Norsk ukultur
Nordmenn oppfører seg alltid skikkelig - bare ikke alltid i utlandet.
Stian Bromark, Dagbladet.
Det er noe med den grensa. Så fort vi har kjørt over Svinesundbrua, satt oss på båten til Kiel eller lettet fra Gardermoen, er det som om normer går i oppløsning. Skikk og bruk gjelder ikke lenger. Ansvarligheten blir byttet ut med frihetstrangen. Som om hele verden der ute er et karneval der våre forvrengte masker beskytter oss mot hverdagsetikken, der verken våre lover eller lokale lover er nødvendige å forholde seg til.
Det dukker med regelmessig mellomrom opp nyhetssaker om nordmenn i utlandet som kunne fungert som påskudd for å ta opp temaet: Norske pedofilisaker i Thailand, norske gettoer i Spania, norsk fyllerør i Strømstad, norske ungdomsorgier i Bulgaria. Samtidig bør man være på vakt mot å stigmatisere enhver norsk turist eller utenlandsboende. Så vidt vi vet har Sissel Kyrkjebø oppført seg eksemplarisk i Danmark. Og man bør ikke dømme i saker der sakskomplekset er diffust. Det gjelder blant annet den norske skolen på Gran Canaria, som har vært i nyhetsbildet den siste tiden på grunn av beskyldninger om usaklige oppsigelser, svart betaling og juks med elevtallet. Norske myndigheter har interessert seg for saken og revisorer har nå reist ned for å sjekke forholdene på skolen.
Det er uklart hva slags lovverk skolen skal forholde seg til. Utdanningsdirektoratet sier det er spansk lov som regulerer arbeidsforholdene for de ansatte på skolen, lærere som har jobbet der sier de trodde det var norsk lov som gjaldt. Rektor Sven Erik Rise, som jobbet på skolen på 1990-tallet, sier til Aftenposten at han er overrasket over at det gamle systemet med at deler av lønna ble utbetalt svart, ikke var avviklet ennå. Han forsøkte å gjøre noe med det i sin tid, og mange «er sinte på meg på grunn av det». Journalistene Einar Haakaas og Kjetil Sæter viste for øvrig i boka «Svindel uten grenser»(2010) at det er nokså utbredt at nordmenn som kjører drosje i Spania jobber svart, så en slik ukultur er ikke forbeholdt lærere.
Mandag kunne Dagbladet fortelle at en av de nordmennene som er dømt til fengsel i Brasil, er på ferie i Norge. Nesten ti års fengsel må 52 år gamle Geir Pettersborg sone. Han bedyrer at han er uskyldig. Det samme gjør nordmennene Moland og French i Kongo, uten sammenlikning for øvrig. Fellestrekket er at de, kanskje i god tro, har operert ute i verden i juridiske gråsoner for å oppnå økonomisk gevinst, og underveis bevisst eller ubevisst har etablert kontakt med mer tvilsomme elementer, skal vi tro politiet.
Hver sak er spesiell og hører ikke hjemme i stigmatiserende båser, men det er nok ikke tilfeldig at Utenriksdepartementet torsdag gikk ut og erklærte at nordmenn på reise i utlandet er altfor naive. De drikker opp pengene sine og tror ambassaden er en døgnåpen minibank. Ifølge departementet er det rundt 80.000 nordmenn som årlig trenger bistand fra norske myndigheter i utlandet. Altfor mange innbiller seg at norsk statsborgerskap automatisk innebærer at man får med seg norsk lovverk og norske rettigheter i kofferten når man passerer grensa. Som om hele verden er et all-inklusive hotellkompleks, der den norske velferdsstaten er åpen døgnet rundt, og der man ikke trenger å forholde seg til lokale lover, normer og regler. Samtidig gjelder selvfølgelig heller ikke norske lover i utlandet, bare norske rettigheter. Verden er et sted der man lager sitt eget ad hoc-lovverk.
Hvis det er riktig at det er forskjell på norske verdier i Norge og i utlandet, kan man spørre seg hva det skyldes: Er det grenseoverskridelsen, reisen og utenlandsoppholdet som gir fripass? Eller er det en spesifikk type nordmenn som drar ut, mennesker som også i Norge bare har forakt til overs for fellesskapsverdier og statlig inngripen? Anekdotiske bevis antyder en retning: Der nordmenn danner norske miljøer i utlandet fungerer ikke disse miljøene moralsk korrigerende, som hermetisering av norsk protestantisk etikk. Snarere synes de å være idébanker for hvordan man kan utnytte smutthullene - små, lukkede veksthus for norsk ukultur.
Stian Bromark, Dagbladet.
Det er noe med den grensa. Så fort vi har kjørt over Svinesundbrua, satt oss på båten til Kiel eller lettet fra Gardermoen, er det som om normer går i oppløsning. Skikk og bruk gjelder ikke lenger. Ansvarligheten blir byttet ut med frihetstrangen. Som om hele verden der ute er et karneval der våre forvrengte masker beskytter oss mot hverdagsetikken, der verken våre lover eller lokale lover er nødvendige å forholde seg til.
Det dukker med regelmessig mellomrom opp nyhetssaker om nordmenn i utlandet som kunne fungert som påskudd for å ta opp temaet: Norske pedofilisaker i Thailand, norske gettoer i Spania, norsk fyllerør i Strømstad, norske ungdomsorgier i Bulgaria. Samtidig bør man være på vakt mot å stigmatisere enhver norsk turist eller utenlandsboende. Så vidt vi vet har Sissel Kyrkjebø oppført seg eksemplarisk i Danmark. Og man bør ikke dømme i saker der sakskomplekset er diffust. Det gjelder blant annet den norske skolen på Gran Canaria, som har vært i nyhetsbildet den siste tiden på grunn av beskyldninger om usaklige oppsigelser, svart betaling og juks med elevtallet. Norske myndigheter har interessert seg for saken og revisorer har nå reist ned for å sjekke forholdene på skolen.
Det er uklart hva slags lovverk skolen skal forholde seg til. Utdanningsdirektoratet sier det er spansk lov som regulerer arbeidsforholdene for de ansatte på skolen, lærere som har jobbet der sier de trodde det var norsk lov som gjaldt. Rektor Sven Erik Rise, som jobbet på skolen på 1990-tallet, sier til Aftenposten at han er overrasket over at det gamle systemet med at deler av lønna ble utbetalt svart, ikke var avviklet ennå. Han forsøkte å gjøre noe med det i sin tid, og mange «er sinte på meg på grunn av det». Journalistene Einar Haakaas og Kjetil Sæter viste for øvrig i boka «Svindel uten grenser»(2010) at det er nokså utbredt at nordmenn som kjører drosje i Spania jobber svart, så en slik ukultur er ikke forbeholdt lærere.
Mandag kunne Dagbladet fortelle at en av de nordmennene som er dømt til fengsel i Brasil, er på ferie i Norge. Nesten ti års fengsel må 52 år gamle Geir Pettersborg sone. Han bedyrer at han er uskyldig. Det samme gjør nordmennene Moland og French i Kongo, uten sammenlikning for øvrig. Fellestrekket er at de, kanskje i god tro, har operert ute i verden i juridiske gråsoner for å oppnå økonomisk gevinst, og underveis bevisst eller ubevisst har etablert kontakt med mer tvilsomme elementer, skal vi tro politiet.
Hver sak er spesiell og hører ikke hjemme i stigmatiserende båser, men det er nok ikke tilfeldig at Utenriksdepartementet torsdag gikk ut og erklærte at nordmenn på reise i utlandet er altfor naive. De drikker opp pengene sine og tror ambassaden er en døgnåpen minibank. Ifølge departementet er det rundt 80.000 nordmenn som årlig trenger bistand fra norske myndigheter i utlandet. Altfor mange innbiller seg at norsk statsborgerskap automatisk innebærer at man får med seg norsk lovverk og norske rettigheter i kofferten når man passerer grensa. Som om hele verden er et all-inklusive hotellkompleks, der den norske velferdsstaten er åpen døgnet rundt, og der man ikke trenger å forholde seg til lokale lover, normer og regler. Samtidig gjelder selvfølgelig heller ikke norske lover i utlandet, bare norske rettigheter. Verden er et sted der man lager sitt eget ad hoc-lovverk.
Hvis det er riktig at det er forskjell på norske verdier i Norge og i utlandet, kan man spørre seg hva det skyldes: Er det grenseoverskridelsen, reisen og utenlandsoppholdet som gir fripass? Eller er det en spesifikk type nordmenn som drar ut, mennesker som også i Norge bare har forakt til overs for fellesskapsverdier og statlig inngripen? Anekdotiske bevis antyder en retning: Der nordmenn danner norske miljøer i utlandet fungerer ikke disse miljøene moralsk korrigerende, som hermetisering av norsk protestantisk etikk. Snarere synes de å være idébanker for hvordan man kan utnytte smutthullene - små, lukkede veksthus for norsk ukultur.
posted by Stian Bromark | 8:53 p.m.
<< Home