Trenger eliten oppussing?
Den norske kultureliten har et dilemma: Skal den pusse opp badet eller skrive en tidsskriftsartikkel ingen leser.
Den nye redaktøren av Nytt Norsk Tidsskrift, sosiolog Cathrine Holst, er bekymret. Den norske intellektuelle eliten er mer opptatt av sitt privatliv framfor den offentlige debatten. «Når de får seg en frihelg, bruker de den til å bære stein eller male lister - framfor for eksempel å skrive en ekstra tidsskriftsartikkel», skriver hun i en leder. I går utdypet hun overfor Klassekampen: «Likestilling og sosial likhet er bra, og det ligger mye mening i samværet med familie og venner. Men var det ikke noe mer?»
Cathrine Holst slår også at slag for eliten. Hun mener intellektuell må våge å føre diskusjoner ikke alle kan forstå. Hun ønsker å lage tidsskrift for tenkende mennesker, ikke for folk flest: «Alle mennesker har et potensial, men mange verken kan eller vil tenke noe særlig».
Et slik forsvar for elitisme provoserer i likhetslandet Norge. Hun går også motsatt vei av det som har vært trenden i tidsskriftene de siste åra. Spesielt Prosa og Samtiden har trykket utallige artikler der det virker som om hovedformålet med dem er at de skal redigeres ned til kronikklengde, publiseres i en riksdekkende avis og skape polarisert debatt. Nytt Norsk Tidsskrift skal forbli en mer utilgjengelig publiseringsarena. Men greier hun å kombinere eksklusiviteten med målet om at eliten skal ta en større plass enn den gjør i dag?
Det kan forveksles med et romantiserende bilde av den intellektuelle. De nære ting kontrasteres med kallet og plikten. I forfatteryrket finnes tilsvarende forestillinger: Forfatteren skal være rebelsk, sulten, lidende, distré og følsom. Poeten skal helst dikte for skrivebordsskuffen, i det minste ikke ha flere enn 268 lesere. Salgstall utover det betraktes med mistenksomhet. Kanskje var det slik en gang i tiden, men i dag arbeider de fleste forfattere fra ni til fire, de trener på helsestudio og tar tranpiller som alle andre. Og de vil bli lest. Det er ikke noe større problem for samfunnsdebatten at akademikere pusser opp kjøkkenet i helgene i stedet for å skrive artikler enn at sosiolog Kjetil Rolness jogger på fritida, journalist Åsne Seierstad går på ski i Nordmarka og forfatter Dag Solstad ser på fotballkamper. Tar man argumentet til sin ytterlighet, burde den intellektuelle oppgaven fylle døgnet slik at det verken er plass til barn, ektefelle eller rekreasjon. Vi får muligens mer produktive akademikere, men også flere utbrente sjeler på NAVs lønningsliste.
Trenden i den offentlige debatten de siste årene er todelt: På den ene siden må akademikere bruke stadig mer av sin tid på å skrive søknader for å få forskingsmidler og skrive meritterende artikler på engelsk i utenlandske publikasjoner. Dette inspirerer ikke til deltakelse i den forløpende norske debatten og det tvinger den engasjerte til å skrive sine artikler etter arbeidstid.
Universitets- og høyskolereformer de siste årene har nok også bidratt til at urolige ansatte i større grad har fokusert på pensjonen. Den andre trenden har gått motsatt vei. Stadig flere akademikere har lært seg kunsten å spissformulere poengene. De blir ofte oppringt av journalister og svarer villig i vei på om alt mellom himmel og jord. Cathrine Holst er selv en representant for denne sitatvennlige akademikertypen.
Debatten i kjølvannet av Harald Eias «Hjernevask»-serie viste at det finnes mange av dem, at engasjementet er stort og at hagearbeidet kan utsettes hvis nødvendig. I dag satser de fleste riksdekkende avisene på debattstoff, med to-tre sider stoff hver dag og med egne redaktører. Slik var det ikke for ti år siden. De fylles av interesseorganisasjoner, politikere og akademikere. Holst hevder at nesten «hvem som helst» slipper til over spalter i store aviser, samme hvor useriøse de er, men det er ikke riktig. Én gruppe er underrepresentert og den kalles «folk flest». Så resonnementet kan snus på hodet - det er ikke flere professorer vi trenger i debatten, men flere folkelige røster.
Norsk debattklima har forbedringspotensial. Den kan bli smalere og bredere. Men artikkelforfattere kan ikke både være inkluderende og ekskluderende. «En forsker håper jo at det man jobber med, har en viss betydning», sa Nils Petter Gleditsch i Morgenbladet fredag. Han er redaktør for verdens tredje mest siterte vitenskapelige tidsskrift innen internasjonal politikk, Journal of Peace Research. I 2009 ble deres artikler fra de to foregående årene sitert 2, 4 ganger. Det er mye, ifølge Gleditsch, for de fleste vitenskapelige artikler siteres aldri. Hvis bare de lykkelige få forstår hva du skriver, er det sannsynlig at diskusjonene forblir få og små. Det er akademikerens valg. Så slipper man å bli invitert til Dagsnytt Atten og kan bruke kveldene på å legge nye fliser på baderomsgulvet.
Den nye redaktøren av Nytt Norsk Tidsskrift, sosiolog Cathrine Holst, er bekymret. Den norske intellektuelle eliten er mer opptatt av sitt privatliv framfor den offentlige debatten. «Når de får seg en frihelg, bruker de den til å bære stein eller male lister - framfor for eksempel å skrive en ekstra tidsskriftsartikkel», skriver hun i en leder. I går utdypet hun overfor Klassekampen: «Likestilling og sosial likhet er bra, og det ligger mye mening i samværet med familie og venner. Men var det ikke noe mer?»
Cathrine Holst slår også at slag for eliten. Hun mener intellektuell må våge å føre diskusjoner ikke alle kan forstå. Hun ønsker å lage tidsskrift for tenkende mennesker, ikke for folk flest: «Alle mennesker har et potensial, men mange verken kan eller vil tenke noe særlig».
Et slik forsvar for elitisme provoserer i likhetslandet Norge. Hun går også motsatt vei av det som har vært trenden i tidsskriftene de siste åra. Spesielt Prosa og Samtiden har trykket utallige artikler der det virker som om hovedformålet med dem er at de skal redigeres ned til kronikklengde, publiseres i en riksdekkende avis og skape polarisert debatt. Nytt Norsk Tidsskrift skal forbli en mer utilgjengelig publiseringsarena. Men greier hun å kombinere eksklusiviteten med målet om at eliten skal ta en større plass enn den gjør i dag?
Det kan forveksles med et romantiserende bilde av den intellektuelle. De nære ting kontrasteres med kallet og plikten. I forfatteryrket finnes tilsvarende forestillinger: Forfatteren skal være rebelsk, sulten, lidende, distré og følsom. Poeten skal helst dikte for skrivebordsskuffen, i det minste ikke ha flere enn 268 lesere. Salgstall utover det betraktes med mistenksomhet. Kanskje var det slik en gang i tiden, men i dag arbeider de fleste forfattere fra ni til fire, de trener på helsestudio og tar tranpiller som alle andre. Og de vil bli lest. Det er ikke noe større problem for samfunnsdebatten at akademikere pusser opp kjøkkenet i helgene i stedet for å skrive artikler enn at sosiolog Kjetil Rolness jogger på fritida, journalist Åsne Seierstad går på ski i Nordmarka og forfatter Dag Solstad ser på fotballkamper. Tar man argumentet til sin ytterlighet, burde den intellektuelle oppgaven fylle døgnet slik at det verken er plass til barn, ektefelle eller rekreasjon. Vi får muligens mer produktive akademikere, men også flere utbrente sjeler på NAVs lønningsliste.
Trenden i den offentlige debatten de siste årene er todelt: På den ene siden må akademikere bruke stadig mer av sin tid på å skrive søknader for å få forskingsmidler og skrive meritterende artikler på engelsk i utenlandske publikasjoner. Dette inspirerer ikke til deltakelse i den forløpende norske debatten og det tvinger den engasjerte til å skrive sine artikler etter arbeidstid.
Universitets- og høyskolereformer de siste årene har nok også bidratt til at urolige ansatte i større grad har fokusert på pensjonen. Den andre trenden har gått motsatt vei. Stadig flere akademikere har lært seg kunsten å spissformulere poengene. De blir ofte oppringt av journalister og svarer villig i vei på om alt mellom himmel og jord. Cathrine Holst er selv en representant for denne sitatvennlige akademikertypen.
Debatten i kjølvannet av Harald Eias «Hjernevask»-serie viste at det finnes mange av dem, at engasjementet er stort og at hagearbeidet kan utsettes hvis nødvendig. I dag satser de fleste riksdekkende avisene på debattstoff, med to-tre sider stoff hver dag og med egne redaktører. Slik var det ikke for ti år siden. De fylles av interesseorganisasjoner, politikere og akademikere. Holst hevder at nesten «hvem som helst» slipper til over spalter i store aviser, samme hvor useriøse de er, men det er ikke riktig. Én gruppe er underrepresentert og den kalles «folk flest». Så resonnementet kan snus på hodet - det er ikke flere professorer vi trenger i debatten, men flere folkelige røster.
Norsk debattklima har forbedringspotensial. Den kan bli smalere og bredere. Men artikkelforfattere kan ikke både være inkluderende og ekskluderende. «En forsker håper jo at det man jobber med, har en viss betydning», sa Nils Petter Gleditsch i Morgenbladet fredag. Han er redaktør for verdens tredje mest siterte vitenskapelige tidsskrift innen internasjonal politikk, Journal of Peace Research. I 2009 ble deres artikler fra de to foregående årene sitert 2, 4 ganger. Det er mye, ifølge Gleditsch, for de fleste vitenskapelige artikler siteres aldri. Hvis bare de lykkelige få forstår hva du skriver, er det sannsynlig at diskusjonene forblir få og små. Det er akademikerens valg. Så slipper man å bli invitert til Dagsnytt Atten og kan bruke kveldene på å legge nye fliser på baderomsgulvet.
posted by Stian Bromark | 8:38 p.m.
<< Home