USA som fransk karikatur

I europeiske reiseskildringer framstår USA som eksotisk og fremmedartet.

Stian Bromark
Se for deg en utlending, kanskje en italiener, en tysker eller en brite, som besøker Oslo, Kongsberg og Gudbrandsdalen. Vel tilbake i Roma, Berlin eller London skriver han en reiseskildring om Norge basert på sine mikroskopiske smakebiter. Den blir en bestselger, og dermed går hundretusenvis av mennesker rundt og tror at nordmenn er uhøflige, udannede, fremmedfiendtlige og nasjonalistiske. Sånn går det hver gang europeere setter seg ned foran det hvite papiret og skal beskrive USA også. Det blir karikaturer over gamle karikaturer...

IKKE DET AT INGEN NORDMENN er nasjonalistiske eller fremmedfiendtlige. Eller at ingen amerikanere er arrogante, feite eller kunnskapsløse. Men den som kjenner sitt eget land, vet at du kan finne det du leter etter. Myten om Norge som sivilisasjonens uberørte utpost ble skapt av forfinede europeiske tilreisende på 1800-tallet som søkte natur, ikke kultur. Dermed kom også verdenspressen til Lillehammer i 1994 på jakt etter flatbrød, sild og poteter, til tross for at vårt markedsapparat iherdig forsøkte å overbevise CNN, Le Figaro og Die Zeit om at vi foretrekker lapskausen som Chop Suey nå til dags.
Det samme gjelder amerikanere. Siden 1776 har de forsøkt å fortelle europeere at de har verdens beste demokrati, men det eneste vi ser er 295 millioner idioter som tror at de skal stemme med rabattkupongene.

DEN FRANSKE FILOSOFEN Bernard-Henri Lévy har satt seg fore å imøtegå alle de fordummende stereotypiene i sin nyeste bok, American Vertigo. Traveling America in the Footsteps of Tocqueville. Det er ikke sikkert han har lyktes med det. En av hans teser er faktisk at alt er i ferd med å bli større der borte. «Jo større, desto bedre, sier Amerika i dag.» Boka utkom på engelsk i februar, og The New York Times var ikke nådige. Den eneste grunnen til at man burde lese boka, var hvis man som amerikaner gikk svanger med ideen om skrive en bok om Frankrike. Lévys "American Vertigo" var et godt eksempel på hvordan gjøre det dårlig. ”Det finnes ingen grunn til at den skal foreligge på engelsk, unntatt som et bevis på at det å reise ikke nødvendigvis utvider din horisont, samt at man burde holde seg unna bøker med Tocqueville i tittelen.”

DET VAR TIDSSKRIFTET THE ATLANTIC MONTHLY som kom på ideen å bruke en annen franskmann som springbrett for Lévys portrett av det moderne USA - greven, politikeren og samfunnsforskeren Alexis de Tocqueville (1805-1859). Hans "Om demokratiet i Amerika" står riktignok på mange pensumlister fortsatt, men hvor velegnet er en 170 år gammel tekst for å forklare dagens utviklingstrekk, spesielt når forfatteren reiste for å se om det var mulig å forene demokrati (i Amerika) med aristokrati (i Europa)? Trolig lite. Hadde vi her hjemme fått besøk av nordmenn fra begynnelsen av 1800-tallet, ville vi trolig betraktet dem som fremmedkulturelle utlendinger og sendt dem på obligatorisk norskkurs.

KRITIKKEN SOM HAR BLITT REIST mot Lévys reiseskildring, og som ofte er sjangerens slagside, spesielt når det gjelder USA, er at normaliteten synes å være ikke-eksisterende. Landet skal fremstå som uvirkelig og fjernt, ikke gjenkjennelig. Lévys intervjuobjekter er ”tegneserieaktige”, har det blitt innvendt. Han oppsøker horehus, våpenmesser og diskuterer politikk med Sharon Stone. Han lar en antisemittisk indianer være representativ for den opprinnelige befolkningen i Amerika, og den ortodokse religiøse Amish-sekten blir arvtakerne til pilegrimsfedrene. Guantánamo-basen på Cuba er en miniatyr av fengselsvesenet i USA. Amerikanere er både de mest åndelige og de mest materialistiske i verden, derfor ser bankene ut som kirker, og kirkene ligner på banker. USA er like eksotisk som Bagdad på 1100-tallet.

EUROPEERE HAR VANSKELIG for å se USA for bare Europa. Lévy imøtegår flere europeiske myter om USA, som for eksempel at velferdssystemet er dårligere i USA enn i Europa, men resultatet er uansett at USA blir forklart og forstått gjennom europeiske solbriller. Bush er ”et barn som aldri har vokst opp”, mens John Kerry er en rasjonalist, en modig aktivist og ”en europeer i hjertet”. Statsviteren Francis Fukuyama ”kommer nær opptil forestillingen vi i Europa har av en intellektuell”, uten at vi blir forklart hvordan en amerikansk intellektuell ser ut. Lévy liker ikke en by som Los Angeles fordi den er historieløs og uten sentrum, mens Seattle, New Orleans og Boston er beboelige fordi de minner om europeiske byer. USA er et produkt av 500 års globalisering og har hele verden som sitt interessefelt. For europeere gjelder kun Europa.

DET FINNES MANGE BØKER som tar for seg forholdet mellom de to landene, og de fleste forklarer ambivalensen med at franskmenn, både de begeistrede og de lunkne, betrakter USA som det motsatte av Frankrike. Der Frankrike/Europa representerer ånd, tradisjon og filosofi, er USA materialisme, modernitet og populærkultur. Det er ikke Norge som er annerledeslandet, det er USA, det. Få vil beskylde Bernard-Henri Lévy for å være antiamerikansk, snarere tvert imot, men han er og forblir fransk. Det er et urimelig krav å stille at noen skal slutte å være fransk. Amerikanere er da heller ikke enige om hva landet var, er og skal bli, men de vil i hvert fall at USA skal forbli USA og ikke et land i Europa.

KEVIN O’KEEFE REISTE AMERIKA rundt i fire år for å motbevise ideen om at hans landsmenn er så ekstraordinære som de gjerne fremstår i europeiske reiseskildringer. Resultatet foreligger i den ferske boka "The Average American". Med utgangspunkt i 1,5 milliarder sider statistikk og 140 ulike kriterier, har han kommet fram til at gjennomsnittsamerikaneren heter Bob Burns, er 52 år og fra Windham, Connecticut. Skolelærer Burns eier en villa med en grill i hagen, er opptatt av familieverdier og deltar regelmessig i frivillig arbeid, bruker briller og jeans, dusjer daglig i 10 minutter og 30 sekunder, spiser på McDonalds en gang i blant og stemmer like gjerne demokratisk som republikansk. Han er ”glad” eller ”rimelig glad”. Det høres kanskje kjedelig ut, men du risikerer å få utvidet din horisont.
Dagbladet 14.03.2006
Seksjon: Ideer Del: 1 Side: 42