frem til at en langvarig konflikt som "krigen mot terroren" er det som skal til. Og da helst, gjerne, mot muslimer. Her følger kortversjonen, på originalspråket:
"Some Americans came to see Islamic fundamentalist groups, or more broadly political Islam, as the enemy, epitomized in Iraq, Iran, Sudan (…) The cultural gap between Islam and America's Christianity and Anglo-Protestantism reinforces Islam's enemy qualifications. (…) The attacks on New York and Washington followed by the wars with Afganistan and Iraq and the more diffuse “war on terrorism" make militant Islam America's first enemy of the twenty-first century".
Savner fienden
Dette er et godt eksempel på statsviter/sosialantropolog Huntingtons måte å argumentere på. For det første skriver han at "noen" amerikanere så på politisk islam som Vestens fiende, uten å nevne at han selv var blant dem som bidro mest til det. For det andre sier han altså rett ut at de kulturelle forskjellene var med på å styrke islams "fiende-kvalifikasjoner", uten å minne om forskjellene på militant og moderat islam. For det tredje er han fryktelig ullen om hva som er høna og hva som er egget: Har USA ufrivillig blitt pådyttet en fiende eller er det USA som bevisst har konstruert et fiendebilde?
Uansett – Huntington har bidratt med sitt, og står når fram som en varm forsvarer av sine liberale uvenners feillesninger. Han bruker til og med sosiologien som støtte:
"Sosiologisk teori og historiske eksempler indikerer at fraværet av en ekstern fiende eller Andre oppmuntrer til intern uenighet. Det er derfor ikke overraskende at slutten på den kalde krigen økte appellen til subnasjonale identiteter i Amerika, slik det gjorde i mange andre land".
USA går i oppløsning uten bin Laden og hans likesinnede. For en selvtillit.
Trist klagesang
Det er i det hele tatt en nitrist bok Huntington har skrevet, og den føyer seg inn i rekken av publikasjoner de siste årene som – i motsetning til den vanlige forestillingen om at USA er en stormakt på høyden – argumenterer overbevisende for at USA er et land i dyp forvirring og forfall. Skal vi tro Huntington, kan USA kun overleve ved å vende tilbake til de gode, gamle dagers kjerneverdier, og samtidig stadig søke etter varige fiendebilder for å samle nasjonen. Den gode nyheten for de som frykter Huntingtons gjennomslagskraft overfor den amerikanske administrasjonen og som samtidig frykter amerikansk imperialisme, er at Huntington også forfekter ideen om at amerikanere hovedsakelig burde være opptatt av amerikanere. "Amerika kan ikke bli verden og samtidig forbli Amerika," skriver han. Det å være amerikansk er å være unik, og en effektfull amerikansk imperialisme, både politisk og kulturell, vil rett og slett gjøre hele verden unik. USA kan muligens spre sin egen identitet, men i den samme prosessen mister landet sin egen.
(Den dårlige nyheten er at dette også må gjelde for USA som sådan – stopp innvandringen fra Mexico!)
Dårlig taper
Samuel P. Huntingtons "Who Are We?" er en underholdende, faktamettet og anekdoterik bok om rikets tilstand i USA anno 2004. Den er ikke minst fornøyelig fordi den egner seg godt til å bedrive psykologisk granskning av en utdøende maktrase i USA: Huntington er hvit, sterkt religiøs, godt over middels gammel og livredd for muslimer, spansktalende og alt annet som bidrar til å forandre det som en gang var greit, oversiktelig og ryddig. Han tar faktisk til orde for at hvite protestanter av britisk avstamning forener seg i kampen om hegemoniet som allerede er tapt ("white nativism"). Huntington er kort sagt livredd for at britene skal ende opp som storrekrutter til drosjenæringen i New York.
Men "Who Are We?" er også et viktig tidsdokument fordi den gir en god beskrivelse av det sceneskiftet som har skjedd i USA, spesielt fra slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet. Dette har ført til at flere amerikanere blir utdannet i etniske studier enn i amerikansk og vestlig historie, og Bill Clinton kunne erklære at amerikanerne trengte en tredje revolusjon (i tillegg til den amerikanske revolusjonen og borgerrettsrevolusjonen) for å bevise "that we literally can live without having a dominant European culture".
Denne gang er det vanskelig å beskylde Huntington for å være paranoid. Men en dårlig taper er han. Muligens farlig – avgjort patetisk.
posted by Stian Bromark | 2:17 p.m.
<< Home