Nye Europa
Det er ikke Gerhardsen, de Gaulle eller amerikanske presidenter vi kan takke for stabiliteten i etterkrigstidens Europa. Det er Hitler og Stalin.

Stian Bromark
Dagbladet 07.01.2006
Seksjon: IDEER Del: 1 Side: 44

Er europa i ferd med å bli europa? Det spurte den britiske journalisten og historikeren Timothy Garton Ash om i 1996. Med et slikt utgangspunkt er det klart at Europa ikke er en håndfast realitet, men snarere et smart påfunn, et forestilt fellesskap, som må defineres på nytt av hver generasjon. Det er mulig de har rett, historikerne som hevder at «vi» ble vår identitet bevisst i møte med «fienden», de muslimske hordene som erobret Konstantinopel i 1453, men i så fall er det snakk om en freudiansk fortrengning som først har kommet til overflaten etter mange rundebordskonferanser i nyere tid. Trolig er en slik tendensiøs påstand mest et forsøk på å skremme oss vekk fra å integrere Tyrkia i EU. Europeere har kriget mer med seg selv enn med muslimer. På 50-tallet ga det ikke mening for Simone de Beauvoir å bruke begrepet «europeisk», unntatt når hun var i USA. Tall fra tusenårsskiftet viste at bare 42 prosent av EUs innbyggere følte seg europeiske. 45 prosent ikke følte seg hjemme bak den merkelappen i det hele tatt. Noen er opplagt mer europeiske enn andre.

VI TRENGER OPPLAGT overvektige og visjonære bøker om Europas moderne skjebne, som kan fortelle oss hvor vi har vært og hvor vi er på vei. Tony Judt er sistemann ut. 900 sider med den ubeskjedne tittelen Postwar. A history of Europe since 1945. Den britiske historikeren og journalisten har tilbrakt mesteparten av sitt voksne liv i USA, hvor han i dag er professor i europeiske studier og en hyppig bidragsyter i New York Review of Books og The New York Times. Judt er den første som overfor et bredt publikum har forsøkt å skrive en moderne Europa-historie som integrerer øst i vest, og omvendt. Den polsk-britiske historikeren Norman Davies forsøkte det samme i 1997 i sin Europe. A history, men av bokas 1200 sider, er det bare 100 som handler om de siste 60 årene. Begge har bidratt til å aktualisere og revitalisere et spørsmål som er langt viktigere enn spørsmålet om hvor mye leppestift agurkene burde ha på seg: Hva er en europeer?

IDENTITETSFORVIRRING RÅDER, utvilsomt, men noen karaktertrekk peker seg ut. Den sterke etterkrigsmyten, her hjemme gjerne kalt Gerhardsen-tiden, er i ferd med å bli byttet ut med et mer mangefasettert og mangekulturelt bilde av Europa. Den kalde krigen reiste en mental mur mellom øst og vest. Det som var tilfeldige utfall av annen verdenskrig, ble fortrengt og omgjort til historiske lovmessigheter. Derfor handlet våre skolebøker om England, Frankrike, (Vest-) Tyskland, Norge og Skandinavia, og litt mer England, spedd på med litt Portugal, Spania og Italia, muligens også små doser Grekenland. Og Holland, naturligvis. Derfor kunne også etterkrigstiden bli framstilt som en seiershistorie, hvor taperrollen ble tildelt Baltikum, Polen, Tsjekkoslovakia, Jugoslavia og Ungarn vel så mye som Tyskland.
Naziriket hadde vunnet krigen over seg selv. Øst-Europa tapte freden, og ble fjernstyrt med tanks fra Kreml. Historiske realiteter, ja, men istedenfor å insistere på gjensidig arv, gjorde historikere på begge sider av muren det eneste ukorrekte; de kuttet de siamesiske tvillingene i to.

JUDTS SELVPÅLAGTE MANDAT har altså vært å sveise dem sammen igjen. Resultatet er ikke alltid smigrende, sett fra Vestmaktene. Judt hevder for eksempel at etterkrigstidens økonomiske og sosiale vekst i Vest-Europa ikke var et resultat av en plan, men snarere en konsekvens av at enkeltstater fortiet sine egne krigssynder og konstruerte en falsk idyll. Vest-Europa var et «usikkert barn rammet av angst», skriver han, «ikke dømt til storhet», som myten skal ha det til. «Kollektivt hukommelsestap», har den tyske forfatteren Hans Magnus Enzensberger kalt det. Forutsetningen for veksten og «den europeiske modellen» - fred, velferdssamfunn og demokrati - var flaks, glemsel og fortrengning.
Vi kan takke Hitler og Stalin for Europas relative stabilitet etter krigen. Velfungerende multikulturelle samfunn ble visket ut etter verdenskrigene, til fordel for homogene nasjonalstater - en nyhet i europeisk sammenheng. De siste 30 årene har Europa igjen blitt et mindre komplisert etnisk kontinent, og det er kanskje her dets største utfordring ligger i årene framover: Vil Europa fortsatt være Europa hvis Istanbul inkluderes som «vår» sivilisasjons vugge?

JUDT HEVDER AT EUROPA og den europeiske modellen på begynnelsen av det 21.århundre for første gang i nyere tid er en kraftfull og sterk konkurrent til det amerikanske livssyn. Men skal man bevare attraktiviteten, skriver han, må man forbedre imaget på noen punkter, spesielt der USA foreløpig er best, nemlig på å bygge velfungerende flerkulturelle samfunn. Den amerikanske historikeren William I. Hitchcock er enig, selv om hans bok The Struggle for Europe utkom to år tidligere. Han konsentrerer seg hovedsakelig om Vest-Europa, og kan derfor karakterisere kontinentet som «et mirakel», men understreker at Europas identitet vil forbli schizofren så lenge man ikke greier å løse to avgjørende problemer; befolkningenes egen skepsis til EU og den utbredte fremmedfrykten. Hans tall viser at 52 prosent av europeerne mener innvandrere reduserer deres generelle livskvalitet. Dermed er det ikke underlig at 39 prosent av europeerne synes lovlig bosatte innvandrere fra såkalte ikke-vestlige land skal bli sendt tilbake til hjemlandet sitt. Eller til Canada. Eller til hvor som helst.

TONY JUDT ER JØDE og retter flere kraftsalver mot europeiske staters behandling av jødene etter krigen, men han er også opptatt av minoritetenes plass i det europeiske modellmirakelet generelt. Men han anlegger også et mer optimistisk perspektiv. I hvert enkelt europeisk land har det de ti-femten siste årene foregått omfattende debatter om fortiden, nasjonen og identitet, noe som delvis har ført til kraftige motreaksjoner og høyrepopulistisk vekst. Dette er ikke en vending tilbake til det «egentlige» minoritetsfiendtlige Europa, slik det gjerne blir tolket fra USA, mener Judt, men snarere begynnelsen på slutten. 1945-oppgjøret startet for alvor først i 1995. Europa måtte rydde opp i gamle synder for å kunne bevege seg videre, mener han.
Etterkrigstiden er altså i ferd med å ta slutt, og Europa kan jakte på sin framtidige identitet med mindre frykt for fortiden. Det er på tide. For de som ikke er født rett etter krigen, og det blir alt flere av oss, så er det vår tids befrielse. Det er plass til Koranen og Store norske i sammen bokhylle, som Jan Kjærstad skriver i Kongen av Europa.

Stian Bromark er forfatter og forlagsredaktør