Krigen om fortellingene
Midtøsten-konflikten handler ikke bare om okkupasjon, krig og mislykkede forsoningsforsøk, men også om konkurrerende fortellinger: Holocaust eller Nakba?
Stian Bromark, Ny Tid.
1933, 1939, 1942-43, 1948, 1967. Dette er ikke begynnelsen på et avansert bingospill. Bak de symbolske årstallene skjuler det seg moderne, mytedannende urfortellinger, som på hvert sitt vis daglig bidrar til konflikten mellom palestinerne og israelerne. Ikke så å forstå at Hitlers maktovertagelse i 1933 er en myte. Eller at krigens utbrudd i 1939 var det. Eller myrderiene i 1942-43. Men på samme måte som Holocaust er en flamme som holder israelerne motivert til fortsatt kamp, er Nakba – eller Katastrofen – i 1948, da staten Israel ble grunnlagt, en avgjørende gnist for palestinerne. Som Seksdagerskrigen i 1967 er det, da Israel påførte arabiske stater nederlag og utvidet sitt territorium inn i Gaza og Vestbredden.
Holocaust eller Nakba. Det lyder ikke godt å skulle lage konkurranse av slike kollektive traumer, men det er nå en gang slik historiefortelling i konfliktområder fungerer. Det samme, men i mindre målestokk, er tilfellet på Kypros, der historiebøkene til greskkypriotene i sør vektlegger andre årstall og hendelser enn tyrkiskkypriotene i nord, for å egge til patriotisme og nasjonal glød. Som i forholdet mellom India og Pakistan. Tyrkere og armenere. Det hjelper ofte lite å spørre seg hva som er sant eller oppdiktet eller å etterlyse 33objektivitet og nøytralitet, for i de fleste tilfellene har begge sider rett – selv om proporsjoner kan diskuteres. Holocaust er et faktum, det samme er Nakba. Det er rimelig at begge sider forsøker å holde minnene om disse hendelsene levende i den kollektive hukommelsen og dempe lyden av konkurrerende fortellinger, både internt og eksternt, men det gjør forsoningsarbeidet atskillig vanskeligere.
En av dem som mener veien framover bare kan gå via anerkjennelse av konkurrerende fortellinger, er den libanesisk-franske professoren Gilbert Achcar ved Development Studies and International Relations at the School of Oriental and African Studies ved Universitetet i London. I sin nye bok, “The Arabs and the Holocaust: The Arab-Israeli War of Narratives”, gjennomgår han hvordan arabere og israelere har brukt sine og motpartens lidelseshistorier for å rettferdiggjøre sin politikk de siste 80 årene. Det er en historie aktørene ikke alltid kommer heldig ut av.
Arabere betrakter ikke den europeiske jødeforfølgelsen som sitt ansvar og mener derfor at de kan tillate seg et større handlingsrom i sin Israel-kritikk – uten dermed å skulle beskyldes for eldgammel antisemittisme. Dessuten oppfatter mange det som urettferdig at europeernes skyldfølelse ble løst ved at jødene fikk sin egen stat i Palestina, ikke på europeisk jord. Holocaust er ikke et like stort traume som det er i Europa, og dermed er kunnskapen mindre. Konsekvensen er at man i en del arabiske land, samt i andre sterkt pro-palestinske stater i Midtøsten, finner misforståtte tanker om at Holocaust aldri fant sted.
Israel, på den andre siden, vil naturlig nok ikke betrakte Katastrofen som en katastrofe. Som opposisjonsleder Tzipi Livni formulerte seg da hun var Israels utenriksminister (2006-2009): ”Palestinerne kan feire en uavhengighetsdag hvis de, på den dagen, fjerner ordet Nakba fra sitt vokabular”. Dette er statssionismens janusansikt, ifølge Gilbert Achcar: Det ene ansiktet er vendt mot Holocaust, det andre mot Nakba, det ene mot overlevelse, det andre mot undertrykkelse, ”men bare en anerkjennelse av begge kan bringe israelere, palestinere og andre arabere fram til genuin dialog”.
Kanskje løser Gilbert Achcars påpekning av at israelere og palestinere har en del felles ingenting. Hans bok handler tross alt ikke om virkeligheten på bakken, men om historie, symboler, tall og kollektive minner. Men bordingen av aktivistskipet Mavi Marmara 31. mai, da israelske soldater uvørent drepte ti mennesker, viser at den internasjonale opinionens sympati betyr alt, fakta minimalt. Staten Israels internasjonale omdømme er på et historisk bunnivå. La oss håpe det fører til at statsminister Benjamin Netanyahu eller hans etterfølger snart blir tvunget til å tenke nytt og forsonende om årstall som 1948 og 1967 – uten at det går på bekostning av 1933, 1939 og 1942-43.
Stian Bromark, Ny Tid.
1933, 1939, 1942-43, 1948, 1967. Dette er ikke begynnelsen på et avansert bingospill. Bak de symbolske årstallene skjuler det seg moderne, mytedannende urfortellinger, som på hvert sitt vis daglig bidrar til konflikten mellom palestinerne og israelerne. Ikke så å forstå at Hitlers maktovertagelse i 1933 er en myte. Eller at krigens utbrudd i 1939 var det. Eller myrderiene i 1942-43. Men på samme måte som Holocaust er en flamme som holder israelerne motivert til fortsatt kamp, er Nakba – eller Katastrofen – i 1948, da staten Israel ble grunnlagt, en avgjørende gnist for palestinerne. Som Seksdagerskrigen i 1967 er det, da Israel påførte arabiske stater nederlag og utvidet sitt territorium inn i Gaza og Vestbredden.
Holocaust eller Nakba. Det lyder ikke godt å skulle lage konkurranse av slike kollektive traumer, men det er nå en gang slik historiefortelling i konfliktområder fungerer. Det samme, men i mindre målestokk, er tilfellet på Kypros, der historiebøkene til greskkypriotene i sør vektlegger andre årstall og hendelser enn tyrkiskkypriotene i nord, for å egge til patriotisme og nasjonal glød. Som i forholdet mellom India og Pakistan. Tyrkere og armenere. Det hjelper ofte lite å spørre seg hva som er sant eller oppdiktet eller å etterlyse 33objektivitet og nøytralitet, for i de fleste tilfellene har begge sider rett – selv om proporsjoner kan diskuteres. Holocaust er et faktum, det samme er Nakba. Det er rimelig at begge sider forsøker å holde minnene om disse hendelsene levende i den kollektive hukommelsen og dempe lyden av konkurrerende fortellinger, både internt og eksternt, men det gjør forsoningsarbeidet atskillig vanskeligere.
En av dem som mener veien framover bare kan gå via anerkjennelse av konkurrerende fortellinger, er den libanesisk-franske professoren Gilbert Achcar ved Development Studies and International Relations at the School of Oriental and African Studies ved Universitetet i London. I sin nye bok, “The Arabs and the Holocaust: The Arab-Israeli War of Narratives”, gjennomgår han hvordan arabere og israelere har brukt sine og motpartens lidelseshistorier for å rettferdiggjøre sin politikk de siste 80 årene. Det er en historie aktørene ikke alltid kommer heldig ut av.
Arabere betrakter ikke den europeiske jødeforfølgelsen som sitt ansvar og mener derfor at de kan tillate seg et større handlingsrom i sin Israel-kritikk – uten dermed å skulle beskyldes for eldgammel antisemittisme. Dessuten oppfatter mange det som urettferdig at europeernes skyldfølelse ble løst ved at jødene fikk sin egen stat i Palestina, ikke på europeisk jord. Holocaust er ikke et like stort traume som det er i Europa, og dermed er kunnskapen mindre. Konsekvensen er at man i en del arabiske land, samt i andre sterkt pro-palestinske stater i Midtøsten, finner misforståtte tanker om at Holocaust aldri fant sted.
Israel, på den andre siden, vil naturlig nok ikke betrakte Katastrofen som en katastrofe. Som opposisjonsleder Tzipi Livni formulerte seg da hun var Israels utenriksminister (2006-2009): ”Palestinerne kan feire en uavhengighetsdag hvis de, på den dagen, fjerner ordet Nakba fra sitt vokabular”. Dette er statssionismens janusansikt, ifølge Gilbert Achcar: Det ene ansiktet er vendt mot Holocaust, det andre mot Nakba, det ene mot overlevelse, det andre mot undertrykkelse, ”men bare en anerkjennelse av begge kan bringe israelere, palestinere og andre arabere fram til genuin dialog”.
Kanskje løser Gilbert Achcars påpekning av at israelere og palestinere har en del felles ingenting. Hans bok handler tross alt ikke om virkeligheten på bakken, men om historie, symboler, tall og kollektive minner. Men bordingen av aktivistskipet Mavi Marmara 31. mai, da israelske soldater uvørent drepte ti mennesker, viser at den internasjonale opinionens sympati betyr alt, fakta minimalt. Staten Israels internasjonale omdømme er på et historisk bunnivå. La oss håpe det fører til at statsminister Benjamin Netanyahu eller hans etterfølger snart blir tvunget til å tenke nytt og forsonende om årstall som 1948 og 1967 – uten at det går på bekostning av 1933, 1939 og 1942-43.
posted by Stian Bromark | 9:12 p.m.
<< Home