Hvor er det blitt av alle evensmoene?
Sigurd Evensmo gikk inn i sin tid, men kommer han ut igjen i vår?
Av Stian Bromark, Ny Tid, desember 2003
Å være en helstøpt intellektuell er en dans gjennom rosebusker. På den ene siden forventes det at man går aktivt inn i sin samtid, på den andre siden forventes det at samtidskritikken skal holde tidsslitasjen unna. Det kreves belesthet, men breddekunnskap framfor spesialkunnskap. Man bør beherske ulike sjangere og man bør ha vilje til å snakke til lesere utenfor den snevre krets av opplyste. Men først og fremst forventes det at man mener noe annet enn det alle andre mener, gjerne ta parti for vanlige folk mot makta. Kort sagt: Oppfør deg som Sigurd Evensmo.
Urolig samvittighet
"Han var min generasjons urolige samvittighet, mannen som aldri stengte seg inne og dyrket sin egen fred (...) I hele sitt liv skulle han oppleve konflikten mellom dikteren og politikeren, mellom drømmeren og stridsmannen. Den slet ham ut. Vi som var hans kamerater vet at med Sigurd Evensmos død er vår generasjons heftigste hjerte sluttet å banke", som filmmakeren og journalisten Arne Skouen uttrykte seg i 1978.
Det er i år 25 år siden Sigurd Evensmo døde. Det er 50 år siden avisa Orientering ble stiftet, hvor Sigurd Evensmo var redaktør gjennom brorparten av 1950-tallet. Det er ni år til vi kan feire hundreårsjubileum. Det er 69 år siden han debuterte med skuespillet "Konflikt" i serien Arbeiderteatret på det nå noe reduserte forlaget Tiden. Det er femti år siden boka...nei, året 1953 er ett av de få årene Sigurd Evensmo ikke utga noen bok.
Egentlig trenger man ikke et tallpåskudd for å skrive om Sigurd Evensmo. Dersom Jean-Paul Sartre var det forrige århundrets mest komplette intellektuell på kontinentet (ifølge filosofen Bernard-Henri Levy), så er Sigurd Evensmo det nærmeste vi kommer en tilsvarende skikkelse i Norge. Johan Borgen og Tarjei Vesaas var bedre romanforfattere, Jens Bjørneboe og Agnar Mykle bedre opprørere, og så videre - men ingen av dem kunne måle seg med Evensmo i bredden. For hva var han egentlig? En romanforfatter, en redaktør, en journalist, en reisebokforfatter, en filmmanusforfatter, direktør i Statens filmkontroll, en essayist, en memoarist, en biograf, en fagbokforfatter, en kulturhistoriker, en spaltist, en filmanmelder, en litteraturanmelder? Og hvor hørte han egentlig hjemme? I sosialistpressa (Orientering), i kjønnsløse NRK eller i maktorganet Arbeiderbladet? Svaret er vel ganske enkelt: Han var over alt, og han var alt. Men til glede for jubilanten: "Orientering er mitt livsverk", sa han. Flere ganger.
Hvem var en av de første til å eksperimentere med science fiction-sjangeren i Norge? Riktig. Sigurd Evensmo. Først med "Gåten fra år null" (1957), dernest med "Miraklet på Blindern" (1966) som er lagt til herrens år 1984, hvor en fredskonferanse i Oslo ender lykkelig på grunn av en uventet inngripen fra oven.
Thomas Hylland Eriksen er opplagt en intellektuell - men han har skrevet én roman.
Hamargutten Sigurd Evensmo begynte sin journalistkarriere i 1930 som ulønnet lærling i Hamar Arbeiderblad. Første artikkel er datert 1. september 1930 og har den udramatiske tittelen "Olavsbilledene på Domkirkeodden". Det skulle ta seg noe opp da han året etter ble ansatt i Tiden (Arendal), og skrev sin første leder under tittelen "Ådalen er glemt" om Menstad-konflikten. Fra 1932 til 1935 jobbet han i drammensavisa Fremtiden, før han reiste til Oslo og fikk jobb ved Arbeidernes Pressekontor. Den første artikkelen der handler om sosialisten og antinazisten Nordahl Grieg, som siden skulle gi Evensmo motto og tittel til sin memoarbok "Inn i din tid". Som journalist i Arbeidernes Pressekontor handlet det ikke så mye om kirkeruiner. Evensmo fikk reise Europa rundt og kom tidlig i møte med et fenomen som skulle prege hans forfatterskap - det totalitære. Eller nazismen, om man vil. I september 1938 ble han sendt til Tsjekkoslovakia for å skildre maktkampen mellom det tsjekkiske demokratiet og Henlein-nazistene. I løpet av 16 dager sendte han rundt 40 rapporter hjem. Han opplevde hvordan nazistene provoserte og gikk til åpen kamp mot tsjekkerne, men også hvordan stormaktene sviktet landet og ga etter for Hitler ved forliket 30. september 1938. 40 år senere skrev forfatteren Kåre Holt om Evensmo som journalist på denne tiden:
"For oss som er noen år yngre, kom Sigurd Evensmo til å stå som den store journalist i årene før Den annen verdenskrig. Ung, brennende av iver og dyktig var han på stedet der det hendte - i Praha, i Sudetland, så å si i øyeblikket før Hitlers horder veltet inn. Og reportasjene hans var noe langt annet og mer enn tørre politiske betraktninger. Han skildret tingene med heftighet og hat, han så menneskenes inn-og utside, gjorde ofrene levende, gav samfunnet omkring dem liv".
Man skulle tro mannen hadde nok å gjøre i Pressekontoret, men han var i tillegg redaktør av Maidagen, satt i redaksjonskomiteen for bladet Kamp og Kultur og fast spaltist i organet til AUF, Arbeiderungdommen, hvor Trygve Bratteli var redaktør. I 1939 begynte han i Arbeiderbladet. Men underveis hadde han altså debutert som dramatiker. Det vil si: Den skjønnlitterære debuten kom langt tidligere. Den finner man i bladet Norske Gutter, en dramatisk fortelling under tittelen "Losen". Signert: "S.E. 12 år".
Sammen med redaksjonsstaben i Arbeiderbladet fulgte journalisten Sigurd Evensmo med konge og regjering nordover. Evensmo stod for den siste nyhetssendingen fra Tromsø radio før Tyskerne inntok byen. Senere vendte han tilbake til hovedstaden, men fikk skriveforbud. Det illegale arbeidet gjorde at han i 1942 måtte flykte til England, men ble arrestert om bord i en skøyte. Alle de andre 18 som ble arrestert sammen med Evensmo, ble senere henrettet. Evensmo slapp fri ved en tilfeldighet. Bare et par måneder etter frigjøringen forelå romanen "Englandsfarere" i butikken, og ble som den første krigsromanen umiddelbart en bestselger. Boka og filmen har lagt sterke føringer på hvordan vi oppfatter historien om de mange som dro med båt over til England, men det er kanskje ikke helt bra. Dette historiske belegget i "virkeligheten" har ført til at tusenvis av norske ungdom må tvangslese den på skolen. Det fører ikke alltid noe godt med seg. Romanen handler ikke bare om det gode versus det onde i krig. Ved siden av de store klassiske temaene i litteraturen – som kamp, svik, eksil, kjærlighet til individet versus kjærlighet til fellesskapet (ideene) - inneholder romanen nok av utfordringer for den moderne grubler. Hovedpersonens motivasjon for å bli en liten brikke i den store motstandkampen er ikke avsmak for Hitler eller nazismen eller okkupasjonen, som man skulle tro med Evensmos bakgrunn. Det er langt mer basalt: "Jeg vet at jeg var en død i sinnet før jeg lærte å hate, og at jeg var en fremmed gjest mellom menneskene. Som det ble annerledes mellom meg og karene på Fabrikken den kvelden jeg så!. Det var hatet som brøt ned stengslene og kjørte meg inn i rekken der jeg hørte hjemme og bestandig vil høre hjemme (...) Kanskje hatet hadde gjort mennesker av oss alle".
Og litt senere - og ta da i betraktning at boka er utgitt i seiersrusen anno 1945: "Når denne krigen en gang er forbi, blir det vel mye snakk om modige folk og feige folk, og da ville jeg gjerne vært med og sagt et og annet, om noen ville høre på meg. For jeg tror ikke så mye på mot lenger, ikke slik vi hørte om det i guttebøkene og på skolen (...) Jeg tror noen har lært å seire, og noen å stupe, men det kan hende at de som lærte å seire, stuper, og de som lærte å stupe, seierer. Fordi det er en måne på snøen, eller en hund gjør. Eller hunden tier stille, og det er svart natt". Og ett eksempel til slutt, til glede for de som etterlyser inderligheten i litteraturen eller som rett og slett setter pris på et godt avsnitt litteratur - her fra den trange båtturen: "Sekunder eller minutter? - jeg vet ikke. Jeg vet bare at det første menneske som tenkte evigheten, han tenkte i den mørkeste av alle netter, da den vesle hjernen hadde glemt at lyset ville komme igjen, og at det ville bli morgen og dag. Hele sinnet hans lyttet inn mot det store, svarte ødet for å fange selv lyden av gress-strået som slapp duggdråpen og rettet seg. Lyd er minnet om kjempende, arbeidende liv for den som ligger stille i mørket og kjenner at mørket kveler. Langsomt trenger det inn gjennom alle porer, stille, stille siver det inn i blodet og borer seg inn i de fineste vev, stille, stille velter det ned i sinnets store dype og begraver lydløst de små lysene som blafrer".
Sigurd Evensmo var en forfatter. Også med en passe stor F. Evensmo var selv for beskjeden til å påta seg en litterær fyrstekrone, men da Orientering-redaktør Kjell Cordtsen presset Evensmo til å lese om igjen Karl Martin-trilogien - "Grenseland" (1947), "Flaggermusene" (1949) og "Hjemover" (1951) – utbrøt han: "Herregud, jeg er jo dikter".
"Orientering var Evensmos livsverk. Etter at avisas prøvenummer utkom i desember 1952, var kretsen misfornøyd med den altfor lite sovjetkritiske redaktøren og Evensmo ble hanket inn til det første ordinære nummeret februar 1953 for å realisere Det tredje standpunkt. Fram til siste nummer av avisa, i august 1975, var Evensmo med - enten som redaktør eller i redaksjonskomiteen eller bare som korrigerende farsfigur. En som burde vite det, er Finn Gustavsen, og han har sagt det slik:
"I mange og lange perioder etter at han forlot den daglige ledelsen tok Orientering det meste av kreftene hans. De som kjente ham, visste hva det kostet, så høyt som han stilte kvalitetskravene til seg selv. Hundrevis av lederartikler, "lille vi" er, "Feider og finter", "Observasjoner" strømmet fra skrivemaskinen hans og fant sin uhonorerte plass i Orienterings spalter". Evensmo hadde ansvaret for flere spalter. "Feider og finter" er tittelen på en egen samling med flere spaltemeter tekst, som utkom i 1964. Men den mest berømte spalta, var "Det lille vi", som han selv beskrev slik:
""Det lille vi" symboliserte Orientering, det var vår lille stemme, vår forundring og harme, som fant ord i denne spalten. I blant kunne den være underfundig i sin påvisning av hverdagens skjulte sammenhenger, i blant drepende i sin sarkasme over stormaktsvanviddet og politikerdumhetene som åpenbarte seg i dagspressens store vi". (Helge Krog, som også skrev i Orienterting, debuterte i 1919 med teaterstykket "Det store vi" - en kritikk av de maktlojale avisene i Norge.)
I norsk litteraturhistorie har "Det lille vi" bare ett motstykke: Johan Borgens "Mumle Gåsegg", skal vi tro Thorleif Skjævesland, som i 1982 skrev forordet til en annen samling av Evensmos journalistiske tekster: "Ingen fred å finne". Det var den siste teksten han skrev, og den ble publisert i Dagbladet i en serie som skulle lukte på tidsånden fra 1970-tallet. I artikkelen trekker han linjene fra 1930-tallet til i dag, og fastslår at han siden barndommen aldri har opplevd en dag uten at det har foregått en - for ham - skjellsettende krig i verden:
"Jeg er ingen refsende moralist som vil fremheve min egen fortreffelighet som representant for verdenssamvittigheten, selv om jeg har håpet på og arbeidet for massebevegelser i Norge mot alle opprørende hendelser og skremmende utviklingstrekk gjennom den kalde og de mange hete krigenes år(...)På tross av enebolig, hytte, bil og all den andre stasen har jeg aldri greid å falle til ro i tilfredshet med "de nære ting", men i alle år kjent stanken av massedrap ute i verden. En slags selvpining, et nevrotisk trekk. Jeg vet ikke. Men slik har det vært (...) Mens jeg skriver dette, sier jeg til meg selv: Hold kjeft med den nattsvarte pessimismen! Men en drivkraft i meg svarer at jeg må prøve å få iallfall en og annen til å se virkeligheten slik jeg selv ser den".
Vurdert i ettertidens klinkende klare lys, er det tydelig at Evensmo forsøkte å påta seg rollen som hele Norges dårlige "verdenssamvittighet", og at det noen ganger bikket over i utidig moralisme og overdreven pessimisme. Med rensker man vekk de uheldigste spådommene om katastrofe fra for eksempel "Ingen fred å få", står vi tilbake med et budskap som lett lar seg overføre til dagens virkelighet: Vi tåler så inderlig vel den urett som ikke rammer vår egen lommebok. Perspektivet fra 2003 gir oss også mulighet til å være blærete i forhold til Evenmos naive sosialisme, i sær slik den kommer til uttrykk i Jugoslavia-boka "Østenfor Vest og vestenfor Øst. Jugoslavia under Tito" (1956). Men leser man godt etter, finner man ut at den ofte er en forkledning for et annet navn; humanisme. Altså en slags forkjærlighet for mennesket, uavhengig av ideologi og stand. Reportasjeboka fra Jugoslavia handler ikke så mye om livet under Tito som det handler om de tyskernes overgrep mot serberne under annen verdenskrig.
Dykker man ned i ulike luftlommer i Evensmos forfatterskap, vil man trolig oppleve at man dukker opp på overflaten med interessant fangst. I "Feider og finter" fra 1964 kan man for eksempel finne relevante betraktninger om den kulturelle amerikaniseringen av Norge. "Det store tivoli" (1967) og "Vold i filmene" (1969) tilbyr aktuelle perspektiver på filmdebatter av i dag.
Men alt dette kan man tross alt finne andre steder. Der Evensmo virkelig stikker seg ut, er på et annet område: Arbeidsmetoden. Den intellektuelle arbeidsmetoden, om man vil. Han trodde på noe, og brukte de intellektuelle redskapene som var tilgjengelig. Kulturradikaleren Helge Krog er ofte blitt nevnt som et forelegg: "I flere år kom han til å stå som den største begavelse i venstresidens politiske Norge. En skarpere polemisk penn har ikke gått gjennom landet siden Helge Krog trakk seilene ned.", som Kåre Holt har sagt det.
Men hvor er arvtakeren? Ikke godt å se. Mens vi venter på den nye store begavelsen i venstresidens politiske Norge, kan vi igjen finne trøst hos den gamle (1964): "Skal vi være nødt til å innrømme at velferden legger et beskyttende fett-lag rundt samvittigheten?"
Litt, kanskje?
Publisert i Ny Tid 20. desember 2003.
Sigurd Evensmo gikk inn i sin tid, men kommer han ut igjen i vår?
Av Stian Bromark, Ny Tid, desember 2003
Å være en helstøpt intellektuell er en dans gjennom rosebusker. På den ene siden forventes det at man går aktivt inn i sin samtid, på den andre siden forventes det at samtidskritikken skal holde tidsslitasjen unna. Det kreves belesthet, men breddekunnskap framfor spesialkunnskap. Man bør beherske ulike sjangere og man bør ha vilje til å snakke til lesere utenfor den snevre krets av opplyste. Men først og fremst forventes det at man mener noe annet enn det alle andre mener, gjerne ta parti for vanlige folk mot makta. Kort sagt: Oppfør deg som Sigurd Evensmo.
Urolig samvittighet
"Han var min generasjons urolige samvittighet, mannen som aldri stengte seg inne og dyrket sin egen fred (...) I hele sitt liv skulle han oppleve konflikten mellom dikteren og politikeren, mellom drømmeren og stridsmannen. Den slet ham ut. Vi som var hans kamerater vet at med Sigurd Evensmos død er vår generasjons heftigste hjerte sluttet å banke", som filmmakeren og journalisten Arne Skouen uttrykte seg i 1978.
Det er i år 25 år siden Sigurd Evensmo døde. Det er 50 år siden avisa Orientering ble stiftet, hvor Sigurd Evensmo var redaktør gjennom brorparten av 1950-tallet. Det er ni år til vi kan feire hundreårsjubileum. Det er 69 år siden han debuterte med skuespillet "Konflikt" i serien Arbeiderteatret på det nå noe reduserte forlaget Tiden. Det er femti år siden boka...nei, året 1953 er ett av de få årene Sigurd Evensmo ikke utga noen bok.
Egentlig trenger man ikke et tallpåskudd for å skrive om Sigurd Evensmo. Dersom Jean-Paul Sartre var det forrige århundrets mest komplette intellektuell på kontinentet (ifølge filosofen Bernard-Henri Levy), så er Sigurd Evensmo det nærmeste vi kommer en tilsvarende skikkelse i Norge. Johan Borgen og Tarjei Vesaas var bedre romanforfattere, Jens Bjørneboe og Agnar Mykle bedre opprørere, og så videre - men ingen av dem kunne måle seg med Evensmo i bredden. For hva var han egentlig? En romanforfatter, en redaktør, en journalist, en reisebokforfatter, en filmmanusforfatter, direktør i Statens filmkontroll, en essayist, en memoarist, en biograf, en fagbokforfatter, en kulturhistoriker, en spaltist, en filmanmelder, en litteraturanmelder? Og hvor hørte han egentlig hjemme? I sosialistpressa (Orientering), i kjønnsløse NRK eller i maktorganet Arbeiderbladet? Svaret er vel ganske enkelt: Han var over alt, og han var alt. Men til glede for jubilanten: "Orientering er mitt livsverk", sa han. Flere ganger.
Hvem var en av de første til å eksperimentere med science fiction-sjangeren i Norge? Riktig. Sigurd Evensmo. Først med "Gåten fra år null" (1957), dernest med "Miraklet på Blindern" (1966) som er lagt til herrens år 1984, hvor en fredskonferanse i Oslo ender lykkelig på grunn av en uventet inngripen fra oven.
Thomas Hylland Eriksen er opplagt en intellektuell - men han har skrevet én roman.
Hamargutten Sigurd Evensmo begynte sin journalistkarriere i 1930 som ulønnet lærling i Hamar Arbeiderblad. Første artikkel er datert 1. september 1930 og har den udramatiske tittelen "Olavsbilledene på Domkirkeodden". Det skulle ta seg noe opp da han året etter ble ansatt i Tiden (Arendal), og skrev sin første leder under tittelen "Ådalen er glemt" om Menstad-konflikten. Fra 1932 til 1935 jobbet han i drammensavisa Fremtiden, før han reiste til Oslo og fikk jobb ved Arbeidernes Pressekontor. Den første artikkelen der handler om sosialisten og antinazisten Nordahl Grieg, som siden skulle gi Evensmo motto og tittel til sin memoarbok "Inn i din tid". Som journalist i Arbeidernes Pressekontor handlet det ikke så mye om kirkeruiner. Evensmo fikk reise Europa rundt og kom tidlig i møte med et fenomen som skulle prege hans forfatterskap - det totalitære. Eller nazismen, om man vil. I september 1938 ble han sendt til Tsjekkoslovakia for å skildre maktkampen mellom det tsjekkiske demokratiet og Henlein-nazistene. I løpet av 16 dager sendte han rundt 40 rapporter hjem. Han opplevde hvordan nazistene provoserte og gikk til åpen kamp mot tsjekkerne, men også hvordan stormaktene sviktet landet og ga etter for Hitler ved forliket 30. september 1938. 40 år senere skrev forfatteren Kåre Holt om Evensmo som journalist på denne tiden:
"For oss som er noen år yngre, kom Sigurd Evensmo til å stå som den store journalist i årene før Den annen verdenskrig. Ung, brennende av iver og dyktig var han på stedet der det hendte - i Praha, i Sudetland, så å si i øyeblikket før Hitlers horder veltet inn. Og reportasjene hans var noe langt annet og mer enn tørre politiske betraktninger. Han skildret tingene med heftighet og hat, han så menneskenes inn-og utside, gjorde ofrene levende, gav samfunnet omkring dem liv".
Man skulle tro mannen hadde nok å gjøre i Pressekontoret, men han var i tillegg redaktør av Maidagen, satt i redaksjonskomiteen for bladet Kamp og Kultur og fast spaltist i organet til AUF, Arbeiderungdommen, hvor Trygve Bratteli var redaktør. I 1939 begynte han i Arbeiderbladet. Men underveis hadde han altså debutert som dramatiker. Det vil si: Den skjønnlitterære debuten kom langt tidligere. Den finner man i bladet Norske Gutter, en dramatisk fortelling under tittelen "Losen". Signert: "S.E. 12 år".
Sammen med redaksjonsstaben i Arbeiderbladet fulgte journalisten Sigurd Evensmo med konge og regjering nordover. Evensmo stod for den siste nyhetssendingen fra Tromsø radio før Tyskerne inntok byen. Senere vendte han tilbake til hovedstaden, men fikk skriveforbud. Det illegale arbeidet gjorde at han i 1942 måtte flykte til England, men ble arrestert om bord i en skøyte. Alle de andre 18 som ble arrestert sammen med Evensmo, ble senere henrettet. Evensmo slapp fri ved en tilfeldighet. Bare et par måneder etter frigjøringen forelå romanen "Englandsfarere" i butikken, og ble som den første krigsromanen umiddelbart en bestselger. Boka og filmen har lagt sterke føringer på hvordan vi oppfatter historien om de mange som dro med båt over til England, men det er kanskje ikke helt bra. Dette historiske belegget i "virkeligheten" har ført til at tusenvis av norske ungdom må tvangslese den på skolen. Det fører ikke alltid noe godt med seg. Romanen handler ikke bare om det gode versus det onde i krig. Ved siden av de store klassiske temaene i litteraturen – som kamp, svik, eksil, kjærlighet til individet versus kjærlighet til fellesskapet (ideene) - inneholder romanen nok av utfordringer for den moderne grubler. Hovedpersonens motivasjon for å bli en liten brikke i den store motstandkampen er ikke avsmak for Hitler eller nazismen eller okkupasjonen, som man skulle tro med Evensmos bakgrunn. Det er langt mer basalt: "Jeg vet at jeg var en død i sinnet før jeg lærte å hate, og at jeg var en fremmed gjest mellom menneskene. Som det ble annerledes mellom meg og karene på Fabrikken den kvelden jeg så!. Det var hatet som brøt ned stengslene og kjørte meg inn i rekken der jeg hørte hjemme og bestandig vil høre hjemme (...) Kanskje hatet hadde gjort mennesker av oss alle".
Og litt senere - og ta da i betraktning at boka er utgitt i seiersrusen anno 1945: "Når denne krigen en gang er forbi, blir det vel mye snakk om modige folk og feige folk, og da ville jeg gjerne vært med og sagt et og annet, om noen ville høre på meg. For jeg tror ikke så mye på mot lenger, ikke slik vi hørte om det i guttebøkene og på skolen (...) Jeg tror noen har lært å seire, og noen å stupe, men det kan hende at de som lærte å seire, stuper, og de som lærte å stupe, seierer. Fordi det er en måne på snøen, eller en hund gjør. Eller hunden tier stille, og det er svart natt". Og ett eksempel til slutt, til glede for de som etterlyser inderligheten i litteraturen eller som rett og slett setter pris på et godt avsnitt litteratur - her fra den trange båtturen: "Sekunder eller minutter? - jeg vet ikke. Jeg vet bare at det første menneske som tenkte evigheten, han tenkte i den mørkeste av alle netter, da den vesle hjernen hadde glemt at lyset ville komme igjen, og at det ville bli morgen og dag. Hele sinnet hans lyttet inn mot det store, svarte ødet for å fange selv lyden av gress-strået som slapp duggdråpen og rettet seg. Lyd er minnet om kjempende, arbeidende liv for den som ligger stille i mørket og kjenner at mørket kveler. Langsomt trenger det inn gjennom alle porer, stille, stille siver det inn i blodet og borer seg inn i de fineste vev, stille, stille velter det ned i sinnets store dype og begraver lydløst de små lysene som blafrer".
Sigurd Evensmo var en forfatter. Også med en passe stor F. Evensmo var selv for beskjeden til å påta seg en litterær fyrstekrone, men da Orientering-redaktør Kjell Cordtsen presset Evensmo til å lese om igjen Karl Martin-trilogien - "Grenseland" (1947), "Flaggermusene" (1949) og "Hjemover" (1951) – utbrøt han: "Herregud, jeg er jo dikter".
"Orientering var Evensmos livsverk. Etter at avisas prøvenummer utkom i desember 1952, var kretsen misfornøyd med den altfor lite sovjetkritiske redaktøren og Evensmo ble hanket inn til det første ordinære nummeret februar 1953 for å realisere Det tredje standpunkt. Fram til siste nummer av avisa, i august 1975, var Evensmo med - enten som redaktør eller i redaksjonskomiteen eller bare som korrigerende farsfigur. En som burde vite det, er Finn Gustavsen, og han har sagt det slik:
"I mange og lange perioder etter at han forlot den daglige ledelsen tok Orientering det meste av kreftene hans. De som kjente ham, visste hva det kostet, så høyt som han stilte kvalitetskravene til seg selv. Hundrevis av lederartikler, "lille vi" er, "Feider og finter", "Observasjoner" strømmet fra skrivemaskinen hans og fant sin uhonorerte plass i Orienterings spalter". Evensmo hadde ansvaret for flere spalter. "Feider og finter" er tittelen på en egen samling med flere spaltemeter tekst, som utkom i 1964. Men den mest berømte spalta, var "Det lille vi", som han selv beskrev slik:
""Det lille vi" symboliserte Orientering, det var vår lille stemme, vår forundring og harme, som fant ord i denne spalten. I blant kunne den være underfundig i sin påvisning av hverdagens skjulte sammenhenger, i blant drepende i sin sarkasme over stormaktsvanviddet og politikerdumhetene som åpenbarte seg i dagspressens store vi". (Helge Krog, som også skrev i Orienterting, debuterte i 1919 med teaterstykket "Det store vi" - en kritikk av de maktlojale avisene i Norge.)
I norsk litteraturhistorie har "Det lille vi" bare ett motstykke: Johan Borgens "Mumle Gåsegg", skal vi tro Thorleif Skjævesland, som i 1982 skrev forordet til en annen samling av Evensmos journalistiske tekster: "Ingen fred å finne". Det var den siste teksten han skrev, og den ble publisert i Dagbladet i en serie som skulle lukte på tidsånden fra 1970-tallet. I artikkelen trekker han linjene fra 1930-tallet til i dag, og fastslår at han siden barndommen aldri har opplevd en dag uten at det har foregått en - for ham - skjellsettende krig i verden:
"Jeg er ingen refsende moralist som vil fremheve min egen fortreffelighet som representant for verdenssamvittigheten, selv om jeg har håpet på og arbeidet for massebevegelser i Norge mot alle opprørende hendelser og skremmende utviklingstrekk gjennom den kalde og de mange hete krigenes år(...)På tross av enebolig, hytte, bil og all den andre stasen har jeg aldri greid å falle til ro i tilfredshet med "de nære ting", men i alle år kjent stanken av massedrap ute i verden. En slags selvpining, et nevrotisk trekk. Jeg vet ikke. Men slik har det vært (...) Mens jeg skriver dette, sier jeg til meg selv: Hold kjeft med den nattsvarte pessimismen! Men en drivkraft i meg svarer at jeg må prøve å få iallfall en og annen til å se virkeligheten slik jeg selv ser den".
Vurdert i ettertidens klinkende klare lys, er det tydelig at Evensmo forsøkte å påta seg rollen som hele Norges dårlige "verdenssamvittighet", og at det noen ganger bikket over i utidig moralisme og overdreven pessimisme. Med rensker man vekk de uheldigste spådommene om katastrofe fra for eksempel "Ingen fred å få", står vi tilbake med et budskap som lett lar seg overføre til dagens virkelighet: Vi tåler så inderlig vel den urett som ikke rammer vår egen lommebok. Perspektivet fra 2003 gir oss også mulighet til å være blærete i forhold til Evenmos naive sosialisme, i sær slik den kommer til uttrykk i Jugoslavia-boka "Østenfor Vest og vestenfor Øst. Jugoslavia under Tito" (1956). Men leser man godt etter, finner man ut at den ofte er en forkledning for et annet navn; humanisme. Altså en slags forkjærlighet for mennesket, uavhengig av ideologi og stand. Reportasjeboka fra Jugoslavia handler ikke så mye om livet under Tito som det handler om de tyskernes overgrep mot serberne under annen verdenskrig.
Dykker man ned i ulike luftlommer i Evensmos forfatterskap, vil man trolig oppleve at man dukker opp på overflaten med interessant fangst. I "Feider og finter" fra 1964 kan man for eksempel finne relevante betraktninger om den kulturelle amerikaniseringen av Norge. "Det store tivoli" (1967) og "Vold i filmene" (1969) tilbyr aktuelle perspektiver på filmdebatter av i dag.
Men alt dette kan man tross alt finne andre steder. Der Evensmo virkelig stikker seg ut, er på et annet område: Arbeidsmetoden. Den intellektuelle arbeidsmetoden, om man vil. Han trodde på noe, og brukte de intellektuelle redskapene som var tilgjengelig. Kulturradikaleren Helge Krog er ofte blitt nevnt som et forelegg: "I flere år kom han til å stå som den største begavelse i venstresidens politiske Norge. En skarpere polemisk penn har ikke gått gjennom landet siden Helge Krog trakk seilene ned.", som Kåre Holt har sagt det.
Men hvor er arvtakeren? Ikke godt å se. Mens vi venter på den nye store begavelsen i venstresidens politiske Norge, kan vi igjen finne trøst hos den gamle (1964): "Skal vi være nødt til å innrømme at velferden legger et beskyttende fett-lag rundt samvittigheten?"
Litt, kanskje?
Publisert i Ny Tid 20. desember 2003.
posted by Stian Bromark | 6:31 p.m.
<< Home