Stian Bromark

Tekstene er tidligere publisert i aviser og magasiner.

Send en epost Site Feed
Mitt foto
Navn:

Stian Bromark er journalist, bokanmelder og forfatter.

Eller prøv heller å klikke her for mer info...

11. jul. 2010

Rituell fjortisslakt

Anmeldere flest forstår seg på mangt, men ikke på ungdommen.

Stian Bromark, Dagbladet.
«Får håpe fjortisene har noe bedre å høre på enn Miley Cyrus». Slik lød dommen over Miley Cyrus' siste album fra en anmelder, i ei avis ikke så langt unna deg og meg. «Mer moro neste gang, takk», het det i VG, i en anmeldelse som for øvrig handlet om hennes navle og lange bein. Om hennes siste film, «The Last Song», ble det skrevet, i avisa rett rundt hjørnet: «Hvis du bare skal se én romantisk krefttragedie i år, er det trolig ikke denne.»

«The Twilight Saga - Eclipse», den nye ungdomsfilmen basert på forfatteren Stephenie Meyers bestselgerserie, «mangler intelligens og driv», ifølge Aftenposten. «Melodrama for tenåringer» ble det sagt om forløperen, «Twilight - New Moon». Når filmskaperne gjør det så lett for seg selv, «blir gjerne det ferdige produktet tilsvarende lett», mente avisa om den første filmen i serien, «Twilight - Evighetens kyss». Stephenie Meyers siste roman, «Bree Tanners korte nye liv» - en avlegger fra den populære serien - blir i ei avis som begynner på D karakterisert som «en ubetydelighet».

Vi snakker om to av de mest populære ungdomsfenomenene i verden for tiden. Det kan godt være anmelderne har rett, siden vi tross alt snakker om kvalitetsbevisste og modne mennesker, men spørsmålet er hva slags kriterier som legges til grunn og hvem de skriver for. Å be unge tenåringer om å holde seg unna en Miley Cyrus-film fordi den er dårlig, er som å be Anne B. Ragde om å holde seg unna Aschehougs hagefest fordi pappkrusene er av slett kvalitet. Eller be Rosenborg-supportere om å la være å se på en Lerkendal-kamp fordi lagets spiss suger.

Anekdotiske bevis har begrenset vitenskapelig verdi, men har man barn i huset som drømmer om å se Miley Cyrus med vampyrtenner, så vet du at «intelligens og driv» er av sekundær betydning. Når Twilight-bøkene leses og Cyrus-filmene ses om og om igjen, til lyden av idoler som Jonas Brothers og Justin Bieber, eller filmmusikken fra «Starstruck», så virker det nokså innlysende at de unge og anmelderne er på forskjellige planeter på kollisjonskurs. Kvalitet for de voksne er ikke kvalitet for de yngste. Tvert imot virker det som om det anmelderne synes er dårlig, er nøyaktig det samme som fjortisene synes er bra.

Det er lett å se at dette er uheldig, men vanskeligere å se hvordan det skal løses. I bokanmelderiet er det vanligere å ta formildende hensyn, som at forfatteren er debutant, prosjektet idealistisk eller målgruppa spesifikk og aldersbestemt, men det er ikke nødvendigvis forbilledlig journalistikk. Yngre anmeldere på oppgaven? Det kan skorte på skriveferdigheter. Kanskje er det mest produktivt at det forblir som det er: I dette huset med disse barna, har de lært seg å stole nada på anmelderne. De vet jo ikke hva de snakker om. Slik skapes kritiske og selvstendige mennesker som lærer seg at ikke alt som står i avisa er objektivt sant.

Det kan selvfølgelig være at anmelderne ikke henvender seg til unge lesere i det hele tatt, men til deres foreldre, som en slags forbrukerveiledning før gavekjøp. I gamle dager var det en hensiktsmessig vei å gå, siden de voksne satt på makten og pengene, men i dag er familier mer demokratisk anlagt: De voksne tjener pengene, barna bestemmer hva de skal brukes til. Og nå skal de brukes på den nye Miley Cyrus-skiva. Forventningene er skyhøye, for hun har mye lengre bein enn Bruce Springsteen.

"Det er vanskelig å forstå seg rett på mennesker, hvem som er gal og hvem som er klok. Gud hjelpe oss alle for å bli gjennomskuet", Knut Hamsun