Om Edward W.Said i Dagbladet

På feil sted til rett tid

Edward W. Saids «Orientalismen» er en av de mest kontroversielle bøkene fra det forrige århundret.

Av Stian Bromark, Dagbladet.
Fredag 11.06.2004

Hvis du har lest Edward W. Said, fortell meg hva du synes, og jeg kan fortelle deg om du er et godt eller et dårlig menneske. En liten overdrivelse, kanskje, men her er det ikke størrelsen det kommer an på. Det er krig der ute. Alle midler er tillatt. For dem i USA og i Europa, hvori opptatt Norge, som mener det er helt avgjørende å ha et sivilisert, tolerant og nyansert syn på vårt erklærte fiendebilde - islam og arabisk kultur - etterlot Edward Said seg en liten stabel med kraftfull ammunisjon da han døde av leukemi i fjor høst.

De som mener det motsatte, bør finne fram sine videste bukser - så blir det ikke så tydelig at de skjelver. Nå kommer «Orientalismen» (1978) ut med nytt forord av forfatteren selv. I TILLEGG ER hans norske disipler mer aktive enn på lenge. Nylig utga journalistene Anne Hege Simonsen og Elisabeth Eide boka «Å se verden fra et annet sted» - en kritisk gjennomgang av hvordan medier betrakter de andre. Boka ville vært utenkelig uten Edward Saids «Orientalismen». Han er da også en av journalistenes mest hyppig siterte referanser. Sosialantropologen Thomas Hylland Eriksens forfatterskap ville vært utenkelig uten Said. Vårens Eriksen-bok, «Røtter og føtter», er da også dedikert til Said.

Et vel så sterkt tidssignal er det at yngre mennesker i økende grad oppdager Saids forfatterskap. Da journalisten Ole-Martin Ihle i fjor sommer i Samtiden anklaget norske musikkjournalister for å presentere et stereotypt bilde av afrikansk-amerikansk musikk, vel, så sto Said over hans skulder og sa «flink gutt». Sammen med de unge journalistene Aslak Nore og Halvor Finess Tretvoll skrev han en lengre programartikkel i Klassekampen våren 2003 under overskriften «Ta multikulturalismen tilbake!».
«Culture wars» ble det kalt på amerikanske universiteter på begynnelsen av 1990-tallet, da den ubesudlede, hvite, vestlige historieskrivningen ble utfordret og påført alle regnbuens farger. En Said-renessanse på norsk kan for alvor bringe debatten til Norge.
Og tenke seg til: Mannen hadde faktisk problemer med å skaffe seg forlegger til boka i sin tid.

SAIDS «ORIENTALISMEN» er kommet dit det er de færreste utgivelser forunt å komme. Få har lest boka, men veldig mange kjenner hovedbudskapet: Oksidentens syn på Orienten de siste 600 åra. Spesielt arabisk og muslimsk kultur, men også indisk og kinesisk, har gjennom tidene vært preget av vekselvis et romantisk og et nedlatende syn - samtidig som det nesten alltid er blitt presentert som en direkte motpol til Vesten. Som sosiologiprofessor Morroe Berger uttrykte det så seint som i 1967: «Det moderne Midtøsten og Nord-Afrika er ikke et senter for store kulturelle prestasjoner og vil heller ikke bli det i nær fremtid. Studiet av regionen eller dens språk er derfor ikke særlig givende hva angår moderne kultur.»

«Orientalismen» representerte noe nytt i 1978. Said studerte ikke bare akademiske bøker for å finne ut av hvordan vi forholder oss til Østen, men også skjønnlitteratur, politiske pamfletter, avisartikler og kunst. Innenfor den skolastiske verden var det en provokasjon, ikke minst fordi Said fra og med seksdagerskrigen i 1967 som regel la inn en politisk og polemisk brodd i tekstene sine. Slik kan man si at form og innhold går hånd i hånd. Hans politisk-kulturelle budskap er at blandingsidentiteter er det naturlige, mens påstått renhet er det unaturlige.
SLIK GÅR OGSÅ liv og tekst hånd i hånd. Said ble født inn i det palestinske Jerusalem i 1935, i en velstående familie som tilhørte den kristne minoriteten (jordmoren var jødisk) - selv om de stort sett bodde i Egypt og Libanon. Om det var engelsk eller arabisk som var førstespråket, fikk han aldri vite. Said ble sendt på internatskole i USA som 15-åring. Der ble han. I en alder av 28 ble litteraturviteren ansatt som professor ved Columbia University.

Fortsatt med, ifølge hans egne beskrivelser i selvbiografien, den altoverskyggende følelsen av å være på feil sted :
«Hele mitt liv har jeg fortsatt å bære på denne urolige følelsen av mange identiteter - de fleste av dem i konflikt med hverandre - sammen med et skarpt minne om den fortvilte fornemmelsen av at jeg ønsket vi hadde vært ordentlig arabiske, eller ordentlig europeiske eller amerikanske, eller ordentlig egyptiske, og så videre.»
EDWARD W. SAID var og er en provoserende forfatter og tenker. Den som måtte være i tvil om det, kan lese hans «The End of the Peace Process. Oslo and After», som nettopp handler om baksiden av den medaljen den norske utenrikstjenesten har vært ivrige etter å smykke seg med. «Hvordan staver man apartheid?» er en nyklassisk Said-gåte. Han gir svaret selv: «O-S-L-O.» Said er en venn av palestinerne, men en av Yassir Arafats krasseste kritikere. Arafat har også gjentatte ganger svart med å forby hans bøker i de selvstyrte områdene.
Said er muligens, som oss andre, kjøpt og betalt - men det er uråd å finne ut hvem sponsorene er. Det passer også godt til hans syn på den boklærdes engasjement, slik det kom til uttrykk i den tidligere norskoversatte boka «Den intellektuelles ansvar»: «Hele poenget er å sette tilhørerne i forlegenhet, å motsi dem og kanskje til og med være ubehagelig.»

VI HAR NEVNT spesielt inviterte utenlandske gjester. Briten Bernard Lewis blir regnet som en av verdens fremste islam-eksperter. Han blir flittig brukt som referanse i norske verk, og ble innkalt som spesialrådgiver for de amerikanske myndighetene etter 11. september. Det var hans avvisende respons på omtalen av ham selv i «Orientalismen» som gjorde boka berømt. Han lanserte begrepet og teorien om «clash of civilizations» (sivilisasjonskonflikt primært mellom Vesten og islam), som den amerikanske statsviteren Samuel P. Huntington videreførte i sin innflytelsesrike bok fra 1996 med samme tittel. Huntington har også bestevenner i Norge. Said har imidlertid karakterisert hans teorier som «uhyrlige fiksjoner».
Så gjenstår det egentlig bare å velge side. Enten er du med dem som sier «enten er du med oss, eller så er du mot oss» - eller så er du mot dem. Ikke så vanskelig det.