Norge i et pitabrød
Rundt middagsbordet foregår det ingen debatt, men maten på tallerkenen er pikant politikk. Det er på tide å utrope kebab til norsk nasjonalrett.

Stian Bromark
Dagbladet 26.10.2005
Del: 1 Side: 30

Profet Muhammed forbød sine undersåtter å spise hvitløk før de skulle besøke datidens moskeer, fordi han mente løken stinket. Vikingene, derimot, brakte med seg hvitløk på sine tokter som middel mot skjørbuk, og Eddadiktene lovpriser den opprinnelig indiske veksten.

HOPPER VI NOEN århundrer fram i tid, og oppsøker en byleilighet i Oslo sentrum på 1970-tallet, ser vi at de kulturelle smaksløkene har skiftet plass: «Æsj, den hvitløkstanken som sivet ut fra leiligheten til pakistanerne, han kunne ikke fordra den. Ut, ut!», som Jan Kjærstad lar en av sine hovedpersoner si i novellesamlingen «Kloden dreier stille rundt» fra 1980. Selv flyvertinner i SAS tør nå spise hvitløk dagen før de skal på jobb. Hvitløk provoserer få, og har blitt «Godt norsk» omtrent som det amerikanske importproduktet poteten, som er Irlands nasjonalgrønnsak og som tyskerne fortærer mest av i verden. Vi ble venn med gulroten også, som i god tid før bin Laden ble dyrket fram i Afghanistan. Men hvordan kom den til Norge? Hvem brakte den hit, og hvordan var reaksjonene blant proteksjonistiske norske bønder? Konkluderte de, slik Kjærstads etter hvert mildstemte hovedperson gjør på vei tilbake til leiligheten, med å blottlegge sin kulinariske jomfrudom: «Mmmm, eksotisk!»

MAT ER KULTUR, men den er i høyeste grad også politikk. Det er EUs bøyde agurker og matsminkedirektiv. Det er boikott av israelske jaffa-appelsiner og protester mot den diskriminerende frihandelsorganisasjonen WTO. Det er landbruksprodukter fra Namibia som aldri får se frysedisklyset i Norge på grunn av rigide importrestriksjoner. Men det er kanskje først og fremst hjemlig innvandringspolitikk og aktuell globaliseringsdebatt. Mat tematiserer mer enn noe annet forholdet mellom «vi» og «de fremmede». Det gjelder historisk: Drivkraften bak kolonialismen og imperialismen var jakten på krydder og råvarer. Og det gjelder samtiden: Som da Storbritannias utenriksminister Robin Cook i 2001 erklærte at landets nye nasjonalrett var indisk chicken tikka masala. Ser du for deg at Kjell Magne Bondevik utroper tjukk lefse med tomatsaus og gulost til «typisk norsk» mat? Eller at Jens Stoltenberg sier som sant er, nemlig at kebab er en norsk nasjonalrett? Grytekluten er herved kastet.

SKAL MAN FORSTÅ samfunnet, sier økonomene og marxistene, så følg pengene. Men landslagskokkene ville kanskje hatt et annet syn på saken, om de bare hadde vært litt mer interessert i å få skikk på vårt flerkulturelle samfunn. Rundt 50 prosent av maten vi spiser er importert. Veien til et lands kultur går gjennom magen. Eller rettere sagt; ofte gjennom jorda, før den havner på kjøkkenet. Skal man forstå og omfavne - ikke frykte - dagens flerkulturelle og globaliserte samfunn, skal man derfor ikke lese sosiologer og ideologer som Zygmunt Bauman, Anthony Giddens og Manuel Castells, men heller fordype deg i kokebøker. Avanserte kokebøker, gjerne av kulturhistoriske forfattere som bruker 500 sider på å portrettere torsken. Og saltet som må til for å koke den. På utenlandsk finner du bøker om de fleste ingredienser i et gjennomsnittlig måltid som fortæres i Norge. Det siste tilskuddet er boka «Curry. A Biography», skrevet av den unge britiske historikeren Lizzie Collingham. Den handler altså om krydderblandingen karri, ofte brukt her hjemme for å piffe opp fiskebollene; chili, kajennepepper, kanel, sitrongress, ingefær, svart pepper, koriander, gurkemeie, kardemomme, safran og salt. I India og Pakistan kan du velge mellom flere tusen varianter. Men mors blanding finnes det selvfølgelig ikke maken til.

IGJEN, VED Å LESE populære mikrohistorier om spiselige borddekorasjoner, oppdager man at også vår historie er eksotisk og flerkulturell - for hvordan og når kom karrien til Norge? Tilsynelatende små historier om matingredienser har det med å være store beretninger med forakt for nasjonale grenser: Danmark-Norge hadde koloni i Trankebar i Sør-India, men det er heller trolig at moten kom fra våre allierte på øyene. Den første indiske restauranten åpnet i London 27. mars 1811. Vår norske overklasse sendte skittentøyet sitt til den britiske hovedstaden, så det er mulig de fikk noen godvarer tilbake. I hvert fall dukker det opp en oppskrift på karrisuppe i Hanna Winsnes kokebok fra 1845, mens Per Chr. Asbjørnsen har flere oppskrifter med karri i sin kokebok fra 1864. Arthur Omre utga i 1962 novellen «Ål i karri».
Norge og nordmenn har fått tilbud om et langt mer variert kosthold de siste 30-40 årene, men mye av dagens internasjonale og hippe kjøkken er nasjonalt og traust. Østers skal selges på brygga og ikke fra boder, lød en norsk bylov i middelalderen og Hanna Winsnes skrev i 1845 at alle visste hvordan man spiste østers. I eventyrkongen Asbjørnsens kokebok fra 1864 kan man lære å lage soyasaus på kinesisk-japansk vis. Skillpaddesuppe og trøfler var gjengangere i finere norsk selskaper på slutten av 1800-tallet.
Det er heller ikke sant at pepper var det eneste fremmedkulturelle krydderet som var tilgjengelig i Norge på 1970-tallet. På 1600-tallet ble det via apotekene i Norge importert luksusprodukter som muskat, ingefær, kardemomme, kanel, anis, safran, koriander og ris - stort mer trenger du ikke for å lage et deilig indisk måltid. Eller karri, om du vil.

DEN NORSKE nasjonaldrikkens far, Christopher Blix Hammer, smaksatte på 1700-tallet sine helsebringende akevitter med blant annet sitron, fennikel og koriander, samt karve - en plante som stammer fra både Nord-Europa og Asia. Briter, franskmenn og tyskere kom til Norge på 1800-tallet og ble slått av det rikholdige matlageret de ble tilbudt av overklassen, med både fine likører, sherry, madeira, burgunder og bordeaux til - gjerne etterfulgt av friske frukter som appelsiner, ananas, meloner og fersken fra eget drivhus.
At nordmenn gikk av skaftet etter krigen fordi de fikk lukte på en velkrummet banan, forteller mye om datidens klasseforskjeller, men skyldes nok også at mange hadde spist altfor mye tran og sild i fem år.
Norsk mat er og har alltid vært av verdensklasse. Bokstavelig talt.

Stian Bromark er forfatter og forlagsredaktør.