Krigsdebatt uten kunnskap

Debatten om hva Norge gjør i Afghanistan uteblir fordi vi ikke vet hva Norge gjør i Afghanistan.

Stian Bromark, Dagbladet.no
Krigens brutalitet kom som et sjokk. Igjen. Nyheter om drepte norske soldater er ikke noe man vil venne seg til, men det hadde hjulpet dersom flere journalister oftere rapporterte fra alle sider av konflikten i Afghanistan. Dekningen er sporadisk og ad hoc - journalister reiser ned når det skjer noe, når statsministeren besøker de norske soldatene, når norske soldater blir drept. Dermed uteblir debatten om hva Norge gjør i Afghanistan, slik NUPI-direktør Jan Egeland påpekte i går, rett og slett fordi vi ikke vet hva Norge gjør i Afghanistan.

I Danmark ble det en stor debatt om dansk deltakelse i krigen etter filmen «Armadillo», som gir et usminket portrett av de danske soldatenes hverdag. Filmskaperne fikk fri tilgang av det danske forsvaret, som dermed tilsiktet eller utilsiktet bidro til å avsløre spriket mellom politikernes festtale om demokratisering og soldatenes virkelighet: Motivasjonen kunne i utgangspunktet ha vært eventyrlyst, men etter hvert handlet det om å unngå å bli drept. Soldatene forsto ikke hvorfor de var der, og vendte hjem desillusjonerte.

I kjølvannet av Michael Hastings kritiske artikkel i magasinet Rolling Stone, som førte til at general McChrystal måtte trekke seg, har det oppstått en debatt i USA om krigsjournalistikk. Det var et lykketreff at 30 år gamle Hastings støtte på den askefaste militære ledelsen i Paris, og fikk dem til å snakke uvanlig løsmunnet og selvkritisk over to glass øl på en pub, men han har nå blitt et symbol på den «ekte» kritiske pressen i kontrast til servil mainstreamjournalistikk. Det har naturligvis irritert en del representanter fra etablissementet, for nå har de blitt avslørt som maktlojale. Noen skammer seg ikke for å innrømme det. Lara Logan, som er utenriksredaktør i CBS News, gikk knallhardt ut mot Hastings og anklaget ham nærmest for landssvik: «Michael Hastings har aldri tjent sitt land på samme måte som McChrystal».

I bunn ligger diskusjonen om såkalt embedded-journalistikk - journalister som reiser i selskap med soldater fra eget land. De fleste pressefolk som dekker krigen i Afghanistan reiser slik. Det er tryggest. Ikke mange går i dag rundt med romantiske ideer om at sannheten er verdt å dø for. Derfor er det også en viss sjanse for at dekningen blir ensidig. Eller som den svenske kulturredaktøren Åsa Linderborg svarte spaltist Johanne Hildebrandt, som mente Linderborg aldri burde uttale seg om krigen i Afghanistan fordi hun ikke hadde vært der: «Hun minner meg om Jan Myrdal når han forsvarte sin enøyde kunnskap om Kambodsja: 'Jeg var der'. Hildebrandt har fått se like mye av Natos framferd som Jan Myrdal fikk se av Røde Khmers».

Noen av de største presseavsløringen i historien har blitt utført av unge og uerfarne folk, gjerne frilansere, som befinner seg i utkanten av det gode selskap, slike som Michael Hastings. Skarpsynte, vågale og illojale røster vokser ikke på trær. Mens vi venter får vi nøye oss med Jens Stoltenbergs versjon: Norge er i Afghanistan fordi de andre er der, og vi blir der så lenge de andre er der.